Bli abonnent Nyhetsbrev Annonser hos oss
SØR AMERIKA: Vilja i karantene i Suriname elven.
SØR AMERIKA: Vilja i karantene i Suriname elven.

Valget mellom to onder

Risikovurdering er stikkordet for familien på Bavaria 50 «Vilja» som nå er på vei til Karibia fra Suriname i Sør Amerika.

Publisert Sist oppdatert

Støtter «S/Y Vilja»

Makspower finansierer artiklene fra «S/Y Vilja» på SEILmagasinet. Makspower leverer utstyr til langturseilere.

Først et par spørsmål fra oss på «Vilja» til deg som leser dette:

Ville du legge ut på en 1 ukes lang seilas, i 1000 nautiske mil (tilsvarende distansen fra Bergen til Svalbard) over havet, uten å vite sikkert at du vil få gå i land på øya du reiser til? Og ville du valgt å forflytte deg fra Norge i en periode der coronaviruset har «roet seg», og dra til en øy som både eies av og holder grensene åpne for moderlandet som i media omtales som et mulig «episenter for corona-pandemien»?

Om du hadde spurt oss disse spørsmålene for et par uker siden, så ville vi sannsynligvis svart et rimelig klart «Nei!» på begge. Men det var før vi selv befant oss i situasjonen der vi må ta dette valget. Vi på «Vilja» har etter nøye vurderinger og administrativt forarbeid besluttet at nå er tiden inne for å legge ut på neste etappe på veien hjem til Norge. Neste stopp er St Thomas i de Amerikanske Jomfruøyene. ETA: April 16, 2020.

«S/Y Vilja»

SØR AMERIKA: Vilja i karantene i Suriname elven.

Ingrid og Jon Petter Li Slungaard Myklebust er på jordomseiling med Bavaria 50 «Vilja» og lille Karen Marie på fem år. «S/Y Vilja» er Bavaria 50 Cruiser. Familien er på vei hjem etter snart å ha fullført sin første jordomseiling, og befinner seg i SØR Amerika etter å ha krysset Syd Atlanteren i vinter. Familien har seilt 37 000 nautiske mil siden de forlot Norge for tre år siden.

Vil du vite hva som ligger bak dette lite intuitive valget? Da skal du lese videre.

Hvorfor de Amerikanske Jomfruøyene?

Inntil for ti dager siden hadde tanken på å seile til U.S. Virgin Islands (USVI) aldri vært på tale på «S/Y Vilja». Vi skulle egentlig vært på vei fra Antigua til Cuba nå, og hadde verken tenkt å ofre de amerikanske, britiske eller spanske «jomfruene» i nabolaget så mye som et blikk. Nå – i en verden i krigføring mot et virus – så har de Amerikanske Jomfruøyene (USVI) plutselig blitt vår utvalgte havn for å finne sikkerhet. Vi pendler mellom følelsen av sinnsro og uro. Er vår strategi den rette?

FAMILIE: Ingrid , Karen og Jon Petter Li Slungaard Myklebust klare for å seile nordover.
FAMILIE: Ingrid , Karen og Jon Petter Li Slungaard Myklebust klare for å seile nordover.

Hvorfor velger vi å seile til USVI? Det viktigste argumentet for oss er at vi der kan skaffe reservedeler til båten, eventuelt få dem sendt dit fra Norge. Ett vant røk på vei til Suriname, og vi fikk erstattet det med reservevantet vi hadde om bord. Men å seile videre uten å skaffe et nytt i reserve føles som å bytte ut et punktert dekk med reservehjulet, for så å legge ut i månedsvis på langtur uten å sørge for fortsatt å ha et dekk i reserve. USVI holder grensene åpne med visse restriksjoner. Ingrid er amerikansk statsborger, og det gir en viss trygghet i forhold til å gis innreise for seg og sin familie om grensekontrollen skulle innskjerpes ytterligere før vi kommer fram. Vi hører fra andre seilere som er der at det er greit å være der. Vi har endog blitt satt i kontakt med en norsk kvinne som har bodd der lenge. Hun har gitt oss en postadresse som vi kan få sendt varer til, og vist en imøtekommenhet ovenfor oss som gjør oss både glade og betrygget. Vi aner at dette er et forord til noe som kan bli nok et innholdsrikt, positivt kapittel av beretningen om vår jordomseiling?

Forberedt på «alt»

Vi har gjort alle forberedelser vi har evnet å tenke ut for å redusere risikoen for å komme i en uønsket situasjon. Vårt fokus har vært rettet mot å redusere risikoen for å ikke komme i en knipe om grensene stenges dit vi skal. Vi har jo selv opplevd nettopp det en gang tidligere, på vei hit til Suriname. Vi bygger videre på erfaringen. Men vi må også være forberedt på at det KAN skje igjen. Derfor har vi sørget for at båt og proviantering er rigget for å gå direkte løs på 4500 nautiske mil ekstra hjem dersom noe «uventet» skulle skje. (Finnes det noe som er «uventet» i Verden i dag? De fleste av oss har vel åpnet opp for en «alt kan skje»-innstilling.)

Ber om tillatelse heller enn tilgivelse

Karantenetid om bord har gitt rom for ekstra båtvedlikehold. Karen Marie trår til med lakk og pensel etter at pappa Jon Petter har tatt en omgang med sandpapir.
Karantenetid om bord har gitt rom for ekstra båtvedlikehold. Karen Marie trår til med lakk og pensel etter at pappa Jon Petter har tatt en omgang med sandpapir.

Vår hovedstrategi er å informere og innhente informasjon i forkant, framfor å ta ting når det kommer. Vi velger med andre ord å be om tillatelse heller enn tilgivelse. I normalsituasjon ville vi valgt å forberede godt, men stoppet på 80-prosenten i viten om at arbeidet for å dekke de siste 20 prosentene ikke svarer til utbyttet for å sikre alt. Denne gangen endevender vi imidlertid hodet for å tenke alle sannsynlige (og usannsynlige) scenarier.

Og det er slettes ikke få tanker, telefoner eller eposter som ligger til grunn for at vi nå velger å forflytte oss. Faktisk er det kommunisert med mer enn 10 offentlige instanser eller organisasjoner som er direkte knyttet til det landet vi har valgt å dra til, i tillegg til innhenting av informasjon fra seilere vi kjenner som er i USVI eller andre steder i Karibien, seilernettverk, informasjon på nett, og fra familie og fagpersoner i Norge. Alle innehar både kunnskap og meninger, og felles for dem alle er at ingen har noen fasit. Fasiten finnes ikke, ei heller krystallklare valg.

COVID preger det meste

En har sine faste rutiner for å forberede seg til avreise før langstrekk. Vår 10-punktsliste før COVID-19 har typisk vært:

  1. Last ned værmelding for kommende strekning.
  2. Innhent siste detaljer om ankomsthavn (hvis internet) via www.noonsite.com ++.
  3. Oppdater værmeldingen.
  4. Siste sikkerhetskontroll av båten.
  5. Provianter.
  6. Oppdater værmeldingen.
  7. Dra til Immigrasjon, Tollvesen og Havnevakt og sjekk ut av landet.
  8. Oppdater værmeldingen.
  9. Gjør båten sjøklar.
  10. Hiv anker. Seil.

Om ett døgn skal vi legge ut på et 1000 nm langt havstrekk fra Suriname til de Amerikanske Jomfruøyene. I det vi hadde fullført Punkt 7 på listen, så kommer det fra Jon Petter i en tankefull tone: «Vi har vel ikke egentlig sjekket værmeldingen…». Ærlig talt, dette er litt sjokkerende for oss selv. Vi er rutinerte seilere, med 37 000 nautiske mil tilbakelagt over havet i løpet av de siste tre årene. Og så har vi glemt å sjekke punkt 1, 3, 6 og nærmest 8 også: VÆRPROGNOSENE! Hvordan er dette mulig?! Svaret er: COVID-19.

Den klassiske fella: Å overse de kjente utfordringene, og ensidig fokusere på den nye, uløste.

Men vi får oss en liten vekker før avreise når vi innser at fokuset på alle nye utfordringer har tatt så stor plass at noen av rutinepunktene som vi er vant til å takle har blitt fortrengt, ref. å sjekke hvordan været som vi er prisgitt forventes å bli på overfarten. En klassisk felle å gå i. Heldigvis løftet vi blikket i tide. Værmeldingen er også på vår side, og vi kan dra som planlagt. Så slipper vi da i alle fall å måtte utsette avreise med alle de ekstrarunder med myndigheter etc. som det ville medført…

HJELP: Nettie og Gelle Djikstra, våre gode hjelpere på land i Suriname. Om du skulle møte dette paret på din ferd i fremmed farvann, så er du i trygge hender.
HJELP: Nettie og Gelle Djikstra, våre gode hjelpere på land i Suriname. Om du skulle møte dette paret på din ferd i fremmed farvann, så er du i trygge hender.

Støtteapparatet bygd opp ved ankomst

Som en del av vår strategi har vi bygget og vevet et støtteapparat dit vi kommer, som vil være beredt på å trå til om det skulle stå om. Vi har vært i dialog med både amerikanske, surinamesiske og norske myndigheter. Ja, selv den danske konsulen på U.S. Virgin Islands er forberedt på at vi kommer, skulle det oppstå et behov for bistand på høyere hold. Vi har utvidet reiseforsikringen som dekker USA ettersom vår internasjonale helseforsikring dekker hele verden bortsett fra akkurat dette landet. Vi har forsikret oss om at begge forsikringer dekker behandling ved eventuelt COVID-19 sykdom. Så mye som mulig av administrativt er gjort unna i forkant, eksempelvis har vi i samråd med grensekontrollen for USVI oversendt alle nødvendige dokumenter for innsjekk i USA om båt, mannskap og utsjekk fra Suriname. Vi har til og med valgt å booke kaiplass i en marina for de første nettene i St Thomas, selv om det koster skjorta. Det gir oss en adresse å komme til og noen som venter på oss. Det har nemlig vist seg både i vårt eget og andre seileres tilfeller at det gjerne er ressurspersoner ved marinaene som best forstår seilernes dilemma og kjemper for vårt vel i ankomstlandet.

Gode hjelpere på land

Reservedeler er ikke å skaffe i Suriname nå når grensene er stengt. Dermed kommer gammelt håndverk med nye materialer til nytte. Her: Bendsling av kause og spleis til reservevant av Spectra tau.
Reservedeler er ikke å skaffe i Suriname nå når grensene er stengt. Dermed kommer gammelt håndverk med nye materialer til nytte. Her: Bendsling av kause og spleis til reservevant av Spectra tau.
RESERVE: Hjemmelaget reservevant av Spectra tau.
RESERVE: Hjemmelaget reservevant av Spectra tau.

Og i mellomtiden, mens vurderinger og forberedelser har pågått, så har vi vært i karantene i to uker. Og heldigvis har vi hatt det faktisk veldig ålreit. Mang en gang har vi kjent på ydmykheten og maktesløsheten det er i å være totalt prisgitt omverdenens nåde (eller unåde), der vi ikke kan bidra stort mer til egen skjebne enn å ikke gi oss. Vi har hatt uvurderlig gode ressurser på land i de ansatte i marinaen her i Domburg, med daglig leder Nettie Dijkstra i spissen. Med hennes hjelp har vi greid å bunkre diesel, reproviantere, skaffe allergimedisiner til Ingrid, finne lokale «Petter Smart’er» for å håndlage ekstradeler til riggen (inntil vi får tak i originaldeler dit vi kommer), lokalt simkort så vi har hatt internett, opprettholdt en god dialog med myndighetene her, og så videre.

Imens har vi om bord rigget båten, kommunisert med omverden og dessuten hele tiden gjort det som aldri kan prioriteres bort på en båt med en 5-åring om bord; hatt hverdag, lekt masse og gjort noen lure ablegøyer.

Overføring av menneskelig varme på armlengders avstand

Nettie har dessuten, tross flere armlengders avstand, greid å varme våre hjerter mang en gang med sin omtenksomhet. På underlig vis har eksempelvis rosa sjokopålegg, glitterpenner og en ørliten teddybjørn greid å snike seg inn i handleposene, selv om det vitterligen ikke stod på handlelista. Og at såpen vi bestilte kommer i vaskebjørnfasong kan jo ikke annet enn vekke smilet og renholds-entusiasmen hos mannskapet, uansett alder.

Oppdagelsesferd opp en sideelv til Surinameelva.
Oppdagelsesferd opp en sideelv til Surinameelva.

Oppdagelsesferd opp floden

Vi har også fått vært på hemmelig ekspedisjon opp Suriname-elva med dinghyen vår. Vi satte pris på Nettie sin forståelse da vi la fram tanken at om vi tok dinghyen opp elva et stykke uten å gå i land eller treffe folk, så ville vi jo strengt tatt fremdeles være i båten vår, vel og merke i den minste. Så da bega vi oss oppover floden med full bensintank, og niste i sekken. Karen Marie boblet nærmest over i glede av å kjenne at vi var ute på oppdagelsesferd. Det var bonus å få dette ønsket vårt oppfylt; å ta båten inn i trange, overgrodde elveløp helt til vi ikke kunne komme lengre, med regnskogen tett på, vissheten om piraya og kaimaner i vannet, og lyden av brøleaper og fugler som bråket og sang om ørene på oss. Spennende.

Suriname i lockdown, men «under kontroll»?

Her i Suriname er det rolig nå, med delvis Lockdown og portforbud mellom kl.20-06 om natten. Landet var visstnok det første landet i Sør-Amerika som stengte grensene, og det har bidratt til å bremse utviklingen. Tallet på 10 bekreftede COVID-tilfeller har stått fast i en ukes tid. Vi føler oss trygge nå. Men vi spør: Hvor lenge kan et forholdsvis fattig land holde grensene stengt? Hva skjer dersom epidemien sprer om seg her? Hvordan vil sikkerhetsforholdene bli for oss som ligger nesten alene her ute i elva? Det finnes ingen fasit på det. I motsetning til mer vestlige land, så er folk kanskje bedre rustet til å greie seg selv med egen jord, tettere familiestruktur og til å hjelpe hverandre? Dette blir bare gjetninger, man kan ikke vite på forhånd.

Skynde oss, men ikke forhaste oss

Så ja, vi har fått gjort unna det nødvendige, og også fått mer enn vi kunne forventet. Men ikke minst har vi fått tid til å tenke oss om. Det er en balansegang med avveininger uten fasitløsning. Vi har prøvd å holde hodet kaldt, holdt oss orientert, kjent på hastverk med å komme oss videre før flere grenser stenger, men også vurdert grundig om ikke vi burde bli der vi er?

Solnedgang over Paramariboelva, fra vår «utsiktstomt» i to ukers karantene her i Suriname.
Solnedgang over Paramariboelva, fra vår «utsiktstomt» i to ukers karantene her i Suriname.

Vi drar videre

Som Jon Petter sa til den norske konsulen, som har de Amerikanske Jomfruøyene under sitt ansvarsområde, på telefonen mandags morgen: «Vi har et valg mellom to onder»:

  1. Enten kan vi beveger oss til neste øy nå, med den risiko det innebærer at grensene kan stenge foran nesa på oss. Da vil vi måtte be om hjelp fra myndigheter eller andre.
  2. Eller vi kan bli værende der vi er, med en høyst uforutsigbar utvikling både her og i Verden rundt oss. Da vil vi i verste fall måtte be om hjelp utenfra når det er mye vanskeligere for både dere og oss, både der vi er og dit vi kommer.

Vi velger å dra videre. Og vi tror ved avreise at det ikke kommer til å være behov for bistand fra andre. Men vi har forberedt et støtteapparat i tilfelle «det verste» skulle skje. Den norske konsulen forstår godt vårt valg, og bekrefter at så vidt hun kan se så har vi gjort alt vi kan riktig.

Jorda rundt og vel så det

Så nå kaster vi loss og går de 25 nautiske milene ned Suriname-elva før vi igjen er ute på åpent hav. Vi gleder oss til å kjenne vinden i seilene igjen og føle frihet og framdrift. Om noen dager krysser vi vårt eget spor, der vi i februar 2018 seilte vestover fra Kapp Verde til Tobago. Og med det vil selve rundturen vår om Jorda være fullført. Men vi må videre, vi skal jo helt hjem. Norske jordomseilere har om lag 7000 nautiske mil hver vei for å komme seg til og fra startstreken. Vilja er på hjemvei, i velkjent hav, men opprørt land.

Husk at dere kan følge oss på kartet på nettsiden vår, der vi trackes time for time «live» her: www.sailingvilja.no

ELV: Trivelige båtnaboer kommer ut til oss med take-away for å gi oss en smak av landet vi er i
ELV: Trivelige båtnaboer kommer ut til oss med take-away for å gi oss en smak av landet vi er i