Golden Globe Race
De gale mennenes regatta
En regatta med ni deltagere der bare en fullfører og en tar sitt eget liv, er kanskje ikke oppskriften på en seilsuksess. Like fullt endret disse soloseilerne seilhistorien for alltid for snart 50 år siden.

Om et halvt år skal Are Wiig seile Golden Globe Race jorden rundt non stop alene i en 32 fots båt. Det er en regatta til minne om disse eventyrerne som la ut i 1968.
Rekordfart langs norske kysten
«Det eneste som gjenstår nå er jorden rundt non stop solo», tenkte den 28 år gamle britiske marineoffiseren Robin Knox-Johnston da han leste nyheten om at hans landsmann, Francis Chichester, hadde blitt den første til å seile jorden rundt solo med et stop i Sydney i Australia. Han brukte 226 seildøgn på de drøye 30 000 nautiske milene.
Det var flere enn Knox-Johnston som tenkte i jorden rundt-baner våren 1967. Bernard Moitessier satt på den andre siden av kanalen og drømte seg bort fra det materialistiske livet og hypen omkring ham selv. Han hadde seilt tur-retur Tahiti via Kapp Horn med sin kone. To bøker senere var han blitt en nasjonalkjendis mot sin vilje.
I tillegg var Bill King, en tidligere britisk ubåtsjef, John Ridgway og Chay Blyth, som hadde rodd sammen over Atlanterhavet, overbevist om at solo jorden rundt var det rette, neste eventyret for dem.
Sunday Times ville ha de gode historiene
Det var de første eventyrerne som satt retningen. Så hektet media seg på. De så muligheter for gode historier i en seilas som mange mente var mer uoppnåelig enn å stå på månen. The Sunday Times hadde sponset Chichester og så seg nå om etter en ny mulighet til å skape mer leservennlig drama. Da de hørte at flere seilere var interesserte, ville de ikke ta sjansen på å sponse en enkeltseiler som kanskje kunne bli slått av en de ikke sponset. De lagde like godt The Sunday Times Golden Globe Race og alle som skulle seile jorden rundt non stop, ble automatisk med i regattaen – enten de ville eller ei.
Det eneste kravet til sikkerhet denne regattaarrangøren stilte, var at de skulle starte mellom 1. juni og 31. oktober i 1968 slik at de ikke skulle havne i Sørishavet om vinteren. Ellers var det ingen krav til verken skipperens kvalifikasjoner eller båtens sjødyktighet. Alt var lov.
Dermed var begge låvedørene slått på vid gap for enhver eventyrer som drømte stort – uten nødvendigvis å ha den rette kunnskapen. Det gikk som det måtte, er nok en rimelig konklusjon i etterpåklokskapens ufeilbarlige lys. Men The Sunday Times fikk sine historier og vel så det.
Meldte seg på i desperasjon
Det er ikke nødvendigvis seilkunnskapene som er det viktigste når en skal seile ni måneder sammenhengende til sjøs alene. Du skal gjennom storm og stille utallige ganger. Psyken vil bli utsatt for ekstreme prøvelser igjen og igjen, og den eneste måten du kan få hvile på, er stort sett å bryte. Enten frivillig eller at båten bryter sammen under deg.
I denne regattaen var det mange som gjorde akkurat det. Den mest spektakulære og tragiske hendelsen sto briten Donald Crowhurst for. Han meldte seg på fire dager etter at regattaen ble lansert 17. mars 1968. Han eide et firma som produserte et radiobasert navigasjonshjelpemiddel. Produktet slo ikke spesielt godt an og firmaet, og dermed også Crowhurst, led under dette. Han var på jakt etter prispengene på 5000 pund for den raskeste som seilte jorden rundt. I dag tilsvarer det rundt 600 000 kroner. I tillegg ville PR-effekten sannsynligvis gi produktet hans et løft. Håpet han.

Han bestemt seg for å bygge en trimaran. De stadig voksende pengeproblemene gjorde at han måtte pantsette både båt og familiens hus for at byggingen kunne starte i begynnelsen av juli. Det var lovlig sent og forberedelsene ble deretter. Han gråt hele natten før avreise på den aller siste dagen 31. oktober. Under dekk var det et totalt kaos av mat, drikke og umontert utstyr. Over dekk var det en seigpine å krysse med trimaranen. Det gikk sakte sørover med Crowhurst. Allerede etter 14 døgn innså han at båten ikke var godt nok bygd for Sørishavet. Han hadde dessuten glemt viktige materialer til reparasjon underveis. Men tanken på de store, økonomiske problemene som ventet ham hjemme, gjorde at han presset på videre sørover.
En annen som startet på denne siste dagen, var den erfarne italienske seileren Alex Carozzo. Han brøt 14 døgn senere da han begynte å spy blod. Et sykehus i Portugal ble redningen.
Reddet seg fra kjempebølge
I mens hadde de andre seilerne flere kontinenters forsprang på de to siste. Moitessier passerte Cape Town 20. oktober og fortsatte ut i Sørishavet. Han kjente både seg selv og sin båt godt. Alt var vel om bord og noen dager senere seilte han 188 nautiske mil på et døgn. Det er kanskje ikke så mye i forhold til dagens fartsmonstre som sluker 500–600 nautiske mil i døgnet på en veldig god dag. Men på den tiden var det nærmest uhørte distanser.
En annen som hadde det veldig bra, var Robin Knox-Johnston. Han hadde sin båt «Suhaili» som han kjente veldig godt etter å ha bygd den i India og seilt den hjem til England. Han hadde dessuten en personlighet som psykologene beskrev som «forbausende normal». En helt vanlig mann på tur i den båten han hadde, altså. Det kreves kanskje ikke mer for å dra på en eksepsjonelt lang tur annet enn at en kjenner seg selv og sin båt godt.
De to hadde gjort de samme nødvendige forberedelsene som Roald Amundsen, en annen som hadde gjort noe mange trodde var umulig med sin sydpol-erobring i 1911:
– Seier venter den, som har alt i orden – hell kaller man det. Nederlag er en absolutt følge for den, som har forsømt å ta de nødvendige forholdsregler i tide – uhell kalles det.

Men det skal litt til for å orke corned beef på boks hver eneste dag – og stormer som bare kom og kom. På et tidspunkt i Sørishavet så briten en 25 meter høy bølge komme etter ham i ekspressfart.
– Jeg innså at jeg aldri ville rekke å komme meg i sikkerhet under dekk, og hvis jeg ble på dekk ville jeg bli skylt av båten. Derfor klatret jeg opp i riggen. Alt jeg så var to master som stakk opp av det frådende havet. Men båten spratt opp igjen. Slik den pleide, fortalte Knox-Johnston senere.
I mens hadde flere andre brutt rekordforsøket. Roeren John Ridgway seilte innom Madeira og fikk post kastet om bord fra en venn. Dermed hadde han i realiteten brutt løpet fordi han hadde fått hjelp utenfra. Han var dessuten plaget av ensomhet og seilte til Brasil 21. juli der han gikk i land.
Hans ro-kamerat, Chay Blyth, som ikke kunne noe om seiling da han startet fra England, stoppet på Tristan da Cunha for å reparere båten. Da han ble invitert om bord til middag om bord i et lasteskip, kunne han ikke motstå fristelsen: Ei heller at den samme kapteinen sendte en motormann om bord i hans båt for å fikse problemene. Dermed hadde også han brutt rekordforsøket. Han fortsatte dog mot Cape Town av personlige grunner – og senere ble han en av de store innen jorden rundt-seilaser.
Bill King og Loick Fougeron kom begge ut for den samme stormen nord i Atlanterhavet. Begge ble slått rundt av bølgene. Begge brøt.
Sendte falske posisjonsrapporter

I mens fosset Moitessier, Knox-Johnston og Nigel Tetley videre på sin vei jorden rundt. Tetley i en 40 fots trimaran som han jaget av gårde. Da julaften kom, var han dypt deprimert og ensomheten var nesten for mye. Men han fortsatte. Knox-Johnston hadde ikke noe annet sted han skulle vært. Han feiret med en raus dose whisky og var lykkelig.
En som absolutt ikke hadde det godt med seg selv, var Crowhurst. Han hadde innsett at han aldri kom til å seile jorden rundt. Så han seilte så sakte han kunne rundt i Atlanterhavet og sendte inn falske posisjonsrapporter. Det krever sin hjerne å fabrikkere posisjonsrapporter basert på solhøyder jorden rundt – og samtidig forsøke å presentere en overbevisende fortelling om vær og vindforhold på steder han aldri hadde vært.
Mange ble fort mistenksomme, men Crowhurst hadde for mye å tape. Han seilte rundt i sin egen løgn som til slutt ble for tung å bære. Da de andre tre nærmet seg Atlanterhavet igjen, begikk Crowhurst selvmord. Båten og de detaljerte, doble loggbøkene ble funnet forlatt. Seileren selv ble aldri funnet.
Tetley, som var like klar for premiepengene som Crowhurst, presset sin trimaran langt over evne for å ta igjen de fantasifulle posisjonene til sin landsmann. Det endte med at båten hans gikk ned bare 1000 nautiske fra Falmouth. Tetley selv ble reddet. Hadde han visst at posisjonene til konkurrenten var falske kunne kan kanskje roet tempo og kommet seg vel i mål.
– Jeg er lykkelig på havet
Moitessier hadde helt andre tanker enn premiepenger da han rundet Kapp Horn og satte kursen hjem mot Frankrike. Han ville ikke hjem til spetakkel, materialisme og en verden uten de verdiene han vedkjente seg.
Han ledet og hadde sannsynligvis vunnet hvis han hadde fortsatt. Men han ville ikke tilbake til den moderne verden. Denne beskjeden sendte han om bord i en passerende fraktebåt med sprettert.
«Min intensjon er å fortsett denne reisen, fortsatt non stop, mot øyene i Stillehavet der det er masse sol og mer fred enn i Europa. Vær så snill å tro meg når jeg sier at jeg ikke har tenkt til å sette en rekord. Rekord er et idiotisk ord til havs. Jeg fortsetter fordi jeg er lykkelig på havet, og kanskje fordi jeg må redde sjelen min.»
Dermed var det bare en mann igjen av de ni. Robin Knox-Johnston var like lykkelig som Moitessier til sjøs, men han hadde lagt ut fra Falmouth for å returnere igjen. Ikke for å redde sjelen sin.
22. april seilte han inn i starthavnen og kunne melde til tollerne som spurte om «last port of call»: «Falmouth – via the world».
Han hadde brukt 312 døgn og satte en ny jorden rundt rekord som skulle forme havkappseiling helt frem til denne dag. Det gjorde han i en 32 fot lang båt. Like lang som den Are Wiig skal kaste loss fra Plymouth i 30. juni 2018. Det skal han gjøre sammen med 29 andre deltagere.
– Dersom halvparten kommer seg til mål igjen, blir jeg overrasket, sier Are Wiig, som absolutt ser galskapen i det hele. Selv 50 år etter.
Soloseilas er kanskje det mest ekstreme
Den gangen trodde ingen at det var mulig å seile jorden rund alene non stop. Galskapsfaktoren var rett og slett for stor. Havet for stort. Stormene for sterke. Det er dette deilige hintet av galskap som nå skal gjenskapes i Golden Globe Race 2018. Du tar en båt som det strengt tatt myldrer av til salgs på finn.no, kaster ut all elektronikk – inkludert kartplotteren, som mange av oss anser som en livsnødvendighet, og blåser støv av sekstanten du en gang kjøpte i et nostalgisk øyeblikk. Deretter seiler du tur retur Plymouth, England uten å gå i land. Alene.
Det er fortsatt bare rundt 200 personer som har seilt jorden rundt non stop solo. Til sammenligning klatret 641 personer opp på Mount Everest i 2016. Solo jorden rundt non stop er med andre ord i en helt annen divisjon når premiene for det mest ekstreme skal fordeles.
Are Wiig mer aner enn vet hva han står overfor når han nå legger ut for å bli den første nordmannen som seiler jorden rundt non stopp alene om bord på en saktegående retro-tur gjennom alle slags farvann.
– Min styrke ligger i at jeg kan fikse det meste. Den største utfordringen blir å være i racingmodus hele veien. Det jeg gleder meg mest til, er starten. Jeg kan knapt vente med å komme av gårde.

Les mer om Are Wiigs forberedelser til Golden Globe Race: Rekordfart langs norskekysten