Fra E-jolle til rormann på «Christian Radich»

I fjor sommer fikk jeg jobb som frivillig om bord på «Christian Radich». Jeg fikk også stå til rors fra Antwerpen til Aalborg under Tall Ships Races, i løpet av mine fire uker om bord.

Publisert

Den andre juli møtte jeg opp på cruiseterminalen i Trondheim, i studiebyen hvor jeg studerer til vanlig. Det flotte seilskipet lå der alminnelige cruiseskip pleier å ligge, og det var nå jeg skulle starte mine arbeidsdager som frivillig om bord med mange andre seilentusiaster.

Første test

Toktet fra Trondheim til Antwerpen fikk meg til å bli litt varm i trøya, da det gjaldt sjølivet. Jeg fikk mange forskjellige arbeidsoppgaver om bord, blant annet vedlikehold av skuta, seilteori med medseilerne og klatring i riggen. Denne etappen var kanskje også en test for meg selv om jeg kunne holde ut uten å bli sjøsyk ute på det åpne havet. Jeg holdt så vidt ut da vi kom rundt Stadt, men jeg tror nok flere av medseilerne ønsket vi seilte i litt roligere sjø.

    Det var også noe annet som skjedde på denne etappen. Skuta trengte rormenn til neste tokt, som var første etappe i Tall Ships Races dette året. Daniel som var lærlingen om bord, skulle være sjefsrormann. Jeg ble utkåret som hans nest kommanderende, noe jeg tok som en stor utfordring og ære. Men to personer er litt lite for å styre en skute på et døgn, så vi trengte hver vår partner på hvert av våre skift bak roret. Under regattaer er det fire rormenn som står til rors på skuta. Det skal helst være medseilere eller mannskap som klarer å lese vinden godt, i tillegg til at de forstår gyrokompasset og klarer å styre etter det. Da er det en selvfølge at man har en stor fordel av å være seiler fra før av.

Tonje - et naturtalent

Det var ei jente som skilte seg stort ut fra de andre medseilerne. Tonje hadde aldri vært på sjøen før, men var et naturtalent bak roret. Det var henne som ble min rorpartner, og sammen skulle vi oppleve kuling og tordenskyer under neste tokt bak roret.

    Som rormann under regatta står man seks timer på vakt, totalt tolv timer i døgnet. Man er alltid to stk som står ved roret, der det er en som styrer og den andre sørger for moralsk support. Tonje og jeg hadde fått vakten som gikk fra klokken seks til tolv, og da starten gikk i Antwerpen var det vi som sto til rors.

Fra stille til 40 knop

Starten var nervepirrende og spennende. Blant annet hadde vår sterkeste konkurrent og venn «Statsraad Lehmkuhl» fått tjuvstart. Senere på kvelden fikk vi også oppleve en plutselig voldsom krengning på skuta, og alle mann ble kalt på dekk.

Kvelden var egentlig veldig stemningsfull, med rolig vind og en utrolig vakker solnedgang. Plutselig så vi mørke skyer og et enormt vindtrykk komme farende mot oss. Fra halvdekk der vi styrte, så vi «Lehmkuhl» komme opp på siden vår i le med en voldsom fart. Vinden hadde økt fra lite vind til så mye som 40 knop. Medseilere og mannskap jobbet aktivt for å få revet seil, slik at vi kunne opprettholde en høy fart.

    Et av mine mest spennende minner fra «Christian Radich» er nettopp denne kvelden. Vinden som ulte, kapteinen og styrmannen som aktivt styrte alt som skjedde om bord fra halvdekk, og alt annet action som skjedde denne timen under tordenværet.

   

Fikk nytte av jolleerfaringen

Gjennom denne etappen var det sterk vind og store bølger. Vi hadde kuling store deler av racet. Jeg synes det var svært lærerikt å stå til rors i unnavind med denne vindstyrken. Jeg hadde neppe trodd at all bølgetreningen min fra Europajolla, skulle komme til nytte når jeg var rormann på «Radich». Det gjaldt å seile på bølgene, ha et godt blikk på seilet og den relative vindstyrken, is i magen og en enorm konsentrasjon. Dessuten visste jeg ikke at seiltrimmen til «Christian Radich» faktisk ikke er så forskjellig fra min lille blå Europajolle.

    Jeg tror Tonje og jeg imponerte en god del mannfolk om bord, da vi stod til rors i en voldsom vind og ustabil sjø. Vi måtte begge to holde i roret, skrike kommandoer til hverandre og samarbeide hele tiden. Dere aner ikke hvor mye krefter det er i et ror på en seilskute. Jeg etablerte nye muskler jeg ikke visste at jeg hadde, og kroppen min var både gul og blå.

   

Så røde tall i søvne

Da vi stod bak roret, vekslet vi mye med å se på gyrokompasset og på den relative vindstyrken. Gyrokompasset har røde tall om natten, og man prøver så godt man kan holde eksakt kurs. Bivirkningen av de røde tallene på kompasset, er at de ofte ble med i drømmene da jeg la meg til å sove inne på det bitte lille femmannsværelset til de frivillige.

    Da vi gikk over målstreken føltes ut som om jeg hadde stått bak roret dagevis i strekk. Da jeg sov hadde jeg drømt om hvordan jeg skulle styre i de store bølgene, og da jeg våknet var det rett opp på halvdekk og styre.

Det var godt å endelig få drive med maling, vasking og vedlikehold i havn igjen, selv om jeg aldri vil glemme det at jeg fikk styre «Radich» fra Antwerpen til Aalborg under Tall Ships Races.

    Da vi gikk over mål, holdt vi alle fire rormenn i roret; Johnny, Tonje, Daniel og jeg. Jeg tror også vi hadde en egen værgud med oss da vi gikk over målstreken. Vinden forsvant helt, og vi fikk bakk i alle seil etter bare noen minutter over målstreken. Det var meningen av vi skulle vinne. Akkurat det samme skjedde også året før, da jeg var med til St. Petersburg.  En meget spesiell opplevelse.

Opplevelse for livet

Jeg hadde den mest fantastiske tiden i mitt liv, med en gjennomsnittshastighet på 10,2 knop. Vi hadde på et tidspunkt alle seil oppe. Og det var en opplevelse i seg selv å se nesten hele mannskapet sitte på mersen for å bytte et revnet seil på under en time, mens Tonje og jeg stod ved roret.

    Jeg er utrolig takknemlig for at jeg fikk oppleve den beste sommeren jeg noen sinne kunne hatt, og jeg håper jeg får en slik sjanse igjen. Det var fire vidunderlige uker på sjøen, med god mat, disiplin og vennskap som vil vare livet ut.

  I morgen kommer de første skutene i Tall Ships Race til Stavanger.

Powered by Labrador CMS