KNS:

Bompengers effekt på idretten

Bompenger har stor innvirkning på idretten, og er en stor utfordring for seilingen.

Publisert

Det er snart fylkes- og kommunevalg, og bompenger er et av valgkampens heteste temaer. Debatten om bompenger har mange sider, derav viktige miljøhensyn og tiltak for å redusere biltrafikk og utslipp.

Som seilforening er KNS er opptatt av den globale oppvarmingen som kan få store konsekvenser for idretten vi bedriver, både når det gjelder generell sikkerhet, og nye og mer usikre værsystemer. Andre forhold, som at havnivået stiger, kan bety store og nødvendige investeringer for mange seilforeninger over hele landet.

Det er et tverrpolitisk ønske om å redusere utslippet av CO2 i samfunnet vårt, men utfordringen er at bompenger som reguleringsmekanisme har noen store og uhensiktsmessige effekter for vår idrett.

1. juni 2019 ble en ny indre bomring i Oslo tatt i bruk (del av Oslopakke 3) med den konsekvens at man nå ikke kan komme til noen av de tre seilforeningene som finnes i Oslo uten å passere minst én bomstasjon.

Det er et ønske fra politisk hold å få flere til enten å ta offentlig kommunikasjon til og fra idretten, eller å benytte sykkel (hvilket flere også gjør i KNS). Men offentlig kommunikasjon til og fra seiltrening lar seg ikke gjøre.

Det finnes nesten ingen offentlig kommunikasjon til mange av landets seilforeninger.

For KNS sin del er det mulig teoretisk sett, men det blir svært tidkrevende hvis man skal benytte buss og tog, i tillegg til at store avstander må tilbakelegges gående i løpet av turen.

Dersom de barna som bor nærmest på oppfordring fra foreldrene velger å sykle til og fra seiling, medfører dette at vi mister litt av kontakten med foreldrene, som er viktig i det frivillige arbeidet som må til for å drive foreningen.

Det er ikke ønskelig å drive ungdomsavdelingen uten frivillighet, fordi det både vil føre til økt treningsavgift, og ikke minst fjerne et viktig element i foreningens sjel og virke, nemlig fellesskapet.

Det å være frivillig i en forening er tett knyttet til fellesskap.

Så kommer vi inn på det økonomiske. Dersom et medlem bor på Røa og skal til Seilsportsenteret på Bygdøy, vil hver trening koste 50 kroner tur/retur i bompenger i en dieselbil og 16 kroner med elbil. Dette betyr henholdsvis 600 og 200 kroner i måneden. Hvis vi i tillegg tenker at hver familie har flere barn som driver forskjellige idretter, kan beløpene mangedobles.

Det betyr i praksis at barneidretten for en familie fort kan komme på 5–10 000 kroner i året bare i bompenger, og dette blir da en viktig faktor når familien skal vurdere hvilken idrett barna få drive med.

Det har i det seneste fra politisk hold vært diskutert om det har blitt for dyrt å drive idrett i Norge. Andelen av barn som driver med organisert idrett er fallende.

Den diskusjonen blir gjerne KNS med på, og vi har også løsningsforslag for dette, men kanskje man først burde vurdere de indirekte kostnadene som bompenger medfører for deltagelse i organisert idrett?

Vi har da ikke engang vært inne på spørsmålet rundt utstyr, som seil, brett og klær. Det kan jo være et morsomt tankeeksperiment å se for seg 4–5 seilere ha med seg et sett seil på bussen før og etter en tirsdagsregatta, eller en 15-åring som har med seg brettet sitt på bussen.

Som seilforeninger burde vi oppfordre politikere og andre ansvarlige til å se på løsninger slik at det blir mulig å drive idrett også for de utstyrs­krevende idrettene, og samtidig ta vare på miljøet. Begge deler bør være mulig.

Jeg vil oppfordre seilere til å benytte enhver anledning til å ta opp spørsmålet med lokale og nasjonale aktører for å unngå at bompenger blir en ødeleggende faktor for utviklingen av seilingen i Norge.

FRA SEILFORENINGENE

SEILmagasinet samarbeider med en rekke seilforeninger landet rundt. Disse foreningene har egen side i magasinet med innsendt stoff. Dette stoffet blir også publisert på SEILmagasinets nettside. Denne artikkelen er innlevert av en seilforening og ikke skrevet av SEILmagasinets redaksjon.