Bli abonnent Nyhetsbrev Annonser hos oss

Bodø Seilforening

Trygt, trangt og humpete for INUA over Atlanteren

De tapte kanskje uskylden under atlanterhavskryssingen. – Men lysten til å seile, den har blitt sterkere, forteller ekteparet Karin og Enno Rodegerdts fra Bodø.

Publisert Sist oppdatert

Og – legger de til med et gjensidig lite dytt med albuen i siden, vi er blitt enda gladere i hverandre.

Ekteparet Rodegerdts seilte ut fra Bodø i juni i 2015 og deltok etter hvert i ARC (Atlantic Rally for Cruisers) i november/desember, som minste båt, med 31 fot lange INUA (Hallberg-Rassy 310). Regattaen går hvert år fra Kanariøyene til Karibia, som da også var INUA­s mål dette året på havet. De brukte 22 døgn på overfarten.

Et par tirsdager etter hjemkomsten i august, etter 13 000 nautiske mil under seil, var de igjen klar for klubb­regatta, dog noe nedlastet ennå med utstyr fra turen og ganske så utblåste seil. Men seilgleden var i godt hold.

Fra Tyskland

– Hm, det føles nesten som vi ikke har vært borte så lenge som ett år. Men hva gjør vel det. Vi ser for oss å bli gamle i Bodø, i Tyskland og til sjøs, sier de to som opprinnelig kommer fra Tyskland.

Både Karin og Enno Rodegerdts jobber begge ved Nordlandssykehuset, hun som radiograf og han som røntgenlege. Til neste langtur seiler de nok i en større båt. Ble de lei av noe, ja så var det å bo mellom esker av proviant, reserveutstyr og poser med klær.

– Vi skjønte tidlig at vi måtte evakuere forpiggen og sove i salongen under havkryssinger. Ikke bare fordi vi trengte stueplass, også fordi det var vanskelig å sove i en forpigg som beveget seg som i en berg-og-dal-bane ute på et hav som aldri lå i ro. For anker klarte vi oss med stueplass i akterlugaren.

Seilturen fra Bodø gikk nedover langs norskekysten. Opprinnelig plan var å krysse Nordsjøen, men værmeldingen var dårlig og de valgte derfor å krysse Skagerrak til Skagen, videre gjennom Lillebelt (mellom fastlandet og Fyn) og inn i Kielkanalen, deretter inn i Elbe som førte dem oppover til Hamburg.

Lesverdig blogg

På returen fulgte de Elbe tilbake og videre til Cuxhaven, hvor de endelig kunne sette seil ut i Nordsjøen. Svippturen innom Tyskland gjorde de til ære for familie og venner. Reiseruten og opplevelsene ellers er meget levende og utrolig godt fortalt, på tysk og på norsk, i deres egen blogg fra turen. Anbefalt lesning!

Derfor nevnes det kort her at kursen videre til Kanariøyene ble lagt nedover Den engelske kanal, over Biskaya og innom Madeira før første etappe var unnagjort. Fra Karibia valgte de å gå via Azorene, gjennom Caledonia­kanalen i Skottland og fra Fair Island over Nordsjøen til Vestlandet og nordover kysten hjem til Bodø.

Vindror og autopilot sviktet

– Vi gjorde mange erfaringer. Disse har vi systematisk og detaljert skrevet ned underveis. Det ble mange punkter, og denne listen deler vi gjerne med andre ved at vi etter hvert skal legge den ut på bloggen vår. En av de dårligste erfaringene vi gjorde, opplevde vi allerede kort etter start fra Kanariøyene. Det blåste stiv kuling aktenifra og det tålte verken vindroret på grunn av en liten, men avgjørende teknisk feil i monteringen, eller festet til autopiloten som gradvis tok kvelden. Vindroret fikk vi ikke reparert før vi kom til Karibia, mens autopiloten gikk av og på under hele kryssingen. Det førte til at vi måtte håndstyre i fire døgn på skift. De andre døgnene kunne vi aldri stole på at den holdt kursen, eller den kunne i verste fall slutte helt å fungere. Det var tøft.

– Etter et par-tre døgn med kurs mot sørvest, roet vinden seg, og vi nådde passaten. Det gjorde seilasen mer behagelig med hensyn til vind. Men etter hvert som vi beveget oss vestover, ble varmen desto mer plagsom. Vi hadde ikke mulighet til å montere Bimini som solskygge på dekk i vår lille båt. Derfor holdt vi oss for det meste under dekk på havkryssinger. Men vi måtte selvsagt holde utkikk etter andre båter hvert 20. minutt. Med over 30 grader under dekk, og med skalkede luker på grunn av bølger som skyllet over dekk – ja da ble det hett til tider, forteller de.

Gode minner

Men det var ikke disse minnene som først dukket opp fra turen under vår samtale. Og ikke minst lyser stoltheten over at de hadde realisert et mål og en drøm.

– Måten vi ble tatt i mot på da vi ankom St. Lucia i Karibia, var rørende. Da glemmer vi fort kopper og kar som flyr ut av oppvasken for tiende gang, blåflekker som kan skremme enhver ektemann fra å vise frem kona si i sommertøy, vi glemmer den dingsen vi bare måtte ha tak i øyeblikkelig, men som lå nedpakket nederst og innerst i akterlugaren. Og vi glemmer de truende stormfulle lavtrykk som snek seg innpå bakfra, mens motoren ytte sitt beste gjennom vindstilla og høye dønninger – på de siste dråper diesel – mot trygg havn på Azorene.

– Joda, sånne ting fortrenges fort av tanker om våre deilige måneder der borte før vi satte seil nordover igjen 4. mai, forteller ekteparet Karin og Enno Rodegerdts.