Bli abonnent Nyhetsbrev Annonser hos oss
«S/Y VILJA»: Familien seiler en Bavaria 50 Cruiser og er på vei hjem etter tre år på havet.
«S/Y VILJA»: Familien seiler en Bavaria 50 Cruiser og er på vei hjem etter tre år på havet.

Store utfordringer for jordomseilere

Plutselig stengte havnen, og de norske jordomseilere på «S/Y Vilja› må ta vanskelige beslutninger.

Publisert Sist oppdatert

Støtter «S/Y Vilja»

Makspower finansierer artiklene fra «S/Y Vilja» på SEILmagasinet. Makspower leverer utstyr til langturseilere.

– I løpet av våre 10 døgn på havet fra Brasil med kurs for Suriname endret verden seg dramatisk, forteller Ingrid Slungaard Myklebust om bord i «S/Y Vilja» fra Sør Amerika. Plutselig var ikke langturseilere velkomne.

Ingrid og Jon Petter Li Slungaard Myklebust er på jordomseiling med datteren Karen Marie på fem år. Familien seiler en Bavaria 50 Cruiser, og vært ute i tre år. Ingrid Slungaard Myklebust står bak saken «Over verdenshav med barn» som står i nyeste nummer av SEILmagasinet.

SØR AMERIKA: «S/Y Vilja kommer fra Ilha Fernando de Noronha i Brasil til Fransk Guyana.
SØR AMERIKA: «S/Y Vilja kommer fra Ilha Fernando de Noronha i Brasil til Fransk Guyana.

Får god hjelp

Ingrid Slungaard Myklebust forteller her hvordan situasjonen har vært for dem, dag for dag. De opplever god forståelse og hjelp fra marinaen hvor de var ventet:

· Søndag 15/3: Vi får høre fra venner i Norge at flyplassene i Suriname stenges. Vi sender epost til vår kontaktperson Nettie ved marinaen Harbour Resort Domburg der vi booket kaiplass for noen uker siden. Vi får raskt svar tilbake om at situasjonen er uavklart. Vi holder kontakten med Nettie i dagene som følger.

· Onsdag 18/3: Vi får følgende beskjed fra Nettie: “The Maritime Authority Suriname just informed me that the borders are closed and sailing yachts are not allowed to enter the Suriname Waters. I am sorry. I also heard that Trinidad and Tobago are closed. Be safe and stay healthy, Kind regards, Nettie». Etter den beskjeden måtte vi rett og slett ta en tenkepause. Vi ventet med å besvare eposten.

· Torsdag 19/3: En epost fra Nettie tikker inn via satelittelefonen, med følgende korte, usignerte forespørsel: «Do you have enough fuel, water and food on board?». Vi sender henne raskt svar, der vi orienterer om at vi har det bra og nok til å greie oss, men med tanke på usikkerheten i videre seilerute så har vi egentlig et behov for å etterfylle reservedieseltankene (220 liter), allergimedisiner til Ingrid og noen utvalgte matvarer (primært melk, egg, fersk frukt og grønnsaker.) Vi hevder ikke å være i noen nødsituasjon, men sier at det ville være til stor hjelp om vi kan få komme inn til land for å etterfylle. Svaret vi får fra Nettie er som følger: “I have called the authorities and they will think about to help you for humanity reasons. I will let you know as soon as possible. We keep in touch. Nettie”. Vi takker. Og venter. Eller rettere sagt, vi seiler videre inn mot Fransk Guyana, og ankrer opp utenfor Isle de Salut i påvente av beskjed. Vi har ikke sjekket inn, og heiser gult flagg og det franske flagget for å orientere omverden om dette.

· Fredag 20/3: Vi får nok en oppdatering fra Nettie, som kan fortelle at hun er i dialog med det nasjonale koordineringssenteret om hvorvidt vi kan komme inn i Suriname. Vi er takknemlige over å ha møtt et menneske som på eget initiativ viser så stort engasjement for å bistå oss, selv om hun verken kjenner oss eller har noen forpliktelser til det.

Enda godt å ha tilgang til et evigstort «badebasseng» å avkjøle seg i, når gradestokken kryper over 30 grader C og en ikke har landlov.
Enda godt å ha tilgang til et evigstort «badebasseng» å avkjøle seg i, når gradestokken kryper over 30 grader C og en ikke har landlov.

Dilemma

Så, om kvelden den 20/3 tikker følgende beskjed inn fra Nettie: «YES, you can come. You have to call MAS (Maritime Authority Suriname) at vhf channel 12 at the lightship and /or at Braamspunt. They will give you permission to go to Domburg. Tell you have permission from mister Gemerts, if necessary. Take a mooring, close by the jetty my advice. Don’t leave the boat. I have to call the MAS and the healthcare will screen you. Then I have to take care of your providing. After all is settled, you have to leave. That will be in a few days. I shall contact them again when you leave. See you soon, Nettie”. Vi takker henne inderlig for hjelpen. Hennes enkle svar er: «Ok. I am a sailor too. I know how it is in uncertain conditions. Until Monday. Nettie”

Men vårt dilemma er likevel ikke helt avklart: Skal vi gå inn i Suriname, eller er det større sjanse for å få komme i land i Karibiske øystater lengre nord dersom vi kan vise til uavbrutt tid på havet i mer enn to uker? Vi bestemmer oss for å gjøre det og for å seile videre neste dag.

REPERASJON: Jon Petter oppe i masten for å bytte ut innervantet som har røket. Enda godt at vi hadde et ekstra med oss om bord!
REPERASJON: Jon Petter oppe i masten for å bytte ut innervantet som har røket. Enda godt at vi hadde et ekstra med oss om bord!

Riggskade

Om kvelden avdekker imidlertid Jon Petter at det øvre innervantet på styrbord side har røket. Kordelene i nederste feste stikker ut som et bustetroll. Begge innervantene ble byttet ut for fem måneder siden i Madagaskar da det ene av dem hadde røket. Vi har spart det ene, brukte vantet som reservedel, og planlegger å bytte det ut neste dag.

· Lørdag 21/3: Jon Petter bytter ut innervantet på styrbord side. Vi orienterer Nettie om situasjonen, og spør henne om mulighetene for å få laget nytt reservestag mens vi er i Suriname.

· Søndag 22/3: Nettie melder tilbake at de ikke har mye teknisk utstyr for seilbåter i Suriname, ettersom de ikke er noen seilenasjon. Men hun sier samtidig at hun kjenner noen som kanskje kan bistå, og lover å forhøre seg. Vi beholder planen om å dra dit, ettersom vi ikke vet hva som vil møte oss om vi seiler 6+ døgn nordover mot første åpne Karibiske havn heller. Vi klargjør oss for siste etappe på 220+ nm seilas langs kyst, hvorav de siste 20 nautiske milene er oppover Paramariboelven til småbyen Domburg.

Klarer seg bra

Og midt oppe i alle disse hendelsene - som tar større plass i hodet enn det tar i tid - så har vi det bare bra om bord på «Vilja». Vi har alt vi trenger. Og vi utnytter roen det er å bare ligge for anker, være om bord og ikke lengre ha stram tidsplan eller krav til framdrift. Vi vet jo simpelthen ikke noe om hvor og når vi seiler videre etter Suriname! Verden løper tilsynelatende i et adskillig raskere tempo enn tiden akkurat nå. Vi får hekte oss på når vi må og kan.

LEK: Fantasien finner stadig nye aktiviteter om bord på vårt lille flytende hjem. Det blir aldri kjedelig om bord, i alle fall ikke med en minimatros i mannskapet.
LEK: Fantasien finner stadig nye aktiviteter om bord på vårt lille flytende hjem. Det blir aldri kjedelig om bord, i alle fall ikke med en minimatros i mannskapet.

Fakta S/Y Vilja

«S/Y Vilja» er på vei hjem etter snart å ha fullført sin første jordomseiling. Etter hå ha seilt 37 000 nautiske mil siden vi forlot Norge, så føles de resterende 7 000 nm faktisk ikke så langt. Slik føltes det i alle fall for et par uker siden…

Vi innser nå at vi blir nødt til å endre seileplanen vår. Og at vi heretter blir nødt til å legge opp ruta etter hvert, nærmest fra ett land til det neste. Regelverket for innseiling til og mellom land, samt helse- og sikkerhetssituasjon i de enkelte land og regioner er i rask utvikling og endring.

Seileplanen vår fram til for to uker siden var som følger: Brasil – Suriname – Barbados – Antigua – Cuba - USA – Canada – Grønland – Island – Norge. Vi lurer veldig på hva den faktiske ruten vår blir framover nå.

I løpet av våre 10 døgn på havet fra Brasil med kurs for Suriname endret verden seg dramatisk. Det er en ganske underlig situasjon å befinne seg trygt til havs, med sterkt begrenset tilgang til informasjon fra landejorda, men gradvis å innse at Verden ikke vil være den samme neste gang vi når fram til tørt land.

Om det skulle vise seg at det blir flere uker til vi igjen kan gå på tørt land – hvilket plutselig og helt uventet er blitt et sannsynlig scenario - så er vi gledelig godt forberedt for det. Vi har tilstrekkelig mat for minst et par måneder om bord, om vi viser litt fleksibilitet i matvanene. Og vi har en full 300 liters tank med diesel. Vi har 600 liter ferskvann i tankene, og med watermaker har vi alltid tilgang til mer. Ingrid har allergi mot muggsopp, noe som til tider har vært en utfordring med livet i båt. Allergimedisiner gjør livet normalt, og er å anse som nødvendig. Vi har fremdeles i overkant av en måneds forsyning også av dette. For øvrig er vi jo som langdistanseseilere flest vant til å leve i isolasjon, og utstyrt for å ha det bra med lite areal å bevege oss på.