Den beste gaven

Wilhelm var en av deltagerne på Svenning Torp og Tore Bjørn-Hansens Antarktisk-tur i 2013 med båten «Anne Mari». På den turen deltok ikke mindre enn 68 seilere. Nå ville Wilhelm realisere sitt eget prosjekt etter de samme prinsippene med en tur delt opp i mange etapper og med nye seilere på hver av dem. Turen hans var imidlertid kortere og gikk i retning arktiske farvann. Tre måneder skulle han bruke på turen Svolvær–Svalbard–Island–Grønland–Baffin Island og retur via Grønland, Island, Færøyene og Shetland med avslutning i Oslo. I alt skulle 22 seilere delta på ekspedisjonen.

Etappe to: Longyearbyen – Isafjördur

Selv skulle jeg seile etappe to, etter at et lag hadde seilt båten fra Svolvær til Svalbard. Etappen gikk fra Longyearbyen til Isafjördur på Island på ca. 1000 nautiske mil og vi hadde avsatt opp mot to uker for å gjennomføre den. Foruten skipperen ble Knut Frederik Horn med videre fra første etappe og mannskapet ble supplert med Christian Ferner og artikkelforfatteren, et hyggelig og ikke minst kompetent lag, skulle man tro.

Pålitelig meteorolog

Værmannen Fritz, meteorologen fra Belgia som var vår vær-ruter, hadde holdt oss igjen i Longyearbyen et par dager i påvente av at et lavtrykk vest for øya skulle bevege seg mot sydøst og gi oss god bør. Hans observasjoner og råd, som vi mottok daglig til avtalt tid, viste seg å være spot on, og derfor til stor hjelp og nytte.

7. juni kl 1315 forlot vi Longyearbyen, i første omgang med kurs for Trygghavn, en liten fjord nordvest i Isfjorden. Her lå vi over natten, til mandag formiddag da værmannen Fritz ga OK til å starte selve overfarten til Island.

På forhånd hadde vi gått gjennom alle sikkerhetsrutiner og sjekket løpende og stående rigg på begge master, og med de forberedelsene vi hadde vært gjennom i løpet av noen vinterkvelder hjemme hos Wilhelm, følte vi oss svært trygge med dette skipet, «Iolaire», en Stormwind 40, som virkelig er skapt for polare ekspedisjoner. En rolig og vel forberedt skipper bygde opp under denne trygghetsfølelsen.

Blant utstyret om bord hadde vi lastet to bøyer, levert til flyplassen i Longyearbyen, og som skulle settes ut i havet tvers av Jan Mayen i en angitt posisjon. Disse skal sende signaler til forskere i USA via satellitt og gi et bilde av planktonkonsentrasjonen i havet fra et område der det ellers er liten skipstrafikk og derfor ikke tidligere er tatt lignende målinger. Det var fint for oss å kunne bidra i det viktige arbeidet med å overvåke miljøet på verdenshavene, og vi skulle i tillegg ta vannprøver som skal vise storskala- og mikroplastforekomster. I tillegg skulle vi foreta visuelle observasjoner av sjøpattedyr, fugler og isbjørn.

Trygghavn – som midt i Jotunheimen

Vi fant en vakker ankringsplass i Trygghavn der vi inntok middag og satte fiskegarn i håp om fersk fisk til senere middager. Fritz hadde anvist en kurs rett vest til vinden dreide fra syd til vest og etter hvert mot nord og vi kom inn i en gunstigere strøm. Det ville gi oss fin bør mot Isafjördur.

Skipperen skrev 9. juni: «Har hatt fin vind på nesa og seilt omlag rett vest for å komme i posisjon på baksiden av et lavtrykk som ligger mellom Norge og Svalbard. Dette skal gi oss nordavind etter hvert og vi har håp om at denne vil stå i flere dager. Ellers alt vel om bord. Vi går to timers vakter med etterfølgende to timers bakvakt. Havhestene følger oss, vi spiser godt og får god tid til å lese på frivakt. Bra med plass her ute. Ikke tegn til andre båter. En kikk på kartet viser at det er et stykke igjen, men tiden er i grunnen opphevet. Vi trives i vårt lille univers og er begynt å falle inn i rytmen.»

Ille til mote

Selv følte jeg meg ille til mote. Med temperatur rundt null og i en båt som kastet mannskapet i alle retninger, lurte jeg på hvorfor jeg i det hele tatt befant meg om bord i en båt i Nordishavet når jeg kunne sove i en varm seng hjemme, få min varme dusj hver morgen og ikke risikere å dette av potta når jeg skulle gjøre mitt fornødne. Det var selvsagt ingen vei tilbake, og jeg var umiddelbart klar over at det gjaldt å holde kjeft og gjøre det beste ut av situasjonen. Sutrete mannskaper er ikke noe å samle på.

Det tok heller ikke lang tid før jeg reflekterte over hvor privilegert jeg i realiteten var som hadde fått være med på en unik seiltur sammen med denne gjengen. Og etter en tid snudde stemningen til det positive. Jeg var gradvis blitt dus med båtens bevegelser og hadde vendt meg til at det tok en halvtime å få klærne på seg. Hyggelige vakter, to timer sammen med Knut Frederik og to med Christian, gjorde også sitt til at alt ble så meget bedre. Resten av turen gikk som en drøm.

Noen dager etter hjemkomsten ble jeg sittende på bussen til Kragerø sammen med Ragnar Kvam jr., og jeg delte disse erfaringene med ham. Han kjente seg igjen. Etter havneopphold opplevde også han at det tok noen dager før man vendte seg til båtens bevegelser og livet til sjøs. Da kunne selv han drømme om livet i land.

Skipperen skriver 10. juni: «Vi seiler nå i ca. 10–12 m/sek med ett rev i storseilet og fullt stagseil på rom slør med vind fra nord. Gammel sønnavind som har blåst i flere dager har satt opp dønninger fra syd som møter de bølgene vi nå har med oss. Dette gir interessante bølgemønstre og jeg er svært fornøyd med å ha et superlag av gamle regattaseilere med på denne etappen. Det går unna. «Iolaire» stortrives i dette været og surfet ned en bølge i 11,2 knop nettopp. Ute er det sol som i neste øyeblikk avløses av snøbyger. Det er fyr i ovnen og vaktene rullerer. Det ser ut som sjøen er i ferd med å legge seg litt. Og barometret er i ferd med å stige. Alt vel om bord!»

Lyse netter

Den fine seilasen fortsatte. Nettene var lyse og sola streifet ikke engang horisonten. Den nordlige vinden fortsatte og kom opp i liten kuling med flotte sjøer, som etter hvert som dønningene fra syd hadde lagt seg, ga oss lange fine surfesjøer. Vi kom etter hvert inn i Øst-Grønland-strømmen som vi hadde med oss. Hyppige værskifter fra sol til snøbyger. Havhestene og noen terner fulgte oss. Ellers var det ikke mye liv å se.

Natt til 12. juni passerte vi 74. breddegrad der vi som avtalt satte ut to forskningsbøyer. Disse aktiverte seg selv i møtet med vannet og skal drive rundt i havet i ett år. Roald Amundsen videregående skole har adoptert én bøye og en amerikansk skole den andre. I tillegg til havforskerne i USA kan elevene ved disse skolene følge med bøyene på deres ferd og laste ned informasjon via satellitt. Ellers var alt vel om bord selv om vi hadde fått litt saltsmak på vannet fordi dekkspluggen til ferskvannstanken hadde skrudd seg opp og en del saltvann kom seg inn. Det var til å leve med.

Passerte halvveis

Fra skipperen 12. juni: «Frisk bris/liten kuling fra nordvest. Vi har Jan Mayen tvers, men kan ikke se øya som ligger omlag 40 nautiske mil øst. Fortsatt fine forhold og god fart. Værmannen Fritz har meldt om mulig is på kursen og ber oss holde lengre øst, så vi holder god utkikk. Ellers feiret vi passeringen av halvveispunktet med en syltynn dram. Syltynn. Alle har det bra og sover godt selv om det husker og dunker litt. Christian har litt vondt i halsen. Mikkel har foreskrevet å svelge dråper ren Vademecum, så vi regner med at det gjør susen. Den omtalte saltvannsmaken i vannet er løst ved at vi har koblet inn tank to der vannet var friskt. Knut Frederik levde lenge i god tro om at han ble servert buljong mens miksen i realiteten var saltvann, tepose pluss en håndfull suketter. En gjeng havhester følger oss fortsatt.»

Høy sjø og snødrev

13. juni: «Frisk bris til liten kuling hele siste døgn. Vi mener å kunne skryte på oss 7–8 meter høye bølger. En fantastisk seilas uten problemer bortsett fra snødrev som stikker i øynene. I mangel av snøscooter-briller forsøker vi oss frem med vanlige briller, solbriller, dykkermaske, middagstallerken stukket inn i jakke-hetten som snøfanger og en transparent plastboks tredd over hodet. Kreativt som bare det, men med null suksess. Etter hvert er det verste været over og det er tilløp til sol. Vi suser av sted og et eller annet sted på havets bunn ligger ankeret som må ha løsnet fra beslaget i baugen i løpet av natten. Slikt skjer. I tillegg var to sleider i toppen av storseilet røket i natt så det måtte ned og nye på plass. Og i ovnen er det ferske rundstykker. 139 n mil siste døgn gir en snittfart på 6,18 knop.»

Is på kursen

14. juni ble en flott dag med sol og perfekt vind. Rene sommerværet bortsett fra temperatur som fremdeles lå rundt null grader. Vi seilte gjennom et område med mye spredt is og blokker på opptil 2–3 meters høyde. De dukket bare plutselig opp godt utenfor den drivisgrensen vi hadde fått oppgitt. Det var viktig å holde god utkikk. Selv om båten er av stål og tåler det meste, er lyden av is mot skroget svært ubehagelig. Tjukk tåke og 15 knops vind med revet storseil er ikke ideelt. Vinden var rett vest, så det skiftet fort.

Vi holdt likevel høyden noenlunde og hadde 120 nautiske mil igjen til Isafjördur. Rundstykker hadde vi på gang i ovnen uansett vær. Christian var sjefskokken. Vi andre slåss om å ta oppvasken. 144 n mil i dette døgnet ga oss en snittfart på 6,4 knop.

Landkjenning

14. juni var Island i sikte etter åtte døgns seilas og omlag 1200 nautiske mil tilbakelagt distanse direkte fra Svalbard. Det tilsvarer en strekning fra Oslo, ned gjennom Den engelske kanal og over Biscaya. Alle hadde fått nok søvn og cateringen var langt over gjennomsnittet. Underveis hadde vi også tatt vannprøver for analyse av mikroplast, observert storskalaplast uten å gjøre funn, registrert forskjellige typer sjøfugl og dessuten foretatt planktonmåling.

Skipperen innvilget en rasjon konjakk ved landkjenning, og Terje Vigen ble avlest så intet øye, i hvert ikke hos oppleseren, var tørt. Dette episke diktet av Henrik Ibsen er like dramatisk og levende hver gang det leses.

Den tause konkurransen blant menn om hvem som ser barskest ut etter en uke i sjøen, ble soleklart vunnet av Christian. Svartmusket, solbrent og iført solbriller lignet han en krysning mellom Eric Tabarly og en meksikansk bankraner. På delt andreplass kom Knut Frederik og Mikkel med en langt mer godslig profil, mens skipperen kom sist i kåringen (foretatt av ham selv) med spredt skjeggrot og røde øyne. Med litt godvilje kunne han forveksles med en furten kinesisk dissident. Men alle gledet seg til en ankerdram og varme kilder!

Vi landet i Isafjördur ved 12-tiden 15. juni etter åtte døgn i sjøen under maksimale vær- og vindforhold. Aktenom tvers hele veien til utpå ettermiddagen nest siste dag. Da fikk vi sydvest imot og falt av fra rhumbline. Etter hvert fikk vi romming og dreining til øst-sørøst som gjorde at vi til slutt sto opp neset før vi kunne falle av inn mot målet. Hadde vi måttet krysse hele veien, hadde turen trolig tatt mer enn dobbelt så lang tid, men det hadde i så fall vært mot normalt.

I Isafjördur ble vi tatt godt imot og anvist plass ved en 60 fots jorden-rundt-seiler av typen Challenge og en Entonner fra 1982. Førstnevnte la senere ut med et parti tyskere som skulle til Jan Mayen for å gå på ski. 35 knops vind midt imot virker trolig skjerpende på skilysten. I Entonneren bodde et ungt amerikansk par, Natasha og Jay, og deres fire barn, to av dem født underveis. Til nå hadde disse vært ute i fem år, i en regattamaskin uten motor og kjøleskap.

– Min mor og far var hippies så vi er vant til å ta tingene som de kommer, sa Natasha, som nok nærmet seg metningspunktet for nomadelivet til sjøs.

Gale padlere

Vi møtte også padleren Halldor Sveinbjörnsson (58) som sammen med en venn planla å padle 180 n mil fra Isafjördur over åpent hav til Grønland. 25. juli la gutta i vei og regnet seks døgn på denne turen, som i beste fall må karakteriseres som galmannsverk. Så vidt vi vet lever padlerne fremdeles.

– Alt må klaffe værmessig, sa Halldor, som ellers virket som en normal mann med daglig jobb som vaktmester på et sykehus.

– Padlingen er bare en hobby, fortalte han. Han underviser også. En av elevene, Anja, som er fra Tyskland og studerer Coastal Marine Management, er Islands beste i eskimorulle. Hun kom opp langs båten vår og ga oss noen eksempler på sine ferdigheter, rulle med armene i kors og åren surret til dekk imponerte oss stort.

For oss barske seilere smakte det godt med dusj og skift av undertøy før Ferner disket opp med torskeloin og det som bedre var.

Skipperens fødselsdag ble markert med restaurantbesøk tre dager på forskudd, og dagen etter satte Knut Frederik, Christian og Mikkel kursen for Reykjavik og hjemtur etter en eventyrlig tur.

Videre

Ekspedisjonen fortsatte til Grønland og opp langs vestkysten, men den planlagte overfarten til Baffin Island i Canada måtte avlyses på grunn av store ismengder. Dermed ble det rolig kystseilas langs Grønland med god tid til å gå turer i land og sette seg inn i grønlendernes liv og levnet i aktive og mindre aktive bosetninger. Seilerne kunne fortelle om spektakulær natur med og uten isfjell og gjestfrie og nesten utrolig hyggelig mennesker.

Det mest dramatiske underveis var et utblåst storseil i full storm og motvind det siste strekket mot Island. Polfareren Liv Arnesen, som aldri hadde seilt tidligere, viste sjøstyrke av første klasse og ga seg til å lese bok i køya da det sto på som verst.

I september var «Iolaire» tilbake i hjemmehavnen ved Sollerud i Oslo.