Sjarme i grunt farvann

Jeg vet ikke hva som kom først. Kanskje var det navnet. Det Sydfynske Øhav. Det hørtes lokkende eksotisk ut. For mange somre siden seilte vi rundt alle de store danske øer – bortsett fra Bornholm og Fyn, med en avstikker til Warnemünde i Tyskland. Seilasen hjem gikk øst av Langeland og opp Storebælt. Det var kortest og vi hadde allerede brukt fem uker. Kanskje så jeg på kartet at det lå mengder av små øyer vest av Langeland, men det grunne farvannet så ikke veldig forlokkende ut. Dessuten hadde vi altså ikke tid.

Tøft liv

Det var Carsten Jensens bok «Vi, de druknede», som brakte dette farvannet fram i bevisstheten igjen. Til min overraskelse fremsto dette bortgjemte hjørne av Østersjøen som et senter i dansk sjøfart gjennom flere hundre år. I byen Marstal på øya Ærø ble det bygget seilskuter som byens menn seilte til de fjerneste farvann. Og mange druknet selvfølgelig, derav tittelen, og derfor handler romanen også om de som ble igjen hjemme, og livet i Marstal, på Ærø og de andre øyene syd for Fyn. Det er stort sett ikke særlig lystig lesning, men man kan jo la seg inspirere av styrken hos de som måtte ta ansvar for hjem og barn, lik fiskerkonene langs våre egne kyster. For meg som sorgløs fritidsseiler var det denne delen av fortellingen som interesserte mest, fordi den fortalte meg mye om livet i dette Sydfynske øhav.

Jeg synes opplevelsen blir så mye større når jeg vet litt om stedene jeg besøker, som om jeg for en stakket stund inngår i en slags sammenheng. Men i skildringen lå også en advarsel mot å tro at dette tilsynelatende velbeskyttede lille havområdet mellom Fyn, Langeland og Ærø alltid ville være snilt. Det lave landet gir ikke den samme beskyttelsen som vi er vant til at land kan gi, og «de druknede» måtte ikke alltid dra så langt hjemmefra for å finne sin våte grav. Langvarig storm har også flere ganger i historien hauget opp så mye vann i dette hjørnet av Østersjøen at mange av øyene nesten forsvant, eller ble delt opp i flere mindre. Det er kanskje en grunn til at landsbyene gjerne ligger midt på øyene, der det er høyest.

Men for en lat sommerseilas behøver jeg neppe å frykte «høststormer» eller springflo. Dessuten er værmeldingene mer pålitelig nå enn den gang.

132 øyer

Halve gleden ved å besøke nye farvann er planleggingen. I letingen etter noe mer nyansert enn digitale turistbrosjyrer kom jeg over storverket, som det kalles, «De danskes øer». I 1914 planla forfatteren Achton Friis en reisebeskrivelse fra Grønland, men møtte innvendingen om hvorfor reise så langt når det rett utenfor stuedøra fins over fem hundre øyer. Nettopp, tenkte jeg.

Flindt Pedersen møtte fortsatt levende samfunn på mange av øyene. Beliggende sentralt mellom Danmark og Tyskland er naturligvis ikke fraflyttingen like stor som fra norske øysamfunn, så de har god plass de 10–20 familiene som fortsatt befolker mange av øyene.

I le av øyene

Forlokkende var det også at filmene viste at mange av øyene har gode havner. Jeg har trives godt i danske gjestehavner, men det blir jo dyrt i det lange løp selv om de oftest er billigere enn i Norge. Vel, vel, det er omkostningene ved å besøke et land uten skjærgård og naturhavner, har jeg tenkt. Filmene viste noe annet, selv om naturhavn betyr noe annet enn hjemme.

Som regel er naturhavnen bare le-siden av en øy, men med sandbunn skal ankerbunnen være bra selv om det altså kan blåse en del over det lave landet. Mange naturhavner er også beskyttet av sandrev som former en lang buet landtunge og får ankringshavnen til å minne om en lagune. Geologene kan fortelle at «lagunene» ble dannet under siste istid når isen beveget seg nordøstover i dette området og skjøv sanden opp i lange morener. De fleste øyene er i dag toppene av dette morenelandskapet. Meste-parten av det ligger imidlertid rett under overflaten og krever oppmerksom navigasjon. De langgrunne kystlinjene gir ingen steder å fortøye til land, så det anbefales å ha med jolle.

De Fynske Alper

Det Sydfynske Øhav kan nås både fra Storebælt i øst og Lillebælt i vest. Og velger man begge, så har man også seilt rundt hele Fyn. Lillebælt er ukjent farvann for oss, og smal og buktende som en elv mange steder, virker den spennende. Selv om øhavet strengt tatt ikke starter før etter Lillebælt, så anser vi likevel dette som starten på vår seilas i Det Sydfynske Øhav. Uansett er vi allerede inne i dette farvannet, med korte avstander mellom alle havner.

Geografisk sett går Det Sydfynske Øhav fra De Fynske Alper til Langeland og avgrenses i sør av den langstrakte Ærø. Fynske «alper»? Ja, det er vel egentlig en spøkefull betegnelse på det bakkete landskapet – også formet av isen – i det sydvestre hjørnet av Fyn, men danskene sier navnet er brukt så lenge at ingen egentlig tenker over ironien i det.

Sterk strøm

Strømmen går sterk i Lillebælt. Dybden på opptil 80 meter gjør at hele 10 prosent av vannet i Østersjøen skiftes ut til Kattegatt gjennom det smale sundet. Så vi må være forberedt på noen knops nordgående strøm. Men vi er heldige og krysser fint under de tre store broene. Og som i trange leder andre steder, følger vinden leden og lar oss beholde tilnærmet kryssvind gjennom alle svingene.

Ute av Lillebælt åpner «kanalen» seg mot øhavet. Vi ser «alpene» i nord, men ellers virker landet fjernt eller fraværende på alle kanter. Det er riktignok et optisk bedrag, for de er bare så lave at de virker fjerne, og går fort under horisonten. Men vi er ikke ute ennå, det er bare «kanalen» som vider seg ut her. Utløpet, eller innløpet – alt ettersom, beskyttes av de to øyene Årø og Bågø. Etter researchen har vi valgt Bågø av disse to første øyene. Bågø er drøyt seks kvadratkilometer stor og har 20 innbyggere.

Stengt fyr

Med få landkarakteristikker å styre etter, der øyer og land flyter sammen fra dekksnivå, identifiserer vi ikke Bågø før vi gjenkjenner det bastante firkantede fyret. Reist i 1816 er det fredede fyret i dag Danmarks tredje eldste.

Vi passerer fyret og må runde et langt sandrev, til dels under vann, markert med et flytemerke, før vi kan sette kursen inn mot havnen på østsiden. Selv om lokalkjente (går jeg ut fra) kutter svingen og «sniker» i køen inn til havna, tar vi oss med tilkjempet tålmodighet tid til å gå hele runden. Stresset kunne vi kanskje spart oss, for rett utenfor havnen er det gode ankringsmuligheter og enda bedre, to fortøyningsbøyer som virker å være til allmenn bruk. Men med østlig vind er sjøen urolig ved bøyene, så vi prøver oss inn i den lille molohavnen, som heldigvis ennå har et par ledige plasser såpass sent på dagen.

Med landsbyen konsentrert inne på øya der den er høyest (åtte meter!) er det lite bebyggelse ved havnen. Den virker nærmest øde, med bare et grillskur og en kiosk med toalettfasiliteter.

Fyret er det første vi besøker – og vi ser merket som angir hvor høyt springfloen i 1872 gikk. Den flate øya ble delt i tre og mange husdyr satte livet til. Vi tenkte å gå opp i fyret som vi har lest vedlikeholdes av «Fyrets venner». Men nå er det stengt. En riking har kjøpt den gamle fyrgården med fyr og det hele, og bygget et sommerpalass dit han ankommer med privathelikopter. Det må jo være trist, tenker vi, for dugnadsgjengen som har lagt ned mye arbeid. Kanskje burde det offentlige kjøpe opp fyr i Danmark også, som i Norge?

Høy tillit

Som på så mange mindre øyer i Danmark er småhandel basert på selvbetjening og ærlighet, og her er også sykkelutleien basert på samme prinsipp. Med sykler kommer vi til landsbyen der gårdene ligger tett. Først finner vi den gamle «Hestestalden», som er kafe og enkelt landbruksmuseum og selvfølgelig også selv-betjent. Litt lenger inn i hovedgaten ligger en gammel storgård, som reklamerer for svineavl med en grisværhane på taket. Her kjøper vi ikke svin, men god lammefilé fra frysern og legger penger i boksen. Det er er egentlig bare én gate og enkelte tverrveier til et par frittliggende gårder.

Funn av store mengder flintredskaper viser at Bågø, og sikkert de fleste andre øyene her, har vært bebodd siden steinalderen. Tidligere skal det også ha vært mange gravhauger på øya, men nå er det visstnok bare én igjen. Knapphet på jord tillot ikke bevaring av formålsløse jord- og steinhauger. Vi prøver å finne den ene ved å følge en brosjyre med kart vi fikk i havne-kiosken, men greier utrolig nok å rote oss bort på denne lille øya.

Plutselig befinner vi oss midt i en kornåker i det vi trodde var en sti, men som viser seg å være hjulspor fra en traktor. Vi hører skudd og ser en mann med gevær et stykke unna, og forter oss å signalisere at vi er på vei ut av åkeren.

Til vår lettelse forstår vi snart at mannen er på fasanjakt, for de flotte blåskimrende fasanene har vi allerede skremt opp mange ganger.

Attraktive sommerhus

På vei tilbake mot havna finner vi en alternativ vei, som virker å føre til nok en landsby helt ute på nordøststranden. Det stemmer jo dårlig med alt vi har lest om hvor bebyggelsen ligger for å unngå springflo.

Men her er ingen storgårder, bare en rekke hvite små murhus rett ved stranden med innmurte gårdsrom og hager. Det ser egentlig riktig idyllisk og sydlandsk ut. Til vi lærer at fiskerne som bodde her nærmest var forvist til den ufruktbare sandjorda med stor oversvømmelsesfare, og skilt fra resten av befolkningen.

Husmannsfolk og gårdsarbeidere fikk bo nærmere «sentrum» og gårdene der bøndene var på toppen av både øya og det sosiale hierarkiet. Idag er ironisk nok de små fiskerhusene de mest attraktive sommerhusene med egen strandtomt.

Felles grill

Det Sydfynske Øhav er kjent for mildt klima og mange soldager, så vi regner med å ha mange fine dager til gode, siden farvannet først møter oss med nokså surt og overskyet vær. Stranden på begge sider av Bågøs molohavn er fantastisk, men ingen fristes til å bade nå. Men griller gjør de. Danskene liker å grille og forholdene er godt tilrettelagt med tak og levegger, benker og bord, og fellesgriller som tennes av havnefogeden hver kveld. I stedet for at alle holder på med hver sin grill blir grillingen en sosial affære på tvers av båttilhørighet.

Havnekiosken viser seg å være eneste handlemulighet (utover frossent kjøtt fra svinegården), men tilbyr både ferskt brød om morgenen, hvis man bestiller kvelden før, og vin og øl. Ja, kiosken fungerer faktisk som den lokale puben, med fatøl og benker under tak. For den som vil tilbringe flere dager på Bågø fins mer seriøs handlemulighet bare en halvtimes ferjetur unna, i byen Assens på Fyn.

Godt merket

Uten fristende badevær synes vi vi har sett det meste på Bågø og seiler videre etter to netter. Neste mål er Lyø, en tjue nautiske mil videre sørøstover inn i øhavet. Det småregner og havdisen ligger grå over sjøen hele dagen og gir dårlig sikt, men uvanlig nok blåser det bruktbart likevel og vi holder god fart. Ledene er godt oppmerket og må følges slavisk, men nå ser vi knapt fra den ene staken til den neste, så vi må stole på plotteren for å holde kursen. Vi skal ikke langt fra land før vi like gjerne kunne vært langt til havs. Noen ganger kommer vi til «veikryss» der ledene krysser og nye «veier» må velges. Her gjelder det å velge riktig, for har man først tatt feil, så må man seile tilbake for å komme inn på riktig led igjen.

Lenge ser vi ingen andre båter og lurer på om dette er et farvann man helst ikke skal seile i ved dårlig sikt? Men så vidt vi kan se av kartet krysser vi ingen ferjeleder, og andre nyttefartøy virker det ikke å være mange av i farvannet. Likevel er det betryggende å følge nøye med på AIS-en.

Det føles som vi har vært lenge alene på dette havet da endelig en seilbåt vokser ut av tåken foran oss som en fugl som møter langturseileren og varsler land etter uker på havet. Da båten passerer og vi ser det norske flagget vinker vi til hverandre som om vi skulle ha krysset kurs midt i Stillhehavet. Men tåke eller ikke tåke – norske båter er faktisk uvanlig å se her nede. Og det er jo litt rart, for så langt er det ikke. Noen gode dagsetapper fra Oslofjorden eller Sørlandet så er man her, og kan nyte den langsomme ferieseilasen.

Forvist til Lyø

Lyø har flere hus ved havnen, med havnekontor, grillbar og iskiosk, men også her ligger selve landsbyen midt på øya. Veien er verken spesielt bratt eller lang, så vi er der snart, selv om vi ikke fant noen sykkelutleie. Med flere innbyggere har landsbyen også litt mer bypreg enn på Bågø, med flere tverr- og parallellgater på hver side av hovedgaten. De mange velholdte, gamle, husene ligger tett i hager med steingjerder og store trær.

Hovedstrukturen i landsbyplanen skal fortsatt være omtrent som da den ble anlagt på 1500-tallet. Pest og plyndringer hadde tatt knekken på hele øyas befolkning, da 24 familier, som hadde gjort opprør mot sin godseier på Fyn, fikk valget mellom å henrettes eller forsvinne til Lyø! De valgte Lyø. Og det forstår vi godt. Selv om våre grunner antagelig er andre enn deres.

Med flere innbyggere og turister er naturlig nok servicetilbudene bedre, med noenlunde velassortert matbutikk, restaurant, og flere overnattingssteder. Men aktiviteten er nok på vei ned her også, for vi passerer snart en mye større, forlengst nedlagt, matbutikk og restaurant. Midt i landsbyen ligger den flotte, hvitkalkede kirken bygget av grov, ubearbeidet kampestein. Det bastante inntrykket balanseres mot kirkegårdens myke sirkelrunde form, «en av de peneste og mest særpregede i Danmark». Denne turistbrosjyre-påstanden har vi ikke nok sammenligningsgrunnlag for å kontrollere, men vakker er den.

Korte avstander

Uten sykkel erfarer vi fort at disse små øyene faktisk er overkommelige også til fots. Så vi bestemmer oss for å gå til attraksjonen Klokkestenen på den andre siden av landsbyen og øya, bare et par korte kilometers vei gjennom mykt bølgende jordbruksland. Klokkestenen er en av flere steinalderdysser, eller -graver, på Lyø. Det er alltid like forbløffende å se disse imponerende monumentene fra tider lenge før moderne løfteteknologi, der tonnetunge kampestein hviler høyt oppå andre svære steiner.

Det helt spesielle med Klokkestenen er nettopp at den lyder som en klokke når man slår på den med en stein. Vi prøver, som sikkert tusenvis før oss, og forventer egentlig den skarpe, harde lyden av stein mot stein. Men forundres, som sikkert tusenvis før oss, av den uvanlige klangen som liksom blir hengende i lufta.

Fra Klokkestenen ser vi ned på det krumme sandrevet som beskytter alle båtene på svai som i en sydhavslagune. Hvem sa at det ikke fantes uthavner i Danmark? For oss som egentlig trives best på svai, har det vært fint å oppdage de danske uthavner. Så etter et par netter i Lyøs store og livlige havn frister det med mer privatliv og ro. Ankeret sitter straks i sand på grunt vann i le av «lagunen» på Lyø. Og kveldsbadet er forfriskende.

Kamp om plasser

Vi er mange som letter anker omtrent på samme tid neste morgen og sprer oss som i to konvoier, en vestover og vår som går videre østover. Det er mye vann på alle kanter, likevel tvinges båtene til å seile på rekke og rad mellom stakene som markerer tilstrekkelig dybde. Når vi nærmer oss målet Ærøskøbing på Ærø, skjønner vi at mange i konvoien har tenkt seg dit, og det kan bli en kamp om plassene. Det fins for så vidt en ny stor gjestehavn, men vi vil helst ligge i seilskutehavnen midt i byen, og er visst ikke alene om det.

Ærø er hovedmålet for denne ekspedisjonen. Størst i øhavet ligger den som en lang bølgebryter, 30 kilometer lang og seks bred, og beskytter øhavet i sør. Sammenlignet med Bågø og Lyø er Ærø svær med sine 88 kvadratkilometer og over seks tusen innbyggere. Høy er den også, etter forholdene, der den strekker seg 68 meter over havet. Marstal i øst er skipsfartsbyen, kjent fra «Vi, de druknede», mens Ærøskøbing skal være den best bevarte gamle byen.

Postkortmotiv

På vei inn mot havna ser vi det kjente postkortmotivet fra Ærø, rekken av fargerike små badehus på den lange stranden Revkrog vest av byen. Revkrog omslutter også en trygg ankringsplass beskyttet for alle vinder bortsett fra vestlige. Vi passerer innløpet til den moderne marinaen med alle fasiliteter og fortsetter sammen med ferjen fra Fyn mot den gamle skutehavna rett innenfor. Vi ser med en gang at vi har valgt riktig.

Her er genuin atmosfære med flere gamle skuter i ulike stadier av restaurering, og klassiske havnelagre og kraner. Ute på moloen står et gammelt kokehus fra den gang det var forbudt å koke mat om bord i treskutene på grunn av brannfaren. Her fins bare longsideplasser langs kaiene, og det ligger allerede flere i bredden mange steder. Men vi er heldige og må bare vente en halv time før noen vinker på oss. Og som i de fleste danske havner er havnefogeden profesjonell, hjelpsom, hyggelig og fremfor alt jovial.

Det ville forresten ikke vært noe problem om det var fullt her heller. Både utenfor Revkrog og øst for havnen ligger båter godt beskyttet på svai.

Velholdte bygninger

De fleste husene i Ærøskøbing er sjarmerende skjeve og små bindingsverkhus i ulike pastellfarger, alle med sin helt særegne og fargerikt dekorerte dør – også et kjent postkortmotiv fra Ærøskøbing. De små torgene og smale gatene er selvfølgelig brosteinsbelagt. Privatboliger dominerer, men det er nok av trivelige restauranter og kafeer innimellom, tradisjonsrike badehotell og små kuriøse museer, som det gamle Fattighuset som rommer flaskeskipsamlingen etter Flaske Peter. Flaskeskip har jeg sett før, men dette er helt spesielt, her er ikke bare skip, men eksotiske tablåer fra fjerne strøk, og hele havne- og byeksteriører nennsomt pirket inn i flasker fra hele verden.

Museet Hammerichs hus fra 1700-tallet er nydelig restaurert og fylt med mengder av kunst, møbler og spennende artifakter fra billedhuggeren Gunnar Hammerichs mange reiser. Blandingen av lokale gamle bruksting og eksotiske gjenstander gir nok et ganske presist bilde av hvordan skipsfarten representerte et vindu mot den store verden i mange små kystsamfunn som vi nå opplever som litt bortgjemte.

Hammerich var en seriøs samler som nøyaktig katalogiserte og illustrerte alt med vakre akvareller samlet i store mapper, før han sjenket både hus og innhold til byen på sine gamle dager. Museumsvaktene er frivillige og kunnskapsrike entusiaster som elsker å fortelle. De flyttet til øya som pensjonister, og snakker begeistret om miljø, kultur og samhold.

Gratis buss

På én måte holder det å besøke Ærøskøbing. Byen har det meste og vel så det av alt vi forventer å finne i tradisjonelle danske småbyer, og dertil flotte badestrender. Men vi kan ikke besøke Ærø, inspirert av «Vi, de druknede», uten å besøke Marstal, der handlingen i boken i stor grad foregår.

Heldigvis er det lett å komme rundt på Ærø med bussene som er gratis. Det begrenser biltrafikken på de få veiene, og er enda et lokkemiddel for å få folk til å flytte hit. Grønn og fornybar energi er et satsningsområde, leser vi.

Det er faktisk mindre som minner om den gamle seilskutetiden i Marstal enn i Ærøskøbing, selv om det innholdsrike Søfartsmuseet har samlet mye og tatt vare på både hele skuter og all verdens eksotiske og kuriøse gjenstander som sjøfolk har brakt hjem fra hele verden gjennom århundrene. Marstal er på en måte litt for stor til å matche Ærøskøbings sjarm. Den har også sine brosteinsgater og bindingsverkhus, men er mer oppblandet med nyere bebyggelse. For den som vil handle fins imidlertid bedre shoppingmuligheter. Den store, langstrakte, lystbåthavnen ligger innenfor den lange moloen som ble bygget i løpet av mange år på slutten av attenhundretallet for å beskytte en stadig større seilskipsflåte.

For liksom å ha favnet det hele, avslutter vi gratisbussturen helt vest på øya i det tredje bymessige tettstedet. Men Søby har skuffende lite av Marstals, og spesielt Ærøskøbings, sjarm, og framstår mest som en halvmoderne tettbebyggelse.

Den siste natten på Ærø går vi ut på svai igjen, nå oppunder Revkrog utenfor Ærøskøbing. Med stranden og de fargerike badehusene som bakteppe, har vi åpent hav mot vest og får en fantastisk solnedgangs-avslutning på Ærøbesøket.

Øhavets hovedstad

Medstrøms mot en frisk bris krysser vi oss i småskvalpet sjø opp mot Svendborg på Fyn, gjennom til dels trange leder der trafikken er stor med ferjer og seilbåter på kryss og tvers – for dansker seiler helst, nesten uansett vær, så vi må rulle litt inn på genuaen for siktens skyld.

Svendborg kaller seg Øhavets hovedstad og er virkelig, med sine nesten tredve tusen innbyggere, en storby sammenlignet med de små øysamfunnene. Svendborg er byen og havnen i Øhavet for seilturister som har behov for service av ethvert slag. Her er både seilmaker og stor båtutyrsbutikk, dieselfylling og septiktømming. Ute på industri-havnen ligger også et lystbåde-museum med en halvmodell av en H-båt i full størrelse over inngangen. Men for den båtinteresserte er det Sejlskipsbroen som lokker mest. Her ligger velholdte gamle treskuter og -lystbåter i alle størrelser og fasonger.

Men siden Svendborg ligger på Fyn, så er det vel en tilsnikelse av den å kalle seg Øhavets hovedstad, og derfor bruker vi ikke mer tid på den her. Gjennom flere smale sund og svingete «kanaler» kommer vi etter hvert ut i det åpnere farvannet mellom Fyn og Langeland, før vi snart er ute i Storebælt og kan sette kursen nord- og hjemover.

Det hender det eksotiske mister noe av sin tiltrekning når man først har møtt det i virkeligheten. Ikke så med Det Sydfynske Øhav. Det overkommelige farvannet og de mange sjarmerende og vennlige små samfunnene har bare forsterket utforskningslysten. Men så har vi da også bare såvidt kruset overflaten der, etter å ha besøkt bare tre av de 55 øyene.