Sjarme i grunt farvann

Jeg vet ikke hva som kom først. Kanskje var det navnet. Det Sydfynske Øhav. Det hørtes lokkende eksotisk ut. For mange somre siden seilte vi rundt alle de store danske øer – bortsett fra Bornholm og Fyn, med en avstikker til Warnemünde i Tyskland. Seilasen hjem gikk øst av Langeland og opp Storebælt. Det var kortest og vi hadde allerede brukt fem uker. Kanskje så jeg på kartet at det lå mengder av små øyer vest av Langeland, men det grunne farvannet så ikke veldig forlokkende ut. Dessuten hadde vi altså ikke tid.

Tøft liv

Det var Carsten Jensens bok «Vi, de druknede», som brakte dette farvannet fram i bevisstheten igjen. Til min overraskelse fremsto dette bortgjemte hjørne av Østersjøen som et senter i dansk sjøfart gjennom flere hundre år. I byen Marstal på øya Ærø ble det bygget seilskuter som byens menn seilte til de fjerneste farvann. Og mange druknet selvfølgelig, derav tittelen, og derfor handler romanen også om de som ble igjen hjemme, og livet i Marstal, på Ærø og de andre øyene syd for Fyn. Det er stort sett ikke særlig lystig lesning, men man kan jo la seg inspirere av styrken hos de som måtte ta ansvar for hjem og barn, lik fiskerkonene langs våre egne kyster. For meg som sorgløs fritidsseiler var det denne delen av fortellingen som interesserte mest, fordi den fortalte meg mye om livet i dette Sydfynske øhav.