Fra Chile til Alaska

STILLEHAVET: Utsikt over Bounty Bay, Pitcairn
STILLEHAVET: Utsikt over Bounty Bay, Pitcairn

Stillehavstokt som transit

Marianne Vasaasen og Kolbjørn Østhaug ble i Chile oppfordret til å søke villmarken i Alaska. Transportetappen ble full av opplevelser langs fantastiske stillehavsøyer.

Publisert Sist oppdatert

De siste månedene hadde tatt oss fra Tahiti i Fransk Polynesia, sørover til Sørishavet og over til Valdivia, en universitetsby plassert sentralt på den chilenske kysten. Herfra skulle vi videre sørover rundt Kapp Horn.

I Valdivia ble vi liggende noen dager ved siden av en båt som kom fra Nordvestpassasjen og var på vei hjemover til Europa via Kapp Horn.

Over en øl på et mikrobryggeri i Valdivia drømte Marianne seg bort om det som skulle komme. Hun fortalte skipperen på den andre båten at hun gledet seg til villmarken sørover i Chile. Hvorpå responsen var:

– Hvis du vil ha villmark bør dere seile i Alaska!

En rute hjemover via Alaska hadde aldri før streifet oss som en mulighet, men her og nå, denne kvelden, ble planen å seile til Alaska. Turen skulle vise seg å ta oss via destinasjoner vi aldri hadde drømt om å komme til og som ble noen av våre favoritter av besøkte steder.

Ferden rundt Kapp Horn skrev vi om i en tidligere utgave av Seilmagasinet. Denne artikkelen skal handle om etappen fra Valdivia i Chile til Dutch Harbor i Alaska.

STILLEHAVET: Paret seilte fra Chile i sør til Alaska i nord.
STILLEHAVET: Paret seilte fra Chile i sør til Alaska i nord.

Etapper

• Valdivia - Juan Fernández, 9425 nm

• Juan Fernández – Salas y Gómez, 1360 nm

• Salas y Gómez - Påskøya, 220 nm

• Påskøya - Pitcairn, 1045 nm

• Pitcairn - Oeno, 355 nm

• Oeno - Gambier, 690 nm

• Gambier - Fatu Hiva, 1026 nm

• Fatu Hiva – Hiva Oa, 40 nm

• Hiva Oa - Hawaii, 2100 nm

• Hawaii – Kodiak, Alaska, 2300 nm

Farvel – og velkommen, Chile

Vi vinket farvel til arbeiderne i Valdivia. De vinket til oss, ikledd sine blå overtrekksdresser og rosa arbeideshansker. Det var vemodig, de hadde hjulpet oss med mye jobb på «Impuls».

For hovedsakelig å få vinden aktenfor tvers valgte vi å seile en rute til Alaska som tok oss via Robinson Crusoe, Salas y Gómez, Påskeøya, Pitcairn, Oeno, Gambier, Fatu Hiva, Hiva Oa, Hawaii og så endelig Alaska.

Vårt første stopp på etappen, som totalt var på 9425 nautiske mil, var den chilenske øya Robinson Crusoe i øygruppen Juan Fernández. Vinden blåste maksimalt styrke laber bris, så jernmotoren ble brukt mye - hele 17 timer på bare fire og en halv dag. Vi trakk to nydelige tunfisk ut av vannet. Den ene veide rundt 2,5 kilo og den andre veide rundt tre. Og med så lite vind og så rolig sjø som vi hadde nå var det bare å la seg inspirere i byssa. Det ble servert sashimi, fiskesuppe med safran og stekt fisk rullet i mel, egg og sesamfrø. Vi storkoste oss.

En ettermiddag fikk vi også følge av to digre hval, som helt tydelig fant underholdning i å holde følge med «Impuls».

SPINNAKER: Vi har kjøpt en svær spinnaker av noen franskmenn vi seilte sammen med et stykke. Her prøver Marianne å få kontroll på «seilføringen».
SPINNAKER: Vi har kjøpt en svær spinnaker av noen franskmenn vi seilte sammen med et stykke. Her prøver Marianne å få kontroll på «seilføringen».
I «ROBINSONS» FOTSPOR: Fjelltur på Robinson Crusoe. Det var på denne øya Alexander Selkirk ble satt i land. Hans skjebne inspirerte Dafoe til å skive sin berømte roman.
I «ROBINSONS» FOTSPOR: Fjelltur på Robinson Crusoe. Det var på denne øya Alexander Selkirk ble satt i land. Hans skjebne inspirerte Dafoe til å skive sin berømte roman.

Den sanne Crusoe-historien

Vi lå for anker utenfor Robinson Crusoe. Den chilenske «armadaen» som sjekker folk inn er regelryttere, så da vi kom til Robinson Crusoe etter å ha sjekket ut av Chile fikk vi nesten følelsen av at de hadde tenkt å kaste oss ut, og at vi aldri kunne besøke Chile igjen. Men med ro, tålmodighet, smil og en annerkjennelse av hvilken viktig oppgave «armadaen» gjør, endte vi med å spise middag på øyas beste restaurant sammen med armada-fyren den samme kvelden.

Øya er oppkalt etter den legendariske romanen om, ja, Robinson Crusoe. Den britiske forfatteren Daniel Defoes bok baserer seg nemlig på en sann historie om skotten Alexander Selkirk som var om bord på et britisk skip og som ønsket å bli satt i land. Men da han skjønte hva han hadde bedt om, og ba om å komme om bord igjen, seilte skuta bare videre uten ham. Han var visst en motbydelig type. Fire år oppholdt han seg på øya. Hver dag gikk ha til en topp for å se etter skip som kunne redde ham. Hver dag ble han i litt bedre form, og etter fire år, da kompisen hans kom for å redde ham var han topptrent. Defoe fanget senere opp historien og skrev den legendariske boken om, ja, Robinson Crusoe.

Spansk for gutta

En av de lokale gutta på øya kom en ettermiddag over og ville vise noe han hadde laget til oss. Det var en dronevideo med musikk av innseilingen vår til øya. Vi var veldig glade for at temperaturen tilsa at vi hadde klær på oss, for han hadde zoomet inn på oss, der vi satt intetanende i cockpiten under fulle seil. Vi har ikke selv drone om bord og ble veldig glade for at vi nå fikk et minne fra en annen vinkel enn vi pleier.

Kolbjørn ble en dag med noen av de lokale gutta på fisketur. Kolbjørn kan ikke si annet enn «dos cervezas, por favor» på spansk, så da alle gutta kom leende tilbake etter mange timer på sjøen lurte Marianne veldig på hvordan de kunne le så fælt og helt tydelig hadde hatt det veldig trivelig i så mange timer uten å snakke samme språk.

Svaret var guttehumor. Kolbjørn hadde sammenlignet størrelsen på de første og minste fiskene de hadde fått med den imaginære størrelsen på penisen til den minste mannen om bord, og Kolbjørn lærte seg et nytt ord på denne turen «pequeno» (liten). Heretter ble hver fisk som ble fanget «sammenlignet» med den «stakkars» lille chileneren. Dette hadde de ledd av hele dagen.

Medvind over Stillehavet

Vi kom ikke langt utenfor kysten av Robinson Crusoe før vi kunne heise gennakeren. Etappen til Salas y Gómez ble dominert av lett til laber bris så vi fikk mye spinnaker- og gennakererfaring.

Vi slapp anker ved klippene som utgjør ubebodde Salas y Gómez. Posisjonen til denne chilenske øya avviker på kartet (Navionics og C-map) med vel sju nautiske mil i forhold til den faktiske posisjonen. Vi ville definitivt treffe øya i dagslys og da vi så at det ville være mulig, uansett om den skulle befinne seg der den var på kartet eller sju nautiske i den ene eller andre retningen, satte vi kursen mot der den kanskje kunne befinne seg.

Vi slapp ankeret rett før solnedgang i superklart vann. Tok en øl i cockpit mens solen forsvant ned i havet. Og da mørket omfavnet oss kunne vi høre bølgene buldre mot klippene der ute i mørket. Vi ble her i to netter, rett og slett fordi det var et fantastisk fiske. Det var mye hai, og vi fikk tatt opp et par fisk som vi spiste over de neste dagene. Men vi skulle videre, og øya var veldig ugjestmild, så vi kom ikke i land for grunnet brytende bølger rundt hele øya.

Landemerke: Moaier på Påskeøya, en øy uten trær.
Landemerke: Moaier på Påskeøya, en øy uten trær.
BOUNTY: Ankeret fra HMS «Bounty» er utstilt i Adamstown, den eneste landsbyen på Pitcairn.
BOUNTY: Ankeret fra HMS «Bounty» er utstilt i Adamstown, den eneste landsbyen på Pitcairn.
BOUNTY: Kolbjørn i grotten der Christian Fletcher, hovedmannen bak Bounty-mytteriet, søkte tilflukt etter en uoverenstemmelse mellom mytteristene og de tahitiske mennene de hadde med seg til Pitcairn.
BOUNTY: Kolbjørn i grotten der Christian Fletcher, hovedmannen bak Bounty-mytteriet, søkte tilflukt etter en uoverenstemmelse mellom mytteristene og de tahitiske mennene de hadde med seg til Pitcairn.

I Heyerdahls fotspor

Spinnakerseiling i lett til laber bris fortsatte mot Påskeøya. Utenfor Hanga Roa, hovedstedet på Påskeøya, lå vi værfaste om bord i noen dager før vi kunne komme inn til land med jolla og sjekke inn. Brytende surfebølger gjorde det umulig å komme i land for oss som ikke hadde erfaring med disse ugjestmilde kreftene. Men vi kom oss til slutt til land, suste øya rundt på motorsykkel og så de enorme steinfigurene Thor Heyerdahl hadde gitt oss et nært forhold til, selv om de befant seg på andre siden av jorden. Vi surfet på bølgene som tidvis gjorde at vi lå værfaste på båten. Og i tre dager flyttet alle seilbåtene som var ved Påskeøya seg over til Vinapu på andre siden av øya for å unngå de store dønningene utenfor Hanga Roa.

Havet rundt Påskeøya er fisket tomt og dermed er det heller ingen sjøfulger her. Øya har også bare noen få trær. Det er usikkert hva som gjennom historien er årsaken til dette, men teoriene går på at trær ble brukt til å flytte de store steinfigurene og at trær ble brukt til brensel, uten at man tenkte på fremtiden. Nå er det plantet noen trær på øya.

Her havnet mytteristene

Påskeøya var ikke et værende sted for oss. Vi skulle videre. De første dagene på etappen fra Påskeøya ble en utfordring for motivasjonen. Det regnet og regnet, alt i cockpit var konstant vått, sjøen var urolig og vinden varierte mellom liten og sterk kuling. Når vinden endelig roet seg, dabbet den av så mye at vi måtte seile på bygene som kom fra alle retninger. Når det endelig lysnet dagen etter og vinden stabiliserte seg til en lett bris, suste vi endelig mot Pitcairn med gennakeren som stolt pådriver forut på babord side.

Pitcairn ble en gledelig overraskelse. Været var så stabilt at vi kunne bli på øya i hele tre dager, dette i motsetning til hva de fleste seilere opplever.

Værvinduet ga oss mulighet til å bli kjent med de fascinerende folkene som bor på Pitcairn og som så stolt og så gjerne forteller historien om sine forfedre, mytteristene på Bounty. Det bor i dag 28 mennesker på Pitcairn, og de fleste er direkte etterkommere av mytteristene som strandet på øya i 1789 etter at de hadde gjort mytteri mot kaptein Blight på seilskuta Bounty.

Miss T slapp unna grytene

Vi møtte også Miss T, en ekte galapagosskilpadde, stor som bare en hundre år gammel skilpadde kan bli. Hun kom til Pitcairn med en skute for så mange år siden at ingen husker når. Seilskutene på den tiden hadde med seg skilpadder fordi disse overlevde om bord og kunne slaktes etterhvert som mannskapet trengte mat.

Vi ble tatt godt vare på av vertskapet vårt, Olive og John. De serverte oss fish and chips, de drev øyas eneste pub og supermarked, og Olive underholdt med trekkspillkonsert.

Vi fikk en storslått mottakelse og reiste fra Pitcairn med «Impuls» propp full av frukt og grønt som de hadde dyrket, plukket og samlet i to store kasser til oss. Vi blir imponert over mennesker med et slikt selvbergende overlevelsesinstinkt som disse folkene viste oss.

Atoll-idyll

Vi heiste gennakeren i dønningene utenfor Pitcairn og slapp ankeret etter ganske nøyaktig 80 nautiske mil, rett utenfor atollen Oeno. Dette er en liten koralløy med en grunn lagune full av koraller og hvit sand. Atollen popper opp av havet der du minst venter deg en øy. Den er så flat at du først ser den når du er nesten skremmende nær. Vi tilbragte en varm, solfylt dag på Oeno, en dag med snorkling, tur på stranden, sundowner og middag på den franske kompisbåten vi seilte sammen med.

Vi kjøpte en diger spinnaker av våre franske venner, så neste dag var vi super-keene på å komme under seil igjen og prøve den nye «motoren». Vi rakk noen timer med den digre, oransje spinnakeren før vinden ble så sterk - den varierte mellom frisk bris og liten kuling - at vi valgte å dra ned spinnakeren og i stedet suse videre for kun genoa de siste to dagene til Gambier i Fransk Polynesia.

Gambier bugnet av frukt og grønt. Det passet utmerket med ny påfylling etter at vi nå hadde spist opp alt det grønne og søte vi hadde fått med oss fra Pitcairn. Vi besøkte en liten familie som drev en perlefarm inne i Gambier-atollen. Sorte eksklusive skatter som vi kjøpte en del av, og som Marianne fikk laget seg flere lekre smykker av.

Vi opplevde Fransk Polynesia da vi seilte fra Panama til Chile for noen år siden. Planen var å ikke bruke særlig tid der denne gangen og heller komme oss nordover til Hawaii, hvor ingen av oss har vært før. Men det var ett sted vi ønsket å komme tilbake til i Fransk Polynesia: Omoa på Fatu Hiva, det lille tettstedet der Thor og Liv Heyerdahl var på bryllupsreise i ett helt år i 1932.

I Omoa var vi blant annet i kirken og fikk med oss de fantastisk flott pyntede damene med blomster i håret eller blomsterkranser på hodet. Vi hørte kirkesangen der alle bidrar med sin stemme, stemte og ustemte. Og vi deltok på kirkekaffen, hvor vi fikk smake på den lokale kokekunsten: En nydelig ceviche, rå fisk marinert i limesaus og så blandet i en bolle med kokosmelk og diverse godsaker. Vi ble litt bedre kjent med Thor Heyerdahl da vi fikk en historie fortelling fortalt av sønnen til klokkeren som ble Thor Heyerdahls beste venn på Fatu Hiva.

EKVATOR: Sabrering av champagne til frokost da vi passerer ekvator for andre gang.
EKVATOR: Sabrering av champagne til frokost da vi passerer ekvator for andre gang.
GRIBFILER: Nedlastning av værdata underveis.
GRIBFILER: Nedlastning av værdata underveis.

Back in the USA

Men vi skulle jo egentlig til Alaska, så etter en langhelg på Omoa tok vi et kort stopp i Hiva Oa, hovedsakelig for å skaffe forråd ombord før de 2100 nautiske milene til Hawaii.

Seilasen til Hawaii var dominert av gennakerseiling på dagen og squalls på natten. Den sterkeste squallen vi opplevde kom opp i orkan styrke (74,4 knop). Vi hadde fiskesnøret ute de fleste dagene i løpet av seilasen og trakk opp en diger marlin på 90 cm. Denne delikatessen ga oss frokost, lunsj, middag, kvelds og snacks de i mange dager. Vi passerte ekvator klokka 08.05 en morgen. Den morgenen sabrerte vi champagne til frokost.

Hawaii levde opp til forventningene. Surfebølger, endeløse sandstrender, shopping, kafeer, god mat og politi som kjørte rundt i Mustanger.

Vi ble en og en halv måned på Hawaii. For det meste i Honolulu fordi yachtklubben, hvor vi ble medlemmer, hadde en fredagsregatta som vi fikk være med på. Vi seilte med en annen båt og et annet mannskap ombord på «Country Boy». Yachtklubben lå plassert ved siden av Waikiki Beach, hvor Kolbjørn bølgesurfet med brettet vi kjøpte på Påskeøya.

HØYE TROPEFJELL: 4000 meter over havet og vi blir overrasket av snø - på Hawaii!
HØYE TROPEFJELL: 4000 meter over havet og vi blir overrasket av snø - på Hawaii!
STORFANGST: Vi fikk dorado på kroken underveis mellom Hawaii og Alaska.
STORFANGST: Vi fikk dorado på kroken underveis mellom Hawaii og Alaska.
Medvind: «Impuls» med den nye spinnakeren vi kjøpte på Oeno.
Medvind: «Impuls» med den nye spinnakeren vi kjøpte på Oeno.

Neste stopp Alaska

Vi hadde en ide om at når vi først skulle til Alaska måtte vi en tur innom Beringstredet før vi seilte til de mer trafikkerte områdene i Alaska. Dette gjorde at vi fikk mer motvind og urolig sjø enn om vi hadde valgt å seile direkte til Kodiak.

Lufttemperaturen raste mens på vei nordover, det var 32 grader da vi heiste seil utenfor Honolulu med kurs mot Alaska. Da vi fortøyde til brygga i Dutch Harbor rett før solnedgang, 30 breddegrader lenger nord, var det ni grader.

De første dagene av seilasen til Beringstredet blåste det forholdvis lite, liten til laber bris. Vi hadde fiskesnøret ute og fikk en diger marlin. Vi seilte en natt i blåmyra før vinden tok til i styrke og gikk resten av etappen for det meste med rev i både storseil og genoa, i alt fra frisk bris til stiv kuling. Mye vann slo over båten og et par netter våknet vi av at det skvulpet over dørken og vi måtte øse båten.

Slitne, stolte og lykkelige ble vi ønsket velkommen til Alaska av skrikende fiskeørn. •

ALASKA: «Impuls» er en Jeanneau Sun Legend på 41 fot.
ALASKA: «Impuls» er en Jeanneau Sun Legend på 41 fot.

«IMPULS» PÅ LANGTUR

Kolbjørn Østhaug og Marianne Vasaasen seiler en Jeanneau Sun Legend. Båten «Impuls» er 41 fot lang og ble bygget i 1986. Langturen startet fra Oslo 1. september 2015. Den gikk først som en jordomseiling vestover, men halvveis rundt jorda snudde de og seilte østover.

Seilasen har tatt dem sørover langs Europas Atlanterhavskyst, til Marokko, Kanariøyene, Karibia, over Det karibiske hav og gjennom Panamakanalen til Fransk Polynesia. Der snudde de og seilte østover til Chile, rundt Kapp Horn og nordover Patagonia i Chile. Dette er en rute som tar en gjennom et av verdens mest ustabile og forblåste seilområder, «the Roaring Forties» (brølende) og «the Furious Fifties» (rasende).

Kolbjørn Østhaug og Marianne Vasaasen. hadde i SEILmagasinet nr. 2 2019 en sak om seilasen fra Fransk Polynesia til Chile, og hvordan de benyttet satelittteknologi og værplanleggeing for et trygt rutevalg i et av verdens tøffeste områder.

I SEILMagasinet 5-2019 skrev de om motorproblemer i forblåste Patagonia.

.