I jemenittenes land

Jeg hadde ikke seilt den veien i dag. Pirater har gjort farvannet for usikkert. Det er synd, for den jemenittiske havnebyen Aden er en messe verdt, der den ligger på ruten som så lenge knyttet Europa til Orienten. Med dagens mange dystre meldinger om utviklingen i Jemen er det ikke fritt for at jeg fra tid til annen minnes mitt besøk i landet. Den gangen jeg i mars 1999 seilte inn på havnen i Aden etter 19 døgns eventyrlig soloseilas fra Sri Lanka. 

Jeg undret meg på hva jeg fikk å se så snart jeg rundet fyret på Elephant’s Back, pynten som viser vei til den naturlige havnen innenfor. Jeg visste jo ikke så mye mer om Aden enn det jeg hadde lært på skolen, at byen en gang hadde vært en pulserende britisk kronkoloni på linje med Hong Kong og Gibraltar. Og la det være sagt, noe syn for øyet var Aden ikke. Gusten og fattigslig klamret byen seg til det golde ørkenlandskapet, som om verden hadde glemt dette fordums knutepunktet mellom øst og vest. Velmaktsdagene var definitivt over. 

Men for den som liker å være på sporet av fremmede kulturer og svunnen tid, som jeg, var Aden likevel forlokkende. Da jeg steg i land, var det som å stige inn i et av historiens gravitasjonsfelt. Her hadde sterke sjøfartsnasjoner kriget om strategisk fotfeste for sine skip, til fortrengsel for jemenittene selv. Først kom portugiserne, siden ottomanene. Og etter hvert britene, som etter å ha knust Napoleons flåte i slaget ved Trafalgar, var blitt havets nye herrer. De bygde sitt imperium fra skipsdekk og hesterygg, og med Aden i beltet sikret de forbindelsen til India, selve juvelen i det britiske imperium. Men det var først da Suez-kanalen åpnet i 1869, og damp etter hvert avløste seil, at Aden ble av livsviktig verdi for britene. På kort tid utviklet de byen til å bli en av verdens travleste havner.