Bli abonnent Nyhetsbrev Annonser hos oss
LANGUR: Gutta på «S/Y Tonic» ankom Barbados etter en opplevelsesrik Atlanterhavsseilas. Fra venstre på bildet; Sindre Haugmo, Elias Istad, Erik Haugmo og Gabriel Gjessing.
LANGUR: Gutta på «S/Y Tonic» ankom Barbados etter en opplevelsesrik Atlanterhavsseilas. Fra venstre på bildet; Sindre Haugmo, Elias Istad, Erik Haugmo og Gabriel Gjessing.

Til Karibia med ødelagt rigg og dårlig motor

«S/Y Tonic» fikk smake hva det koster å dra på langtur på lavbudsjett.

Publisert Sist oppdatert
LANGTURSEILER: Charlotte Bratberg fra Tromsø ankom Barbados i «Villa Vilja» noen dager før «S/Y Tonic«
LANGTURSEILER: Charlotte Bratberg fra Tromsø ankom Barbados i «Villa Vilja» noen dager før «S/Y Tonic«

– Forseilet deres var ristet i filler på Atlanterhavet, og bommen var knekt i to. Flaks for dem at jeg hadde et gammelt forseil til overs som passet til deres båt, for her snakker vi lavbudsjett. Tipper det sitter noen bekymrede mødre der hjemme i Norge, forteller Bratberg, og fortsetter: – Utrolig hvor mange ulike seilere man møter. Unge og gamle, søkkrike og budsjett-seilere, solo-seilere og familier. Båtene er like forskjellige som menneskene man møter. 

– Følg med hvordan det går når fire landkrabber fra Oslo skal seile til karibien i en sliten skute fra 1980. Hva kan gå galt, står det på Facebook-siden til «S/Y Tonic».

Landkrabbene er Sindre Haugmo, Elias Istad, Erik Haugmo og Gabriel Gjessing.

Båten har nettopp ankommet Barbados i Karibia etter en Atlanterhavskrysning etter Murphy's law. Nå ha de lagt ut en lang beskrivesle av sin atlanterhavskrysning på båtens Facebook-sidesom SEILmagasinet har fått lov til å bruke. 

MAXI: «S/Y Tonic» er en Maxi 108 fra 80-tallet.
MAXI: «S/Y Tonic» er en Maxi 108 fra 80-tallet.

Uten autopilot

«S/Y Tonic» er en Maxi 108 fra 80-tallet. Gutta startet oppkjøringen til langtur med perm fra militæret og påsketur til Koster og Strömstad. Båten fikk god pleie, og ble oppgradert i sommer, men motoren har plaget dem. Etter en tøff krys av Biscaya måtte jolla «Gin» pumpes opp or å slepe båten til kai, men fikk tau i propellen på den lille fire hesteren.

Turen over Atlanterhavet startet rolig, men vinden økte, og også «S/Y Tonic»s fart.

– Vinden meldte sin ankomst som planlagt, og i løpet av natten merket vi at det bygget seg opp rundt oss. Vi våknet opp til noen solide dønninger i ryggen, men for Tonic er dette bare lek og moro. På dette tidspunktet hadde vi blitt innhentet av ARC-flåten, men nå var det på tide å surfre i fra. Med fulle seil freste vi vestover, og plutselig hadde vi snittfart på nærmere 7 knop, og slukte mil som de sier. Det er under sånne forhold at seiling virkelig er gøy. Når man må stå og jobbe på ror, og hvert minste feilgrep kan slite stygt på seilene. Når man står mutters aleine på nattevakt, med måneskinn og stjernehimmel over seg, midt utpå der, og surfer en 8 tonns skute med jerngrep i opptil 16 knop ned bølgedalen. Da smiler man, bredt, det kan jeg skrive under på, står det på Facebook. I en uke hadde de god bør og god fart, men kjente det i armene etter å ha håndstyrt hele veien. Noen fungerende autopilot har de ikke.

HAVARI: Bommen brakk like etter at forseilet hadde revnet.
HAVARI: Bommen brakk like etter at forseilet hadde revnet.

Dantes Inferno

Problemene startet med at forseilet hadde fått en søm som hadde gått opp i en tropisk byge. Det fikk de sydd. Samme kveld opplevde de at styringen sviktet, men kom i orden.

Neste kveld ryker rullesystemet på forseilet når seilet rulles inn i en kraftig byge.

– Rullesystemet løsner delvis, og hele genoaen farer ut igjen, denne gangen uten mulighet for å rulle den inn. Det blåser som bare fy, å få ned seilet er bare å glemme. Det er en guffen følelse av hjelpesløshet å se på at seilet pisker seg selv i stykker, mens riggen dirrer på nivå med leppene til Frode Berg som skal forklare seg bak buret i russisk rettslokale.

– Det har knapt gått 30 min siden dramaet og vi er i ferd med å skrive en liten oppdatering på satelittelefonen til de der hjemme. "Alt bra ellers" er det siste jeg skriver før jeg tar et raskt blikk på kompasset. Det viser 240, og jeg rekker såvidt å tenke "å faen.." før storseilet i samme sekund vrenger seg over. Storseilet har vrengt seg over en rekke ganger før, og det er egentlig ikke noe problem. Vi har jib preventer som forhindrer bommen i å fyke over. Men akkurat denne gangen vil bommen på død og liv over, og knekker tvers av i sitt helhjerta forsøk. Vi reagerer først med sjokk og vantro, før en rekke gloser blir servert, og aluminiumsrøret blir sendt på sjøen. Vi befinner oss over 1000 km fra land, og de to seilene våre kan ikke brukes, står det på Facebook. 

Stormfokken blir redningen, men når vinden løyer, så rigger de til spinnakerbommen som storseilsbom.

Hjelp fra nordmenn

– Etter 21 døgn og 15 timer kunne vi seile rolig inn og ankre opp i Carlisle bay, helt sør på Barbados. Der ble vi møtt av et fantastisk hyggelig norsk par på båten «Villa Vilja». Gjett hva; de hadde en reservegenoa som de generøst ga bort til oss. Gavmildhet på det nivået er vanskelig å gjengjelde, men vi er ubeskrivelig takknemlige. Vi møtes helt sikkert senere, og da spanderer vi hvertfall GT og hva enn det måtte være ombord i Tonic. 

– Vi blir noen måneder i karibien, så ser vi an. Planen er i utgangspunktet å seile tilbake til Norge til våren, men alt kan jo skje, forteller gutta til SEILmagasinet. 

PÅ TUR: Mannskapet samlet før dramatikken startet.
PÅ TUR: Mannskapet samlet før dramatikken startet.