Seilforbundets jubileumsbok er klar. Foto Axel Nissen-Lie.
Seilforbundets jubileumsbok er klar. Foto Axel Nissen-Lie.

Fra lek på vannet til toppidrett

Mikkel Thommessens innledning til boken «Seiling i Norge»

Publisert

Jubileumsboka til Norges seilforbund er ferdig trykket, og boka starter med forfatteren Mikkel Thommessens forhold til seilsporten. Kapittelet har vi gjengitt her.

I min ungdomstid fra midt på femtitallet til ut i sekstiårene var seilingen vi drev med, først og fremst lek på vannet. Vi seilte mye, men var lite organiserte. Om vinteren gikk vi på gast-, jungmanns- og skipperkurs, der vi lærte vel så mye om knuter og sjømannskap som å bli gode regattaseilere.

Noen av oss drømte nok om å bli en ny Thorvaldsen, Ferner eller Lunde, og vi trente kanskje litt mer enn de andre. Men toppidrett var ikke noe vi tenkte mye på. Vi seilte i våre små kjølbåter til og fra sommerregattaene, og tilbringerseilasene kunne være like viktige som selve regattaen, med fest og moro i havner underveis. Jollene ble gjerne lagt på taket til dem som hadde og kunne kjøre bil. Thor Thorvaldsens sønn Terje forteller for eksempel at faren, til tross for sine to olympiske gullmedaljer, ikke var særlig opptatt av å trene. Til gjengjeld skulle båten være såpeglatt i bunnen, og enhver dråpe vann under tiljene ble omgående svampet ut.

Først med jollene kom det et sportslig element inn i seilsporten, og Finnjolle-seilerne tidlig på femtitallet var de første som drev med organisert fysisk trening. De hadde lært av Poul Elvstrøm, som hadde ribenk i kjelleren, og som var konkurrentene overlegen også når det gjaldt fysikk. I 1960 da Peder Lunde junior og Bjørn Bergvall vant Norges eneste gull under Sommer-OL i Roma, fikk idrettslederne endelig øynene opp for at seiling også kunne være idrett på høyt nivå. Da de tok turen til Napoli for å overvære medaljeseremonien, møtte de to topptrente unge idrettsmenn som ikke bare kunne seile, men som også var gode til å turne og til å stå på ski. Med Peder Lunde spredte det seg en ny kultur i Seiler-Norge. Jolleseilingen fikk en oppblomstring, og fysisk trening i vinterhalvåret ble vanlig.

Først da Norges Seilforbund ble etablert i 1970, ble treningen satt i system med rikstrener og regionale treningsopplegg, med trenerkurs og sertifisering initiert av kronprins Harald, NSFs første formann. Likevel skulle det ta tid før man for alvor kunne si at seiling var toppidrett. Selv etter at seiling kom inn under vingene til Olympiatoppen, ble det ikke trent nok, skal man tro nåværende sportssjef i NSF Rigo de Nijs. Han har skjerpet kravene vesentlig. Det har vi begynt å se resultatene av (se egen sak), og medalje i OL i NSFs jubileumsår er ikke lenger en fjern drøm.

Å arbeide med denne boken har vært en reise i egne minner, dypdykk i gamle artikler i Seilsport, Seilas og Seilmagasinet og kildemateriale hentet fra Tore Thjømøes 25-års jubileumsbok, KNS´ og Seilforbundets styreprotokoller. Interessante samtaler og intervjuer med sentrale aktører og, ikke minst, de gjenlevende presidenters egne beretninger fra sin egen funksjonstid har bidratt til bokens innhold.

Jeg har valgt å sette søkelyset mer på personer og hendelser enn på en kronologisk utvikling gjennom styreprotokoller og årsberetninger. Likevel håper jeg at leseren skal få med seg hvordan norsk seilsport har utviklet seg siden etableringen av Norges Seilforbund i 1970, hvordan rammebetingelsene har endret seg, og hvordan NSF i dag søker å favne bredden og ikke bare de få som driver seiling på høyeste nivå.

Boken handler også om norsk seilerhistorie, fra den spede begynnelse tidlig på 1800-tallet og frem til Seilforbundet ble etablert. Denne delen av boken er blitt mer omfattende enn jeg hadde tenkt, men skal man sette perioden etter 1970 i et videre perspektiv, er det nødvendig å presentere nøkkelpersoner og hendelser fra tiden før. Personer som både tjente seilsporten og samfunnet, samt flere av våre fremste konstruktører og seilere har fått sin plass. Flere kunne ha vært nevnt, men det er Norges Seilforbunds 50-årshistorie som er bokens hovedtema.

Norges Seilforbund feirer sitt 50-årsjubileum godt plassert til å møte fremtiden. Topp og bredde i skiff-klassene har aldri vært bedre, og både i dameklassen 49erFX og i jolleklassene har vi medaljesjanser i OL. Foilseiling er på full fart inn, og det er stor interesse for enmannsjolla Waszp og katamaranen Nacra17. Den nye OL-klassen i Paris 2024, brett med foiler, er ny for alle, men med stor bredde i eksisterende brettseilermiljø er det grunn til å tro at vi vil ha gode seilere i 2024. Sett med norske øyne er det morsomt at det er nordmannen Svein Rasmussens fabrikk i Thailand som står bak denne nyvinningen.

Det er en utfordring for seilsporten og andre idrettsgrener at det i grenseområdet mellom leken og toppidretten er en høy og nesten uoverstigelig terskel for andre enn dem som har bemidlede foreldre. Sporten er blitt så kostbar, med så store krav til utstyr, reiser og tid at det i en periode blir svært krevende å følge opp egne barn.

Jeg har mange å takke for velvillig bistand og innspill til boken: ansatte og tillitsvalgte i Seilforbundet som har formidlet inntrykk og erfaringer, og enkeltpersoner som har lett i gamle fotoalbum for å finne aktuelle bilder. En særlig takk til min gamle Seilas-redaktør Henrich Nissen-Lie som har gått igjennom innholdet sammen med meg.