Kornatiøyene i Kroatia
Seilas i månelandskap
Kornatiøyenes karrige månelandskap gir deg en helt spesiell seilturopplevelse. Innimellom de gule toppene fins det mangt et hyggelig sted å legge til.
De ser runde, kjegleformet og myke ut, Kornatiøyene der de stiger opp av Adriaterhavet utenfor kysten av Kroatia. Men går du i land på dem, er de fulle av skarpe steiner som du skal trå varsomt imellom for ikke å skjære deg. Vi ble overrasket da vi nettopp gjorde dette, da vi skulle strekke på bena og bestige toppen av øya Levrnaka, som ligger helt ytterst og vest i skjærgården som Kornatiøyene utgjør.
Mer en noe annet sted er det nettopp når du er kommet opp på en av toppene, at du får et inntrykk av øyenes særgene former. Tilsammen utgjør de et slags månelandskap der de stikker opp fra dypet, nakne for vegetasjon i sin gulbleke farge. Et karstlandskap kalles den skarpe, steinete overflaten på øyene. Så særegent er dette at området ble vernet som nasjonalpark i 1980.
Ikke en eneste øy er bebodd året rundt, men på sommerstid finner du enkle bygninger i mang en bukt og vik der en sommerjobbende familie tilbyr servering til seilende fanter mellom øyene. Et slikt sted fant vi på Levrnaka, innerst inne i en beskyttet bukt der kun nordvestlig vind kan slippe inn og lage litt ugreie. Alle andre vindretninger ligger du trygt i. Du kan ligge på svai i bukten på mellom 10 og 20 meters dyp, men du må passe på ikke å droppe ankeret på et gammelt vrak som ligger i bukten. Det er merket av i kartet. Du kan også fortøye ved bryggen innerst i viken, men da må du spise i restauranten – og da får du ligge natten over gratis.
Menyen er enkel; kjøtt eller fisk, og bestillingen bør du gjerne gjøre litt tidlig på dagen slik at de rekker å få fatt i råvarene før middagstiden faller på. Bordplasseringen var også enkel: Kjøtt ble servert ved det ene bordet, fisk på det andre. Så slapp betjeningen å tenke på hvem som skulle ha hva.
Det smakte, det var enkelt og det var uhyre sjarmerende. Dessuten var prisen hyggelig, som den er de fleste stedene i Kroatia.

Piskera marina
Navigasjonen mellom øyene er enkel. «What you see is what you get» – det er få undervansskjær og grunner. Enten stikker moder stein opp av vannet, eller så holder det seg godt under vannflaten. Men det fins unntak.
Piskera Marina er en havn ikke langt unna Levrnaka, litt lenger sydøst på øya Panitula Vela. Det er en såkalt ACI-marina, en marina av flere i en statlig eid og drevet marina-kjede som ble dannet på 1960-tallet. Dette er velorganiserte marinaer med de fleste fasiliteter, og du finner ca. 20 av dem spredt rundt langs den kroatiske kysten. Piskera Marina er en av dem, og den ligger vakkert til helt ytterst i skjærgården.
Rutinene i disse havnene er litt annerledes enn hva du vil være vant med i Norge. Når du kommer i havn, leverer du båtens papirer til havnevakten, og når du skal reise, hentes papirene på havnekontoret mot at du betaler leien. Den beregnes gjerne per båt-fot, men etter et system det ikke var helt gitt å følge logikken i. Det er bare å betale og smile. Billige er ACI-marinaene ikke.

Solnedgangene er betagende på de vestligste Kornatiøyene; de representerer en dagsavslutning du bør unne deg. Sett deg på en fjelltopp og nyd en stille stund mens sola går ned i havet utenfor. Det er bokstavlig talt en gylden stund for både øyet og sjelen.
Seil med vinden
I Kroatia seiler man aller helst med vinden i ryggen om man kan, og i det store og hele blåser det langs kysten – enten den ene eller andre veien. Å legge en fastlagt rute på forhånd kan derfor være unødvendig stressende og strabasiøst, for vinden kan tidvis være hissig – alt etter årstid og hva slags vindsystem som regjerer langs kysten. Hør på værmeldingen og legg dagsruten deretter. Det kan være et morsomt spill som bringer deg til spennende steder du ikke hadde planlagt. Det fins gode havneguider og pilotbøker for området – og de følger gjerne med båten du leier – så det er bare å lese seg frem til hva stedet du kommer til har å by på.
Vi havnet et slikt sted fordi værvarselet lød på vind over 40 knop, torden og regn – faktisk det første regnet som skulle komme på 125 døgn denne sommeren. Kanskje ikke så rart Kornatiøyene nærmest var blottet for vegetasjon da vi seilte der i september…
Hurricane hole
Skradin heter stedet vi flyktet til. Lengre bortgjemt fra vær og vind kommer du ikke. Stedet ligger nærmest oppe i en elv, Krka, som inneholder noen flotte fossefall i nasjonalparken som er etablert der og som bærer samme navn; Krka. For å komme dit må du først seile inn mot byen Sibenik, og derifra og nordvestover inn en trang fjordarm som etter hvert går over til å bli en elv. Det er bare å smake på vannet, så skjønner du at fjorden du seiler i er blitt til det.
Turen inn i landet er noe langt mer enn en fluktrute fra vær og vind, vind som av og til kan gjøre farvannet utenfor den kroatiske kysten hvittoppet og hissig. Det er en morsom opplevelse å svinge seg innover i trange sund mot Skradin. Skradin er en pittoresk liten landsby hvor du kan gå turer til fine utsiktspunkter. Og så kan du bli med en av båtene som går inn i nasjonalparken – til fossefallene.
Skradin har også en stor ACI-marina med plass til 153 båter.
Vinden som var varslet, fikk vi føling med; den falt ned langs fjellsidene i iltre støt, og regnværet stod så tett at sikten ut i bukten var lik null. Nedbøren kom betimelig, for bak en av åsene kunne vi se fra havnen at en skogbrann – som det har vært flere av i Kroatia i 2011 på grunn av tørken – hadde startet. Det veltet røyk opp bak åskammen og vi kunne høre sirener i det fjerne. Da bygene ga seg etter noen timer, var røyken borte og sirenene hadde stilnet. Naturens eget brannkorps hadde vært i aksjon. Den bekmørke kvelden ble toppet av et spektakulært tordenvær som åpenbart passerte lengre ute i skjærgården.

Skradin gjorde absolutt nytten som «hurricane hole».
Bak katedralen
I kystmålestokk er Sibenik en storby. Den er kanskje ikke et mål i seg selv om du kommer seilende, men benytter du et av charterfirmaene som har Sibenik som utgangspunkt, er det vel verdt å bruke noen timer i den gamle byen. Eller du kan stikke innom på vei inn til Skradin.
Visitten bør fortrinnsvis foretas om kvelden, for atmosfæren i og omgivelsene bak den store UNESCO-fredete katedralen i byen, er magisk. Der føler du deg hensatt til en annen tid der du går på blankpolerte brostein, og det er unektelig uvirkelig at katedralen ble beskutt og ødelagt for bare 20 år siden; under krigen der i 1991.
Velg mellom over 6000 båter i Kroatia

