Bli abonnent Nyhetsbrev Annonser hos oss
Familien Slungaard Myklebust på S/Y Vilja har ankommet Grønland på sin ferd hjemover til Norge. Både respekt og litt flaks ga dem en uproblematisk innseiling forbi isfjell inn til kysten.
Familien Slungaard Myklebust på S/Y Vilja har ankommet Grønland på sin ferd hjemover til Norge. Både respekt og litt flaks ga dem en uproblematisk innseiling forbi isfjell inn til kysten.

Familie med femåring i 28 døgn til Grønland

Koronapandemien har vært premissgiver for Ingrid, Jon Petter og Karen Marie (5) Slungaard Myklebust på S/Y «Vilja» som valgte den lange ruta om Grønland som avslutning på sin jordomseiling.

Publisert

Støtter «S/Y Vilja»

Makspower finansierer artiklene fra «S/Y Vilja» på SEILmagasinet. Makspower leverer utstyr til langturseilere.

28 døgn sammenhengende i en 50 fots seilbåt for en familie på tre – inkludert en femåring - uten å kunne sette føttene på landejorda; det er ganske lenge det! «Men det gikk bare godt!» rapporterer Jon Petter, kaptein og pappa om bord på S/Y «Vilja». «Vi fikk oss et realt hvileskjær. Dessuten har fantastiske naturopplevelser til havs og trivelige, omtenksomme folk på noen armlengders avstand under karantenen i Canada bidratt til god stemning om bord. For ikke å snakke om vår primus motor og yngste matros, som er et oppkomme av energi og påfunn. Med Karen Marie (5) om bord er det umulig å henge med hodet.», fortsetter han.

Båtkultur og mannskap utvikler seg definitivt gjennom 28 døgn i tresomhet om bord i en seilbåt.
Båtkultur og mannskap utvikler seg definitivt gjennom 28 døgn i tresomhet om bord i en seilbåt.
«28 døgn om bord gikk bare godt! Vi fikk oss et realt hvileskjær» sier Jon Petter.
«28 døgn om bord gikk bare godt! Vi fikk oss et realt hvileskjær» sier Jon Petter.

Koronaen premissgiver

«S/Y Vilja»

SØR AMERIKA: Vilja i karantene i Suriname elven.

Ingrid og Jon Petter Li Slungaard Myklebust er på jordomseiling med Bavaria 50 «Vilja» og lille Karen Marie på fem år. «S/Y Vilja» er Bavaria 50 Cruiser. Familien er på vei hjem etter snart å ha fullført sin første jordomseiling, og befinner seg på Grønland etter å ha krysset Syd Atlanteren i vinter Covid-19 kom plutselig og uventet mens de var på havet, på vei mot Suriname. Familien har seilt 40 000 nautiske mil siden de forlot Norge for tre år siden, og taklet Covid-19 utfordringene på sin vei nordover.

Følg «S/Y Vilja» her

Ingrid, Jon Petter og Karen Marie (5) Slungaard Myklebust på S/Y «Vilja» er på vei hjem til Norge etter å ha vært ute på jordomseiling. Det siste halvåret har koronapandemien kommet inn som en premissgiver, på toppen av vær, båt og folk. På etappen fra USA til Grønland via Canada førte strenge karanteneregler og dårlig vær i nord til fire ukers intenst båtliv for trekløveret. «Vi spurte myndighetene i Newfoundland så pent vi kunne om det var mulig å få gå i land i ei øde bukt med gummibåten. Det var da mer enn to uker siden vi hadde vært i land sist, og vi begynte å innse at det ville være enda et par uker til neste mulighet. Svaret vi fikk var et vennlig, men ubestridelig nei.», forteller Jon Petter. «Så da var det bare å gjøre det beste ut av det. Dette har vi god erfaring med fra før: det ble jo mer enn fem uker om bord i mars-april da pandemien brøt ut for fullt mens vi var på vei til Suriname. Det gikk bare godt, det ôg.».

De lokale viste omtanke

Strenge COVID19-regler i Canada har gitt resultater. I Newfoundland hadde de kun ett aktivt tilfelle da familien på Vilja lå til kai. Mange brukte maske, men skuldrene var likevel mer senket enn stedene de kom fra i USA, der samfunnet hadde vært i unntakstilstand. Innbyggerne i St. John’s var interesserte i å høre om hvor den lille seilerfamilien som lå til kai i byen deres hadde tenkt seg, og til å fortelle om deres egne lokale tradisjoner. De fikk til og med en innføring i lokale inuittiske tradisjoner og språk av en lærer fra Labrador som underviste i inuittisk språk ved universitetet i St John’s. Han tok flere ganger turen ned til bryggekanten og fortalte dem om gammel fangstkultur, og om inuittenes levesett i dag lengst nord i Canada, der inuittene fremdeles til en viss grad holder gamle tradisjoner i hevd.

5-årige Karen Marie sørget for at dekket sakte, men sikkert utviklet seg til friluftsområde i løpet av 12 døgn til kai uten landlov.
5-årige Karen Marie sørget for at dekket sakte, men sikkert utviklet seg til friluftsområde i løpet av 12 døgn til kai uten landlov.
Judi O’Keefe fra Norges Konsulatet i St John’s var til god hjelp under karantenetiden, og skaffet mange varer fra ønskelisten til mannskapet som ble levert over rekka.
Judi O’Keefe fra Norges Konsulatet i St John’s var til god hjelp under karantenetiden, og skaffet mange varer fra ønskelisten til mannskapet som ble levert over rekka.
Å ligge i karantene skaper uten tvil en annerledes ramme for å bli kjent med lokalbefolkningen. Både store og små på Vilja og på land utnyttet mulighetene som fantes. Noen tok til og med seg lunsjen og kom «på besøk» flere ganger.
Å ligge i karantene skaper uten tvil en annerledes ramme for å bli kjent med lokalbefolkningen. Både store og små på Vilja og på land utnyttet mulighetene som fantes. Noen tok til og med seg lunsjen og kom «på besøk» flere ganger.

Det lille ekstra

Judi O’Keefe fra Norges Konsulat i St John’s var også enestående ovenfor mannskapet på den norske seilbåten. Hun skaffet villig diverse fra ønskelista, det være seg skosåler, batterier eller postkort med frimerker. Men det som vel betød aller mest var alt hun gjorde av «det lille ekstra» og at hun viste seg som en venn. Mang en tidlig morgen kom hun nedom med en kaffedrikk til de voksne, og da fulgte alltid også en overraskelse til Karen Marie med om bord.

Næringslivet var ellers rigget for å levere varer hjem til folk i disse korona-tider. Proviantering og drivstoff ble kjapt unnagjort. Likeså levering av ekstra ulltøy og vintersko og godt lokalt øl fra det lokale microbryggeriet.

Lokal yachtklubb stilte opp

Lederen for den lokale yachtklubben («Commodoren») var dyktig båtentusiast med egen workshop hjemme, og viste seg som en god diskusjonspartner for Jon Petter, som benyttet karantenetiden til å jobbe seg nedover lista med forestående ting som burde gjøres med båten. Da en del til dieselvarmeren knakk, tok commodoren bitene med seg og fikk dem sveiset sammen. Også regattadressene til Viljas mannskap trengte en solid omgang med vask etter å ha ligget stuet vekk i nesten tre år. «Vilja»s gode hjelper tok dem med seg hjem til grundig og gjentatt overhaling i vaskemaskinen hjemme.

Utmerket fjernsupport fra norske Sunwind

Feilsøking kan være detektivarbeid. Etter tre dagers iherdig innsats, grublerier og god støtte fra eksperter i Sunwind Gylling hjemme i Norge kunne familien endelig nyte etterlengtet varmluft fra dieselvarmeren om bord på Vilja.
Feilsøking kan være detektivarbeid. Etter tre dagers iherdig innsats, grublerier og god støtte fra eksperter i Sunwind Gylling hjemme i Norge kunne familien endelig nyte etterlengtet varmluft fra dieselvarmeren om bord på Vilja.

«Hadde vi visst i forkant at vi skulle bli liggende nesten to uker i karantene i St John’s og vente på været, så ville vi nok lurt på om hvordan dette skulle gå?», sier Jon Petter med et smil. «Vi er nesten litt forbløffet over hvor greit vi hadde det. Og aldri så galt at det ikke er godt for noe; vi oppdaget da vil lå til kai i Canada at Wallasene (dieselvarmerne) som jeg sist kontrollerte i Sør-Afrika nå ikke fungerte som de skulle. Det tok tre dager med feilsøking før vi endelig fikk varmluft i båten igjen. Wallasen var rett og slett gjenkokset og glødeplugg og flammevakt måtte skiftes. Det ville vært j… mye verre å gjøre den jobben i kaldere strøk om hele familien hakket tenner rundt meg. For ikke å snakke om at det var mer lystbetont å drive og skru på båt når jeg uansett måtte være om bord, enn når vi nå kan gå på land og oppleve Grønland.». Jon Petter vil gjerne uttrykke en stor TAKK! til Stian Meiningen i firmaet Sunwind Gylling (www.sunwind.no) hjemme i Norge, som midt i egen sommerferie stilte sin ekspertise med varmesystemer til disposisjon og holdt en «åpen telefonlinje» fra morgen til kveld i de dagene reparasjonen tok. «Slik serviceinnstilling og forståelse for en kundes situasjon er gull verdt.», sier han.

Båtnabolag i karantene

«De siste dagene i St. John’s kom den amerikanske seilbåten «S/Y Panda» og la seg til kai i karantene. Også de hadde lang tid på havet bak seg, og skulle videre til Grønland. Vi fikk ikke være i nærheten av hverandre. Vi la oss baug-til-baug, og hadde frokost og delte mang en kaffekopp i lag på hvert vårt fordekk.», tilføyer Jon Petter med et smil.

De siste dagene i St. John’s delte Vilja karantenenabolag med den amerikanske seilbåten «S/Y Panda». Mang en kaffekopp ble delt baug-til-baug.
De siste dagene i St. John’s delte Vilja karantenenabolag med den amerikanske seilbåten «S/Y Panda». Mang en kaffekopp ble delt baug-til-baug.
Et kystvaktfly fløy innom for å kontrollere Viljas identitet og om de hadde tillatelse til å seile i canadiske farvann.
Et kystvaktfly fløy innom for å kontrollere Viljas identitet og om de hadde tillatelse til å seile i canadiske farvann.

Frustrasjon

Ingrid forteller at det var først i det de løsnet tampene og sakte ség ut fra havnen at en følelse av frustrasjon snek seg inn i dem et øyeblikk. På land kunne de se og høre lyden av et yrende byliv, og litt lengre ute seilte de forbi naturskjønne, frodige heier der folk gikk på helgetur i solskinnet. Det var unektelig litt sørgelig å vite at de hadde vært i nesten to uker i et land uten å kunne utforske det. Men det var lite å gjøre med, og de trøster seg med at Newfoundland tross alt et sted som en kan reise tilbake til. Heldigvis fikk de seg en flott ukes seilas nordover derfra, og kunne se fram mot målet i nord der de hadde fått lovnad om å kunne gå i land.

Kontrollert av kystvaktfly

Paret forteller om et kystvaktfly som kretset over dem utenfor Canadas kyst og kalte dem opp på VHF for å få vite hvem de var og hvor de hadde tenkt seg. Det krevde kun en kjapp oppkalling fra flyet til myndighetene, som kunne bekrefte at Vilja var velkommen til å seile i deres farvann for å gjøre et transitstopp.

Ulik karantenepraksis fra havn til havn

«Vilja» har valgt å avklare alt de kan i forkant av at de seiler til steder. De ønsker ikke overraskelser eller risiko for å bli vist bort ved ankomst. «Men jeg har nok gjort ting tungvint for oss iblant. Sannsynligvis hadde ting ordnet seg mange steder uansett, dersom vi bare hadde dukket opp.» sukker Ingrid. De kjenner tre svenske seilbåter som anløp en havn lengre nord på Newfoundland etter at «Vilja» hadde seilt fra St John’s. De svenske seilerne fikk både lov til å gå på land for å handle mat og lufte hunden. «Vi ble jo litt misunnelige når vi hørte det.» innrømmer Ingrid med et smil. «Det var jo helt uaktuelt i St John’s, der de fulgte regelverket til punkt og prikke. Vi fikk beskjed om at folk fulgte med alt vi gjorde, og at båtene før oss hadde blitt vist vekk fra havna.» Hun fortsetter: «Det samme gjaldt Grønland. Vi hadde dialog i månedsvis med myndighetene i forkant. Både Grønlands COVID-team og de lokale havnemyndighetene i Qaqortoq visste utmerket godt at vi kom. Dermed slapp vi rett på land ved ankomst. Men hvem vet, kanskje hadde vi fått gjøre det uten forhåndsklarering også?»

Hval og månefisk som underholdning

Langs Nord-Amerikas østkyst var det mye liv å se. Hvaler av mange slag beveget seg flere ganger i flokker rundt dem og svømte iblant helt inn til båten. Underligste opplevelse var de to ryggfinnene som de observerte vakende i overflaten. Fiskene svømte bedagelig i sirkel om hverandre. Da de kom nærmere så de to store kjempefisk tilsynelatende uten bakdel. De konkluderte med at det var et par månefisk som var oppe og solet seg. Nye typer sjøfugl fikk de også oppleve da de seilte mot nordligere breddegrader. Langs kysten av Newfoundland kom måkene med ett i mindretall i forhold til de mange små lundefuglene som med sine krappe vingeslag virret rundt dem.

Flere hval av ulike slag svømte omkring Vilja på vei nordover og kom gjerne nært opptil båten.
Flere hval av ulike slag svømte omkring Vilja på vei nordover og kom gjerne nært opptil båten.
Jon Petter og Karen Marie merker av posisjon på kartet, på god vei mot Grønland.
Jon Petter og Karen Marie merker av posisjon på kartet, på god vei mot Grønland.
Ved vindstille slapp Jon Petter snøret i bånn og kunne dra opp denne fine matfisken, trolig en gapeflyndre (American plaice).
Ved vindstille slapp Jon Petter snøret i bånn og kunne dra opp denne fine matfisken, trolig en gapeflyndre (American plaice).
Vilja krysser seg nordover.
Vilja krysser seg nordover.

Tar ut bestikket på papirkart

Familien fikk perfekte seileforhold til Grønland. Vanligvis bruker de kun elektroniske kart til navigering, men de har hørt om avvik og feil i farvannene de nå begir seg inn i. De har derfor gått til anskaffelse av papirkart, og har begynt å ta ut bestikk på den gode gamle måten. «Det er vel litt av trivsels- og nostalgiske grunner at vi gjør dette også. Det føles på uforklarlig vis mer håndfast å jobbe med papirkart. Og hvem vet, kanskje vil det store oversiktskartet som viser vår seilte rute over Nord-Atlanteren finne veien til en vegg vel bevart bak glass og ramme?» sier Jon Petter.

Møtte storis midt ute på havet

Storis 2,5 døgn fra Newfoundland. Vistes på radaren, på størrelse med stort tankskip. Skimtet skyggen der ute. Denne storisen kommer fra Grønlands østkyst? «Å møte storis utenfor Canada midt på natta med dårlig sikt opplevdes som alvorlig.» forteller Jon Petter. Den framsto større enn et skip på radaren, men uten lanterneføring og AIS. Jeg skimtet skyggen av isfjellet ute i mørket. Vi vet disse kjempene slipper fra seg isklumper som er for små til å vises på radaren, men store nok til å ødelegge et glassfiberskrog uten problem! Vi seilte sakte, og med sansene skjerpet.»

Unngikk isfjell med litt flaks

Paret innrømmer at det var respekten for egen sårbarhet i et røft farvann iblandet en porsjon flaks som gjorde at innseilingen til Grønland gikk så knirkefritt som den gjorde. Det gjensto fremdeles 40 nautiske mil til land da mørket senket seg. Etterhvert kom en tykk tåke sigende og la seg som et teppe over båten. «Det var jeg som hadde den første nattevakta.», forteller Ingrid. «Det var vindstille og vi gikk for motor. Jeg var veldig på alerten for isfjell, selv om det fremdeles var et godt stykke inn til land. Da tåka kom sigende føltes det ikke trygt lengre. Like over midnatt stoppet jeg motoren, og vi drev med strømmen i mindre enn 1 knops fart rett nordover. Jeg sjekket radaren, og det var intet å se. Faktisk gikk jeg og la meg til å sove i et par timer.» Det viste seg å være et klokt valg. Det begynte å lysne av dag, og innen 3-tida var tåken borte. «Da startet jeg motoren igjen. Innen en time dukket en stor flekk opp på radaren. I horisonten skimtet jeg et isfjell, som lå der og ruvet «i sin øredøvende taushet» slik bare et isfjell ute på storhavet kan. Kort tid etter dukket en annen kjempe opp fem nautiske mil til styrbord. De var da fremdeles 30 nautiske mil fra land. Og plutselig måtte de kjøre i slalåm gjennom et belte av mange små og store isblokker og flak. Ikke alle vistes på radaren. «Jeg vekket Jon Petter så vi kunne holde utkikk sammen. Vi priset oss lykkelige over at vi navigerte gjennom isbeltet i dagslys.» forteller Ingrid lettet.

Vilja blant mektige isfjell i Grønlands fjorder.
Vilja blant mektige isfjell i Grønlands fjorder.
Staselig seilyacht i karantene i Sørvest-Grønland. Et mannskapsmedlem hadde testet positivt for COVID-19.
Staselig seilyacht i karantene i Sørvest-Grønland. Et mannskapsmedlem hadde testet positivt for COVID-19.
Ankerdram ved ankomst i Qaqortoq i sørvestre Grønland.
Ankerdram ved ankomst i Qaqortoq i sørvestre Grønland.

Mye is i fjordene

Det ble med det ene isbeltet langt ute fra kysten. Neste møte med isfjellene ble først ved innseilingen til fjordene som skulle ta dem til byen Qaqortoq, der de skulle sjekke inn. «Det er spektakulært å seile inn blant ruvende isfjell. Fjordene her i Sør-Grønland er fulle av is i både stort og smått format. Vi må holde konstant utkikk. Vi har stort sett valgt å kjøre for motor, selv der det er seilevind, rett og slett fordi det gjør det enklere å manøvrere mellom all isen.» forteller Jon Petter.

Luksusyacht med korona om bord

For første gang siden COVID-pandemien brøt ut har seilerfamilien hørt om (og endog møtt) en seilbåt som har bragt med seg smitten over landegrenser. Det skjedde i Grønland. «Vi passerte en luksus seilyacht på godt over 100 fot da vi seilte inn Julianehåbsfjorden. Vi seilte sakte forbi og vinket, men stoppet ikke ettersom vi ikke var klarert inn ennå. Vi stusset over at skipsnavnet på hekken var tildekket, og kunne ikke forstå grunnen. Kunne det være rikfolk som ville være i fred?» gjettet Jon Petter. Da «Vilja» kom inn til kai fikk de vite av havnesjefen at et mannskapsmedlem på luksusyachten hadde fått konstatert koronasmitte dagen i forveien. Båten hadde kommet seilende fra Island. Nå lå både båt og mannskap i karantene et godt stykke fra havnen. Om bord var to gjester/eiere og mer enn et titalls mannskap. Neste morgen var båten sporløst forsvunnet… De hadde seilt vekk i nattens mulm og mørke. Noen dager senere ble samme båt observert på østkysten av Grønland. Hva som skjedde deretter vites ikke av Viljas mannskap. «Jeg synes det er fryktelig rart at de tok sjansen på å forflytte seg vekk fra et tettsted med sykehus når de har en person med coronasmitte om bord. Man kan jo umulig vite hvordan smittespredning og sykdomsforløp vil utvikle seg? Det er dessuten respektløst ovenfor grønlenderne. Jeg håper deres oppførsel ikke ødelegger omdømmet og tilliten til oss andre som kommer seilende til Grønland.»

Gledesrus over ilandstigning

28 døgn om bord gikk bra. Like fullt kan gledes- og frihetsfølelsen ved ilandstigning på Grønland etter 28 døgn vanskelig beskrives, sier familien. «Vi gliste fra øre til øre og nøt hvert steg. Karen Marie hoppet og løp om hverandre i pur glede. Å komme tilbake til et klima som ligner Norge mer enn noe sted vi har vært de siste tre årene, ga hjemfølelse og trivsel. Karen Marie kunne for første gang plukke blåklokker og geitrams, en flora hun ikke kan huske fra sine første par år i hjemlandet. Vi ble ute til det skumret sent på kveld og bare nøt naturen og friheten igjen.» forteller Ingrid.

Fiske i Eirik Raudes egen elv

Vilja seiler nå i fjord og farvannet til Eirik Raude og nordboerne som bosatte seg i Grønlandske farvann for om lag 1000 år siden. Det ene høydepunktet avløser det neste. Hittil rager vel fangst av villrøye med bare hendene høyest på lykkeskalaen. «Det var helt ufattelig stilig», sier Ingrid. Jeg hadde aldri trodd at det var mulig, og enda mindre at jeg selv skulle gjøre det. Jeg skal si deg at en 1,5 kgs røye er sterk! Jeg måtte gripe med begge hendene. Visste ikke jeg hadde et killerinstinkt i meg, men nå er det altså ingen tvil. Jeg ville heller falt i elva enn gitt slipp på den fisken.», sier hun. En ihuga fisker er født. Tre år i tropiske farvann med blue marlin og mahi mahi var ikke nok. Det måtte tradisjonsfiske i Grønland til. 😊

Vilja regner med å seile videre mot Island i midten av august.

Ingrid nyter duften av land i Grønland etter 28 døgn om bord på Vilja.
Ingrid nyter duften av land i Grønland etter 28 døgn om bord på Vilja.
Om lydbildet ikke kan formidles her, så legg i alle fall merke til håndgrepet. Her snakker vi kvelertak. «Jeg ville heller falt i elva enn gitt slipp på den fisken.», ler Ingrid.
Om lydbildet ikke kan formidles her, så legg i alle fall merke til håndgrepet. Her snakker vi kvelertak. «Jeg ville heller falt i elva enn gitt slipp på den fisken.», ler Ingrid.
Det var en spesiell opplevelse for nordboerne på S/Y Vilja å seile inn Eriksfjorden til selveste Eirik Raudes boplass i Brattahlid. (Det må innrømmes at seilene kun var heist på de få strekk der isforholdene tillot seiling…)
Det var en spesiell opplevelse for nordboerne på S/Y Vilja å seile inn Eriksfjorden til selveste Eirik Raudes boplass i Brattahlid. (Det må innrømmes at seilene kun var heist på de få strekk der isforholdene tillot seiling…)
Fangst-eufori! Jon Petter fanget fine røyer på tradisjonelt vis med bare hendene i elva ved tuftene av Eirik Raudes boplass i Brattahlid. Trolig har en annen viking gjort det samme før ham her…
Fangst-eufori! Jon Petter fanget fine røyer på tradisjonelt vis med bare hendene i elva ved tuftene av Eirik Raudes boplass i Brattahlid. Trolig har en annen viking gjort det samme før ham her…