Rev mens du ennå kan

Vi sto på dekket av Bastøfergen. Det var en strålende dag for å være alle andre steder enn akkurat der. For eksempel i en seilbåt. Vinden dro opp små hvite topper. Bastøfergen brydde seg ikke. Men jeg kunne formelig se de hvite ansiktene i seilbåten nesten rett under oss. Seilene blafret og slo. Han var altfor nær fergen. Båten veltet rundt i den friske brisen. Det var vinden som var herre over situasjonen. Skipperen var sta og mannskapet, det vil si kone og to barn, ville bare hjem.

Slik opplever de fleste ganske ofte. Jeg vet ikke hva det er. Synes skipperen at det er flaut å ta et rev? Vet han ikke hvordan det gjøres? Har han mest lyst til å skremme vannet av familien slik at han får seile resten av livet alene?

Det siste er en nærliggende konsekvens. Det er verken flaut eller vanskelig å reve. Det er tvert i mot godt sjømannskap. Seilasen blir mer komfortabel, raskere og ikke minst sikrere. Bare positive ting. Jeg skal ikke fortelle deg hvordan du skal reve. Mitt poeng er bare at du skal trene på å reve når det ikke blåser. Heis seilene når det ikke er et vindpust. Ta et rev. Ta to rev. Ta tre rev. Slipp rev ut igjen. La alle i familien forsøke seg. Ikke stopp før rutinen sitter.

For seilgledens skyld: Ta et rev og vær stolt av det.