Fortøyd under skaftet

Egentlig var det en tilfeldighet at vi oppdaget Straumshamn, for som helt ukjente førstegangsseilende i Lofoten en gang tidlig på 1990-tallet, fulgte vi Hamarøys vestkyst med pekefingeren i papirkartet. Vi var på utkikk etter en havn å legge til i, og fant et innsmett omtrent midt på øya. Vi klarte ikke helt å skjelne det der vi seilte nattestid ute på Vestfjorden i midnattsola, men det vi trodde så ut som en stor bukt, var i realiteten et stort ferskvann.

Vi fant havnen utpå formiddagen dagen etter, og synet som åpenbarte seg da vi kom inn, brant seg fast for alltid. Målløse så vi på hverandre, men tenkte samme tanke: Dette må være Norges fineste havn! Rett innenfor innløpet oppdaget vi en kritthvit strand, og innover i bukten var vannet omkranset av grønnkledte bergvegger som stupte rett i sjøen.

[Artikkelen fortsetter under bildet]

Helt innerst rant det som må være Norges korteste elv, for mer enn 10 meter lang kan den ikke være på flo sjø – «elven« som renner ut av Straumsvatnet og ned i sjøen. Høydeforskjellen mellom den salte Vestfjorden og det ferske Straumsvatnet er ikke mer enn noen få meter. Skjønt helt ferskt er ikke vannet – litt islett av salt er det nok i det takket være det tette naboskapet til havet. Men såpass ferskt er det at det visstnok kreves fiskekort for å kunne fiske i det.

En uberørt gavepakke

Til værs innenfor Straumsvatnet stiger Hamarøyskaftet opp – 613 meter over havet. Fjellet er et yndet turmål som kan bestiges på flere måter – alt etter hva slags vanskelighetsgrad man ønsker. Uansett beskrives turen som luftig og en smule krevende, men ikke uoverkommelig selv for helt vanlige vandrere. Og for å bruke Axel Munthe-Kaas Hærland i Aftenpostens ord om hva som venter på toppen, så er det dette:

«Fra denne høyden ser vi Hamarøys landskap som et tverrsnitt av norsk natur: fra fjell og vidde til skogsområder, øyer og skjærgård, alt samlet i en liten og uberørt gavepakke.»

På Hamarøy er du i hjertet av Knut Hamsuns landskap der Hamarøyskaftet reiser seg med sin eiendommelige form. På folkemunne kalles den stedvis og tidvis for Hamarøykuken. Og da Knut Hamsun som ung gutt gikk og kikket opp på dette fjellet, var det ennå ikke besteget av et levende menneske. For det var først i 1885 at tindebestigeren Martin Ekroll fra Skrova satt sin fot på toppen for første gang. Da hadde Knut Hamsun nettopp kommet alvorlig syk hjem fra sin første reise til USA og ville tilbake til norsk natur for å bli frisk.

[Artikkelen fortsetter under bildet]

En av turstiene opp til Hamarøyskaftet starter fra lia innerst i Straumsvatnet. For å komme til stien kan du bare gå langs kanten av vannet. Der kommer du også inn på det som kalles «Landstrykerstien» – en 10 kilometer lang tur rundt Vassengfjellet og Nordlandsfjellet som går i et område der Hamsuns roman «Landstrykere» ble filmet. TV-programmet «71 grader nord» har også besøkt Hamarøyskaftet, og et motiv av fjellet fins på det som blir omtalt som Norges vakreste frimerke.

Et dypere innblikk

Etter å ha seilt fra Å i Lofoten til Straumshamn den gangen på 1990-tallet under skyfri himmel og med en midnattsol som så vidt gjemte seg bak Lofotveggen en kort stund, ankret vi euforiske like ved innløpet utenfor Paradisstranden, som noen kaller stranden, satte over potetene og begynte å fiske. Innen potetene hadde kokt, hadde vi atskillige kilo torsk til en overdådig middag. Siden den gangen har vi aldri glemt denne havnen som vi siden har omtalt som Norges fineste.

Da vi seilte i Vestfjorden i år, måtte vi innom Strausmhamn igjen. Det var et «must», men det var også en sjekk på om havnen virkelig var så fantastisk som vi hadde i minnet. Sterke inntrykk og fantastiske historier har jo en tendens til å vokse med årene.

Men havnen skuffet ikke. Snarere bød Straumshamn på flere nyanser. Mens vi første gang ankret beskjedent og andektig utenfor stranden ved innløpet, seilte vi denne gangen helt innerst i bukten.

[Artikkelen fortsetter under artikkelen]

Der lå vi ikke alene, for i løpet av de 25 årene som er gått siden vi var der første gang – har mange andre oppdaget bukten. Selv ikke i Nord-Norge får en slik havn ligge urørt. Første gangen var vi mutters alene – det var vi ikke nå. Men vi ble vinket vennlig velkommen av nordnorske røster, og hjelpsomme hender tok imot fortøyningstau og geleidet oss inn i rekken av båter som lå fortøyd mellom en liten øy og selve Hamarøy.

Ved Straumsvatnet hadde noen satt opp en lavvo, og fiskere sto forhåpningsfulle med stengene pekende ut i ferskvannet. En ørret eller to sto på ønskelisten, men de kom ikke mens vi var der.

Selv dro vi ut til innløpet til havnen med jolla for å gjenoppleve torske-eventyret. Men det uteble. Kun noen spretne makreller fant krokene våre fristende nok, men makrell er jo noe nordlendinger kun kaller agn. For oss søringer ble det en god middag.

Og så satt vi der i cockpiten – gode og mette – og så fjellet rundt oss rødme inntil Hamarøyskaftet pekte opp som en mørk silhuett mot nattehimmelen.

Vi kommer tilbake en annen gang – med fjellstøvler – og da ikke bare for å fortøye under Hamarøyskaftet, men for å bestige det. •