En arktisk sommer

På en kald og tåkete dag seilte Aventura gjennom Beringstredet – sundet som skiller Amerika fra Asia, Alaska og Sibir. Det fryktede navnet som leder tankene hen til frosne vidder og morderiske arbeidsleirer lokket frem minner om min barndom under et kommunistisk regime, sønn av en politisk fange, uten andre framtidsutsikter enn å drømme om et lysere liv. Og her er jeg, seilende på min egen båt gjennom det jeg en gang så på som slutten av verden.

Det er dette jeg elsker med seiling; den absolutte friheten som det gir meg å reise til steder som jeg aldri drømte om å få oppleve.

Snart krysset vi en annen milepæl: Polarsirkelen. Nok en gang vi var i Nordvestpassasjen og først når vi krysser den samme linjen fra nord til sør på den andre siden kan vi si at vi har vært gjennom.

Men nå var vi Chukchi-havet, som er en del av Polhavet, og idet vi passerer Point Hope forsvinner den fine medvinden. I stedet får vi nordøstlig vind rett på nesa på vei mot Point Barrow, helt nordvest i Alaska. Iskartene sjekkes før vi bestemmer oss for endelig kursvalg. Lave luft- og vanntemperaturer er den første indikasjon på is – og de var godt over kritisk nivå. Da jeg kom på vakt ved midnatt så jeg plutselig at lufttemperaturen hadde falt til 0 grader og havet til 4 grader. Is! Jeg stormet ut i cockpit og gjennom tåken kunne jeg skimte truende figurer av store grå isblokker knapt noen båtlengder unna. Jeg purret mannskapet, vi dumpet seilene og begynte å lete etter en vei ut av isen. Vi forsøkte å gå mot kysten i håp om at det bare var et lite stykke med drivis. Men det ble bare mer og mer is rundt oss. I løpet av minutter var vi fanget. Det var mer enn 8/10 isdekke. Konsentrasjon av is angis tideler: 1/10 er lite is som er seilbar, og en liten båt kan normalt komme seg gjennom 3/10 – eller muligens 4/10 med is. Høyere verdier er ikke noe for seilbåter selv om de er av metall.

Min største bekymring var at det var gammel is. Flakene var større og tykkere enn de vi traff i det østlige Arktis i fjor. Jeg antok at de hadde brukket av polarisen og blitt presset vår vei av nordøstlig vind. Flak av ny is er forholdsvis tynn og vanligvis lettere å presse ut av veien med våre isstaker, men isen som er rundt oss var fast, tett gammel is som er hard som betong. For å komme oss ut måtte vi ty til hardere virkemidler: Full gass for å presse Aventura gjennom små sprekker mellom isflakene. Vi kom oss litt fremover før vi igjen ble fanget. I bunnen av det som viste seg å være en blindvei måtte vi snu. Med hjelp av baugpropell og forsiktig manøvrering kom vi oss rundt uten å skade rorene eller propellen. Det som skapte mest uro var isen som strakk seg ut fra isflakene under vann. De var ikke lett å se og hvis et av rorene traff en slik avsats, kunne det bli ødelagt.

Det smalt en gang under en snuoperasjon. Roret traff isen så hardt at jeg måtte ta et steg til siden for å holde meg på beina. Heldigvis gikk det bra med roret. Etter åtte timer hadde vi kjempet oss gjennom 27 nautiske mil med is og var igjen ute i åpent farvann.

Sent samme kveld kom vi til Point Barrow og kunne endelig sette kurs østover. Selv om det var tett is nord for oss var det en smal åpning langs kysten av Alaska med mindre is. De store isflakene hadde gått på grunn lenger ute, så ved å seile på grunt vann tett på kysten kom vi oss fremover. Men nå og da måtte vi likevel kjempe oss gjennom mindre isbelter.

På 71 grader nord hadde vi 24 timer med dagslys og vi benyttet sjansen til å fotografere de underligste is­figurer formet av sol og vind. Det føltes som å vandre gjennom galleriet til en gal skulptør.

Vi kom oss uventet rask østover. Men jeg visste det ikke ville vare, for iskartene viste en bred tunge med drivis som gikk helt inn til kysten foran oss. Sakte men sikkert ble det mer is, kursen ble vanskeligere å holde og farten gikk ned. Nok en gang hadde vi havnet midt i drivisen. Vårt eneste alternativ var å seile sørover slik at vi kom i le av Maguire Islands. Denne gruppen av tre lave øyer gir rom for en lagune som heldigvis var helt isfri. Vi fant snart forklaringen på hvorfor. Både papir- og elektroniskekart var helt gale. Flere ganger traff vi bunnen med vår tre meter dype senkekjøl. Kartdybden viste det dobbelte. Siden den fremover vendte dybdemåleren ikke lenger fungerte, brukte vi den gamle metoden med å måle dybde med kjølen. Sakte forover til kjølen traff bunnen, heve kjølen litt – og så videre til vi kom til dypere vann. Det gikk sakte, men det fungerte. Det var helt klart en fordel å ha en båt med senkekjøl i disse farvannene. På det grunneste kan vi seile på 1,3 meters vann.

Nå var vi alle utmattet av konstant konsentrasjon, så jeg foreslo å droppe ankeret hvor vi var og ta igjen litt søvn. Vi måtte være uthvilte når vi kom til området som fortsatt var blokkert av is. Dagen etter kom vi til isbeltet, men ved å holde oss på grunt vann nærme strandlinjen gikk vi klar av det verste. Endelig fant vi åpent vann og kunne seile på en fin vestlig bris. En østgående strøm ga oss ekstra fart – den sirkumpolare strømmen som setter gjennom Nordvestpassasjen med hastigheter på opp til én knop.

Da vi krysset grensen mellom USA og Canada, Alaska og Yukon ble de bølgende snøkledde fjellene badet i pastellfarger av midnattssolen. Det var et magisk øyeblikk som ga massiv energipåfyll. Vi hadde aldri trodd at vi skulle klare å komme så langt før slutten av juli. Vi feiret i stillhet mens vi trakk inn det drømmeaktive bilde av Arktis som lå foran oss. I løpet av de fire siste ukene siden vi seilte fra Seattle hadde Aventura tilbakelagt over 3000 nautiske mil, som inkluderte en tre dager stopp i Victoria, BC og fire dager i Dutch Harbor.

Nå – fremover.