En heitur pottur tur

Fuglene dukket opp før Island. Mange, nysgjerrige og vakkert glidende, som havhesten - eller hysterisk padlende og flaksende, som lundefuglene, der de forsøkte å lette med varierende hell. Så steg vulkanøya frem. Vinden hadde presset oss østover, så vi fikk noen timer på speilblankt hav langs en kyst som gikk fra langflat til bratt og snøkledd.

Det er en egen god følelse å se snø ligge på toppene i slutten av juli. Vi har dette hjemme i Norge, og selvfølgelig på Island når du ankommer fra nord. Svalbard var siste gang vi så land. Temperaturen et par hundre meter under snølinjen var likevel behagelig. Vinden dyttet oss mot det nordvestlige hjørnet. Som en knyttet hånd stikker Vestfirðir (Vestfjordene) ut i havet, akkurat som Stad. Og akkurat som Stad forsterket halvøyen vinden, samtidig rant den strie, nordgående strømmen mot oss. Men en Swan 48 er langbent nok til å holde fart gjennom et par knops motstrøm. Vi var helt på grensen av å få vinden inn fra feil side, men jeg ville for all del unngå en jibb i den urolige sjøen og tunge vinden. Vi strammet til preventeren og gikk fra autopilot til manuell styring.