Det norske halvtonn-eventyret

Halvtonn-eventyret er spesielt i norsk seilsports historie. Det hele startet med at Kongelig Norsk Seilforening skulle feire hundreårsjubileum i 1983. Da passet det selvfølgelig å ha et internasjonalt mesterskap på et av norsk seilsports aller viktigste arnesteder: Hankø. Mange internasjonale mesterskap var allerede fastlagt da jubileet ble planlagt, men verdensmesterskapet i «level rating-klassen» «Half Ton» var ledig for 1983. KNS fikk det.

Egentlig var det ikke så mye blest rundt mesterskapstildelingen, og så mange halvtonnere fantes det ikke i Norge. Ei heller hadde norske lag deltatt i særlig stor utstrekning i klassen. Og aller minst hadde de gjort suksess.

KNS skrev dette om Halvtonn-VM da det våren 1981 var klart at dette ville bli 100-årsjubileets hovedarrangement: «Det er ikke hvert år vi arrangerer Half Ton Cup på hjemmebane. Det er å håpe at de beste krefter samler seg og at vi at vi får noen virkelig gjennomsalte ekvipasjer til 1983.»

LES: Starten på norsk halvtonn-seiling

Whitbread-inspirert idé

Det norske seilere var mest opptatt av i 1981, var at «Berge Viking» skulle delta i den prestisjefylte jorden rundt-regattaen «Whitbread Round the World Race». Seilas & Båtliv-redaktøren Henrich Nissen-Lie og undertegnede skulle dekke begivenheten for bladet og var til stede i Portsmouth under starten. Det var en sann folkefest med et hav av båter, og vi tok med oss stemningen opp på hotellrommet og begynte å drodle. Kunne vi skape noe tilsvarende i Norge – om enn ikke helt i samme målestokk?

Vel hjemme kontaktet Henrich Nissen-Lie forretningsmannen Einar W. Sissener, som også var en ivrig seiler. Fortsatt fylt av begeistringen fra Whitbread fortalte Nissen-Lie om ideen som ble til i Portsmouth. Kunne Sissener tenke seg å hjelpe til med å etablere et konsortium som kunne finansiere byggingen av en båt som kronprins Harald kunne delta med i VM i 1983?

Det kunne han, og det gikk ikke mange dagene før Sissener inviterte en håndfull potensielle bidragsytere til middag i 2. etage på Hotel Continental i Oslo. De var alle positive, og budsjettet på en halv million kroner var så godt som i boks.

Det store spørsmålet var om kronprins Harald selv hadde lyst til å delta i VM i 1983, et VM i en type seiling han hadde dårlige minner fra 1974. Det hadde han. Svaret var et overraskende kjapt ja.

– Det var noe helt nytt og et veldig interessant forslag, sier kronprinsen i boken til Jon Amtrup.

Det positive svaret avstedkom nye spørsmål. Hvem som skulle tegne båten var for så vidt avklart. Eivind Amble hadde begynt å tegne «Miss Jubilee», som var arbeidstittelen på en ny halvtonner han håpet å få realisert til VM. Amble hadde allerede tegnet halvtonneren «Norwegian Steam» til Flying Dutchman-seileren Ragnar Østensen og gjort noen erfaringer.

Men hvem skulle kronprinsen seile med?

Soling-mannskapet Eirik Johannessen og Rolf Lund hadde «ikke noe lyst til å seile en båt med gjerde som var ute om natten». Undertegnede fikk derfor oppgaven med å sette sammen et mannskap. Selv hadde jeg seilt 3/4-tonner i tre år sammen med blant annet min bror, Hans Petter, og Carl Peter Aaser. Vi tre hadde også et nært samarbeid før OL i 1976 i 470-klassen. Begge ble med. I tillegg fikk jeg med min gode venn Ola Hanevold. Dermed var halvtonnermannskapet på fem klart. Vi var spente på å møte skipperen.

«Miss Jubilee» endret navn til «Fram VIII», og tegningene ble etter ytterligere finpuss sendt til båtbygger Nisse Luoma i Finland.

I ettertid har kong Harald uttalt at etter det dype seiler-mørket han var inne i etter OL i 1972, var det seilingen i halvtonn som brakte lysten til å seile på et internasjonalt nivå tilbake igjen. For etter «Fram VIII» kom det ytterligere åtte «Fram»-er – alle havseilere. Rekken sluttet med Club Swan 50-en «Fram XVII».

Halvtonn-interessen tar fyr

Nyheten om at kronprins Harald skulle satse mot VM i halvtonn på Hankø i 1983 ble ikke slått stort opp i media. Det ble presentert som en beskjeden notis i Seilas & Båtlivs februarnummer i 1982. Nyheten ble imidlertid godt lagt merke til av norske seilere, og satte for alvor fart i interessen for mesterskapet, godt stimulert av redaksjonen i Seilas & Båtliv. Spaltene ble fylt med stoff om stadig nye halvtonn-prosjekter som så dagens lys, og utviklingen ble fulgt fra utgave til utgave. Data om de ulike båtene ble sammenlignet, og de norske sjansene vurdert. VM i 1982, som skulle seiles i Hellas, ble også plutselig svært interessant. Mesterskapet hadde én norsk båt på deltagerlisten.

Selv dro jeg til Pireus for å rapportere til Seilas & Båtliv, men også for å se og lære om det var noe som kunne tas med inn i «Fram VIII»-prosjektet. Erland Raastad var skipper for den norske båten i Hellas.

Greske «Atalanti II» vant på hjemmebane. Også dét var en «fransk båt», nybygd til VM og tegnet av Joubert/Nivelt. Det var ingen tvil om at de franske konstruktørene hadde funnet oppskriften på hvordan en skulle lykkes i halvtonn-klassen.

Båtbygger Nisse Louma hadde vært med på å etablere Baltic Yachts, hadde startet sitt eget, lille verft, Scandi Yacht, der one off-båter var spesialiteten. «Fram VIII» ble bygd vinteren 1982 i løpet av bare to måneder. Eivind Ambles filosofi var å skape en båt som skulle kunne hevde seg under alle forhold.

Tidlig i juni i 1982 kom en trailer med båten fra Finland til Holmen Slipp i Asker, der «Fram VIII» ble sjøsatt. 15. juni ble båten høytidelig døpt og overlevert kronprins Harald på Dronningen i Oslo. Gudmor var brettseiler Maren Berner, som da nylig hadde blitt Norges første kvinnelige VM-vinner i seiling. I talene ble det snakket om en kompromissløs regattabåt man håpet skulle vise konkurrentene hekken.

Til Dagbladet rett før «Fram VIII» skulle starte i sin debut-regatta, Skagerrakseilasen, uttalte konstruktør Eivind Amble:

– Dette har vært en spennende utfordring. Vi er ikke bortskjemte med slike oppdrag her på berget. Mens kjente konstruktører i andre land tegner syv-åtte regattabåter i året kan det gå fem år mellom mine. Så det gjelder å henge med på alle nyutviklinger.

Den ene båten etter den andre

Halvtonn-pioneren Erik Wiik-Hansen klarte heller ikke denne gangen å sitte stille og se på at det skjedde noe i halvtonn-klassen. Han tok kontakt med Poul Elvstrøm og Jan Kjærulff i Danmark. Opprinnelig skulle et konsortium fra Bærum Seilforening gå sammen om å kjøpe båten, men til syvende og sist endte Wiik-Hansen med å selv finansiere «Miss Bærum», som båten het. Den nye halvtonneren hadde fått det «velduftende» seilnummeret 4711.

– Erik forsøkte å få importøren av den velkjente parfymen som sponsor, men de takket nei, ler Morten Bjerkåsholmen.

Nestor blant konstruktørene i Norge, Jan Herman Linge, ble også engasjert til å tegne en halvtonner. Bærum-seileren Geir Grinde skulle ha den, og Linge fikk virkelig vist at han ikke hadde gått tom for kreativitet. «Halling», som båten ble hetende, fikk en smal kjøl som pekte fremover, og nederst var kjølen utstyrt med en stor bulb. Noe av tanken ved denne radikale løsningen, var at kjølen skulle bidra til å trekke båtens seilplan så langt akterover som mulig, «slik at ikke båten skulle seile overdrevent for mye på nesa og mannskapet måtte sitte bakpå hekken for å ri den ned på bidevind», for å sitere Linge.

Interessen for mesterskapet bare vokste og vokste. I Seilas & Båtlivs septembernummer i 1982 lød overskriften «En eventyrlig halvtonn-interesse». Norge fikk stille med ti båter i VM, og at det ville bli konkurranse om plassene var hevet over enhver tvil. Uttagningen til mesterskapet ble anslått til å kunne telle et sted mellom 20 og 30 norske båter. Noe slikt hadde aldri tidligere hendt i norsk havkappseiling.

Det spenstigste selvbyggerprosjektet

Tre norske båter hadde deltatt i Half Ton Cup i Sandhamn i 1980. «Hero In» med Magne Sigurdsen som skipper ble beste norske båt. Båten var bygd av Hero Marin AS i Storsand på Hurum etter tegninger av Ed Dubois. En annen norsk båt var «Skimmer», tegnet av norske Petter Klyve. Den gjorde det ikke så bra, men før mesterskapet på Hankø ble båten oppgradert og byttet navn til «Nuts». Den ble seilt av en gjeng fra Drammen, anført av Pål Hernes.

«The Great Express» var den tredje norske båten i Sandhamn. Heller ikke den gjorde seg bemerket. Båten hadde John Kristiansen fra Oslo som skipper og var konstruert av Britton Chance jr. Før VM i Norge ble «The Great Express» modifisert hos Oslo Trebåtbyggeri.

En båt som skulle ha deltatt i Sandhamn i 1980, men som ikke ble ferdig, var «Norwegian Steam», tegnet av Eivind Amble for Ragnar Østensen. Det var først i 1982 at den ble sjøsatt, men allerede samme høst ble båten annonsert for salg. Østensen hadde innsett at han ikke hadde tid til å seile båten. Merkelig nok ble ikke båten solgt til potensielle VM-seilere, men familien With fattet interesse for støpeformen som var blitt lagd av «Norwegian Steam». Dette førte til et av de kanskje spenstigste selvbyggerprosjektene i historien.

Etter at skroget var tatt ut av formen ble det sagd over på midten. Et stykke på cirka 20 centimeters lengde ble tatt ut og fjernet, hvoretter de to skrogdelene ble satt sammen igjen.

– Dette er faktisk den aller første båten som ble vakuumstøpt i Norge, forteller Christen With

Før byggingen hadde Christen vært hos Lars Bergström i USA og lært om vakuumstøping. Bergström er kjent for å ha skapt Windex, vindpilen i toppen av mastetoppen.

– Vi mente «Norwegian Steam» hadde for lang vannlinje. Det var ikke lenger så betydningsfullt med lang vannlinje, for på lens hadde de nye halvtonnerne planingsegenskaper. Kortere vannlinje ga et større seilareal, det ville vi heller ha. Målet var å bygge båten så lett som mulig – spesielt i endeskipene – og hva som skulle til av materialer og tykkelser for å oppnå minimum styrke, forsøkte vi å regne oss frem til.

Derav navnet «Saa With» – båten skulle så vidt holde. Skroget ble fraktet hjem til Asker der den ble fullført i hagen. Hele familien With var i aksjon, sammen med en gjeng med unge seilere i Asker.

– Det var en herlig tid, sier Christen, som mener at de tidvis fikk båten til å gå veldig bra.

Det viste også enkelte av seilasene i VM. Der ble de imidlertid forfulgt av uhell. Storseilfallet røk i en seilas, i en annen brakk masten.

– Riggen var sterk nok, det var vi som slurvet med lensetaklene. Også båten viste seg å være sterk nok, sier Christen With. Den holdt.

I VM het båten «Så Vidt» og ikke «Saa With».

– Vi var redde for at vi skulle bli disket for å ha ulovlig reklame sier Christen.

Profilerte seilere vil være med

En helt annen type byggeprosjekt fant sted på Nesodden. Der hadde en gjeng i Nesodden Seilforening store ambisjoner, anført av Per Søderlund. De ville sette en halvtonner i serieproduksjon. De henvendte seg til flere kjente konstruktører før de satte i gang, men bestemte seg til slutt for tegningene til briten Rob Humphreys. Den da unge konstruktøren hadde tatt 2. plass i Half Ton Cup med båten «Roller Coaster» i 1979.

Typen kalte de «Nessy 94», og den første båten som kom ut av støpeformene, «Odins Ravn», var blant de ti båtene som fikk seile for Norge på Hankø. Nesmar, som var navnet på bedriften til Nesodden-seilerne, bygde i alt 36 utgaver av Nessy 94. Også Gunnar Magnussen fikk sin båt, «Namu III», klar til å kunne stille i den norske VM-uttagningen.

Flere profilerte seilere i det norske seilmiljøet ville være med på moroa og snudde seg om for å finne båter. OL-seiler Odd Roar Lofterød gikk i kompaniskap med Maxi Boats-importør Sverre Kragstad, som igjen var i kontakt med Maxi-sjefen og konstruktøren Pelle Petterson. I fellesskap ble de enige om å utvikle en halvtonner. Petterson tok så kontakt med den franske båtkonstruktøren Philippe Briand, som han tidligere hadde samarbeidet med og som hadde seilt og konstruert den franske båten «Freelance» i VM i Pireus i 1982. Der ble Briand disket fra en førsteplass i en av seilasene. Det førte til en anonym sammenlagtplassering til den båten som skulle vise seg å være aller sterkest på VM-banen på Hankø året etter.

Lofterød fikk med seg Finn Hanssen og et knippe andre seilere om bord i «Fønix», mens Petterson selv stilte til VM-start på Hankø med søsterbåten «Humbug».

Yngling- og Soling-seileren Hans Wang ønsket også å være med, og etter å ha søkt etter potente bruktbåter endte han med å kjøpe «Play & Loss», som hadde blitt nummer fire i Half Ton Cup i 1982.

Valgte båt fra øverste hylle

Til Half Ton Cup i Pireus i Hellas i 1982 reiste ett norsk lag. De hadde langsiktig mål om å gjøre en god figur på Hankø. Asker-seileren Erland Raastad hadde fått med seg Einar Aaby, Terje Olsson, Leif Tore Granås og Morten Aagaard om bord i en serieprodusert Bénéteau First 30 E (Evolution). Båten ble til etter at Poul Elvstrøm vant Half Ton Cup med «King One» i 1981. Raastad kalte båten sin «CoCo».

Resultatmessig ble ikke VM-deltakelsen noen suksess. Helt fra starten av buttet det. En utsparklet måle-bump på hjørnet av akterspeilet som norske målere hadde godtatt gikk ikke gjennom hos VM-målerne. Den måtte vekk. Det skapte frustrasjon i forberedelsene. Da mesterskapet kom bød det på lett vind og store vindskift – noe de norske seilerne ikke fant ut av. Og da båtene hadde brukt et helt døgn på en liten del av den avsluttende, lange havseilasen, valgte «CoCo» å sette kurs for havnen. De var redde for at de ikke skulle rekke flyet hjem. Det ble en 27. plass av de 38 båtene.

VM-deltagelsen hadde imidlertid gitt Erland Raastad og laget god innsikt i hva som rørte seg på det ypperste nivået i halvtonn-klassen. De hadde også kommet i kontakt med konstruktørene Joubert/Nivelt, som hadde tegnet «Atalanti II», som den greske skipsrederen George Andreadis, med god hjelp av den amerikanske OL-medaljøren Robbie Haines vant VM på hjemmebane med. Selv om «CoCo»-laget hadde vært de beste i den hjemlige 1982-sesongen før VM og gjort kronprins Harald i «Fram VIII» rangen stridig og vel så det, skjønte de at de måtte ha en ny båt for å hevde seg helt i toppen på Hankø.

En ny «CoCo» ble bestilt, tegnet av Joubert/Nivelt og bygd i Frankrike. Den gamle «CoCo»-en ble solgt til Morten Bruenech og omdøpt til «Hang Over».

Serieproduserte båter i fleng

I Pireus skulle det også ha deltatt én norsk båt til. Importøren av franske Gib’Sea, Kato Hansen, ville gjerne vise frem den nye halvtonn-modellen Gib’Sea 90 Plus, men planene om en Hellas-deltagelse strandet. En slik båt med norsk seilnummer kom imidlertid til Norge året etter.

Av de mange lagene som ville være med å kjempe om de ti norske VM-plassene, valgte flere å gå for serieproduserte båter.

Niels Jeppesen hadde hatt suksess med sin X-102 i 3/4-tonn-klassen og var klar med en mindre modell, X-95. Tre slike stilte til uttakningen, og den hvasseste var «Felicia III». Båten var spesialbygd ved det danske verftet. Jeppesen selv var involvert i optimaliseringen, og skipper Trygve Klingenberg hadde fått med seg Bjørn Lofterød og Tommy Bergman i mannskapet. «Kristin» og «Lady Luna» het de to andre X-95-ene, med henholdsvis Torleif Kronstad og Carl Lie som skippere.

Det var også tre lag som valgte å gå for den serieproduserte, finske båten Maestro 31, tegnet av E.G. van der Stadt. Dette skulle vise seg å være et godt valg, for to av lagene seilte frem til VM-plasser: Christian Ferner (KNS) i båten «Varg» og Per Otto Borgen fra Fredrikstad i «Diamond Ring». Borgen hadde i årene før VM gjort det skarpt i den etter hvert aldrende Elvstrøm-halvtonneren «Porgy», båten som hadde tilhørt Stein Føyen, men han hadde innsett at et båtbytte måtte til om han og laget skulle ha noen sjanser på Hankø.

Svenske «Regnbågen», tegnet av Peter Norlin, var en av toppbåtene under Half Ton Cup i Sandhamn i 1980. Etter mesterskapet hadde Stavanger-seileren Odd E. Bjørneback sikret seg båten, men da han senere ble representant for Bénéteau på Vestlandet fikk han et problem. Skulle han kunne være med i VM-dansen i Norge, måtte han jo seile en First-modell.

«Regnbågen» ble derfor lagt ut for salg, og den fant kjøpere i Bærum-brødrene Kåre og Rolf Wahlquist. De døpte om båten til «Impuls».

First 30 E ble vist frem i Norge for første gang under Navigare-utstillingen i Ekeberghallen i januar 1982. Den fristet flere norske seilere. Foruten Bjørneback selv gikk også Johan Baumann og Kjell Andresen til anskaffelse av modellen. De tre båtene fikk navnene «First Flyer», «Rumba 5,5» og «Monica».

Det norske halvtonn-eventyret anno 1983 talte i alt 27 båter og bestod av ytterligere to båter: «Marathon» og «Robber». Førstnevnte ble seilt av et lag anført av minitonn-seileren Bjørn Eckhardt. Dette var en halvtonner bygd i 1978 og tegnet av Gary Mull.

«Robber» ble seilt av Olaf Robert fra Storsand på Hurum. Han hadde igjennom selskapet sitt, Hero Båt AS, satt i gang produksjon av Hero-båter etter suksessen med 3/4-tonneren «Laffen», tegnet av Eivind Amble. Under klassens VM på Hankø i 1975 endte den på en 6. plass, og linjene til «Laffen» ble til velkjente Hero 101. Egentlig hadde det vært en plan å støpe halvtonnere i formene fra «Norwegian Steam» på Storsand, men interessen var laber. Dermed endte det med at Olaf Robert kjøpte den svenske båten «Trouble Shooter», tegnet av Leif Gustafsson for å kunne få delta i VM-uttakningen. Det var en helt spesiell halvtonner. Den hadde ingen typiske IOR-knekker og hadde utenpåliggende ror, som på en jolle. Under VM i Pireus seilte svenske Thorsten Brunius båten til en 16. plass.

En tøff uttagning

26 båter stilte til start i den norske uttakningen. Fire seilaser skulle gjennomføres med en avsluttende havseilas på den vel 300 nautiske mil lange Skaw Race-banen. Seilerne skulle virkelig få føle hva Skagerrak kan by på. Allerede i første seilas brakk to båter masten, og en bom ble delt i to. Flere andre båter kom mer eller mindre mishandlet tilbake til havnen. Vinden hadde vært oppe i 17–18 m/sek, og de fleste gjennomførte seilasen med stormfokk og klossrevet storseil.

Og slik fortsatte det. Erland Raastad hadde forsterket mannskapet med den britiske seilmakeren Tony Blatchford og hadde før siste seilas ledelsen med to seire og en 10. plass. 10. plassen fikk de i en av baneseilasene, som de måtte gjennomføre fra start til mål med tryseil. Mest imponerende seilte laget i den korte havseilasen. Den vant de klart, og distanserte «Fram VIII». I denne seilasen var det lettere vind enn i de andre, og det var på en fokkeslør at «CoCo» forsvant fra «Fram VIII».

Den lange havseilasen ble også svært tøff, spesielt den siste delen – fra rundingen av Persgrunnen på den svenske vestkysten og tilbake til mål på Hankø. Kong Harald minnes nå seilasen som den aller tøffeste han har seilt. Da «Fram VIII» kom i mål som første båt blåste det 27–28 m/sek og sjøen slo godt opp over Garnholmen, som markerte mållinjen. På slør fra Persgrunnen til Hankø hadde den 30 fot lange båten flere ganger vært oppe i 15–17 knop i surfene. Og det er fort for en halvtonner. Det var ekstra nervepirrende ettersom «Fram VIII» seilte med for stor seilføring til den kraftige vinden fordi det ikke var mulig å få redusert seilarealet ytterligere. Revelinene til det siste revet var ikke tredd i.

– Vi hadde bare fem–ti grader å styre på, og det måtte vi klare, forteller kong Harald i boken til Jon Amtrup.

Styrte de for høyt, ville båten broache. Styrte de for lavt, var faren for å seile seg inn i en såkalt «kineser» og dermed få en ufrivillig jibb overhengende. Det ville ha vært katastrofalt, med garantert mastebrekk som følge.

Båtene som lå bak kronprinsens båt, fikk sønnavinden før runding av Persgrunnen. De seilte med spinnakere på vei fra runding Ytre Hausene utenfor Kristiansand, og i forsøk på enten å berge eller jibbe spinnakrene, var det mye flagrende duk å se. Mange båter broachet. En av dem var «The Great Express». Der hadde spinnakerfallet kilt seg fast med en tørn rundt fokkefallet, så Jan Muren ble sendt opp i masten for å ordne opp. Men ekstra tyngde høyt oppe i riggen i høy sjø og mye vind er ingen god kombinasjon, spesielt ikke i en IOR-båt med smal hekk. Båten gikk inn i en skikkelig broach. Hele cockpiten fylte seg. Mannskapet kavet i vann inntil båten rettet seg igjen.

– Jeg ble ikke våt i broachen. Jeg klamret meg til masten cirka en meter under der spinnakerfallet forsvant inn i masten, så da båten lå med nesten 90 graders krengning, ble det jo helt flatt videre opp. Slik ble det lett å krype videre og få klipset løs spinnakeren, og båten kunne rette seg opp igjen, forteller Jan Muren.

Etter at alle båtene var mer eller mindre vel i mål, var det klart hvilke ti som skulle få stille til start i Half Ton Cup for Norge i 1983: «CoCo», «Diamond Ring», «Fram VIII», «Fønix», «Impuls», «Kjappfot», «Miss Bærum, «Odins Ravn», «Saa With» og «Varg».

«Fram VIII» mot Frankrike

«Fram VIII» ble sjøsatt tidlig i VM-sesongen. Da treningen begynte hendte det flere ganger at dekket måtte børstes rent for snø. Hver tirsdag og torsdag, pluss i helgene – fire dager i uken – var laget utpå og trente eller seilte regatta. Det var rutinen helt frem til VM, ingen av de norske lagene trente mer. De siste ukene før VM hadde Fram tilhold på Hankø for den siste finpussen. Der kunne alget iaktta at én og én av konkurrentene ankom.

VM ble innledet med to baneseilaser. Deretter fulgte en kort havseilas på drøye 100 nautiske mil, nok en ny baneseilas og til slutt en lang havseilas. 40 båter fra ni nasjoner stilte til start. Blant dem var de greske tittelforsvarerne i «Atalanti II», som hadde fått med seg Peder Lunde jr. som forsterkning.

Første seilas ble vunnet av franske «Freelance». Kronprins Haralds «Fram VIII» kom på plassen bak. De hadde god fart på kryssleggene på den lange pølsebanen. Christen With & co i «Saa With» var nest best av de norske på 12. plass. I den andre baneseilasen ledet kronprinsen og laget hans fra start til mål. Båten gikk som en rakett på kryss, og franskmennene klarte ikke å ta nok innpå på lensene. I mål var «Fram VIII» over minuttet foran den franske båten «Scillonia». Deretter kom «Freelance». Dermed var det norsk ledelse etter to seilaser! Nest beste norske båt i den andre baneseilasen var Erland Raastads «CoCo» på 20. plass. With-laget røk storseilfallet før start.

Den korte havseilasen endte med fem franske båter øverst på listen. I lite vind med lens til Jomfruland og fokkeslør over til Persgrunnen var Fram-laget sjanseløse. De franske båtene var overlegne på unnavind, men kronprins Harald seilte likevel inn til en 7. plass. «Saa With» var igjen nest beste norske båt, denne gangen som nummer ti.

Den påfølgende baneseilasen vant «Fram VIII» igjen. Dermed lå de på 2. plass sammenlagt bak «Freelance» før siste seilas. Det norske laget var med i medaljekampen med fem franske motstandere.

En lang lens til Skagen innledet den lange havseilasen. De franske båtene skled frem, mens kronprinsens båt skled akterover. De seilte dessuten en litt for lang overbue og rundet Skagen på 15. plass. På den lange, friske kryssen til Kristiansand, der fire av de andre norske båtene brøt, seilte «Fram VIII» frem til en 7. plass. Mot mål ble det mye unnavind igjen, og «Fram VIII» falt tilbake til 13. plass. Et par plasser opp hadde gitt laget en medalje. I stedet ble det fjerdeplass. CoCo-laget fikk endelig reist kjerringa og kom i mål på 6. plass i den lange havseilasen. «Saa With» brakk masten i den siste baneseilasen og fikk ikke fullført.

«Freelance», seilt av Denis Peres, vant Half Ton Cup foran «Cifraline IV». «Cifraline IV» ble seilt av konstruk-tøren selv, Daniel Andrieu. Bronseplassen gikk til «Scillonia». Fra Fram-lagets fjerdeplass var det langt ned til nest beste norske båt. «CoCo» kom på 13. plass. «Impuls» ble tredje best på 19. plass. Med to seire og en annenplass ble Fram-laget klart best sammenlagt på baneseilasene.

Før den store begivenheten på Hankø ble det fokusert mye på båter og utstyr, men det viste seg nok en gang at det er seilerne som avgjør.

– Vi legger stor vekt på trening og gjennomseiling før mesterskapet og mener dette er noe av hemmeligheten bak de gode franske resultatene i halvtonn-VM de siste årene, ble det sagt fra fransk hold.

Om bord i «Fram VIII» hadde treningen og forberedelsene gått ut på å luke vekk feil og å drille inn alle manøvrer helt til de nærmest kunne utføres i blinde. Før VM trente laget iherdig på å forbedre startene. De anså dette som sitt svakeste punkt.

– Vi gjennomførte sikkert hundre imaginære starter ved faste staker ute i fjorden. Der simulerte vi vanskelige situasjoner for oss selv. Det ga uttelling; startene i VM satt som et skudd bortsett fra i den korte havseilasen, fortalte Carl Peter Aaser om bord i «Fram VIII» til Seilas & Båtliv etter VM.

Og han satte trolig fingeren på noe helt sentralt som kanskje forklarer hvorfor avstanden fra «Fram VIII» og ned til de øvrige norske båtene ble så stor:

– Jeg tror nettopp denne følelsen av å være så forberedt som vi overhodet kunne være, var den vesentligste årsaken til at vi kunne konkurrere mot franskmennene og at avstanden mellom oss og de øvrige norske båtene ble så vidt stor. De andre opplevde stadig problemer av ulik art som ødela konsentrasjonen og resultatene. Vi hadde ingen problemer, bortsett fra at vi ikke seilte fort nok på slør og lens.

Eventyrlig gjenoppstandelse

Etter VM døde interessen for halvtonn-klassen temmelig brått. De 27 norske båtene som hadde fått så mye oppmerksomhet før VM, ble til anonyme deltagere i IOR-klasse V eller i andre Scandicap-klasser. Før de forsvant helt.

Helt inntil ideen om en jubileumsregatta på Hankø 40 år etter ble lansert, og en ustoppelig sarping, Martin Kamperhaug, begynte å spore opp halvtonnerne som deltok på Hankø i 1983. Da fikk det norske halvtonn-eventyret et nytt, uventet kapittel.

12. til 18. august i år vil mange av de gamle halvtonnerne – og flere til – atter seile på Hankø. Det er ventet like mange båter som for 40 år siden! •

Les også

Pluss

Starten på norsk halvtonn-seiling

27 norske halvtonnere måtte konkurrere om å få delta under VM på Hankø i 1983. Den norske kvoten var på ti båter. Til sommeren blir det minst 25 norske halvtonnere. Morten Jensen var en sentral person i miljøet i 1983. Han har skrevet en avhandling om klassen. Her er første del.

De moderne båtene dominerte

Tok fire av de fem første plassene i NM for halvtonnerne

Historisk Norgesmesterskap til helgen

For første gang benyttes IRC-målereglen i Norge, og reglen brukes på gamle IOR-båter.