Willing 31: Til bestemor
Eiril Linge og Øystein Frigstad Hoås kjøpte nylig en Willing 31, en av mange seilbåter Eirils bestefar Jan Herman Linge har designet og konstruert, og som bestemoren Tuva Linge har vært involvert i.
Da bestefar tegnet Willingen, visste han ikke at et eksemplar av båten en dag skulle seile videre i barnebarnets hender. Nå gjør den imidlertid det, og for Eiril er den langt mer enn en båt. Den er et personlig arvestykke som minner henne om bestemorens estetikk og aktivisme, og bestefarens blikk for linjer og smidige og praktiske løsninger.
31-foteren er å betrakte som én av flere ikoniske Linge-konstruksjoner. Den er rask på lens, lettdrevet i lite vind og har et overraskende antall smarte løsninger under dekk. Rundt om i landet finnes det hundretalls Willinger, men få er så originale som båten Eiril og Øystein har gått til innkjøp av.
– Allerede etter å ha vært sammen i ett år bestemte vi oss for at vi ville ha båt sammen. Det morsomme er at det i utgangspunktet var samboeren min som ville ha Willing, og ikke jeg. Jeg har en Musling som jeg liker godt og synes det er gøy med motor. Øystein har derimot vokst opp med seiling spesifikt og ønsket seg en turseiler. Før vi ble sammen så visste jeg faktisk ikke at han var seiler en gang. Men det var han, og han har hele tiden vært opptatt av historien om besteforeldrene mine. Nå har Øystein blitt den Linge-entusiasten, forteller Eiril.
Jakten på en Willing
Det var med andre ord ingen tvil om hvilken type seilbåt paret ville ha: Willing!
– Vi så på flere utgaver før vi fant den riktige. Bestefaren min var opptatt av at alle skulle ha råd til båt og at det ikke skulle være forbeholdt de få heldige. Han lagde derfor flere versjoner. Enkelte kommer ferdige fra båtbyggeri, andre ble solgt rimeligere som byggesett. For oss var det viktig å kjøpe en båt som var bygget av fagfolk, fordi vi ønsket en så original Willing som mulig.
Paret startet jakten på den optimale utgaven:
– Vi vurderte flere båter, men fant ikke riktig type. Etter hvert la vi ut en melding på Willing-gruppen på Facebook om hva vi var på utkikk etter. En kar i Kragerø svarte at han selv hadde en han ikke er interessert i å selge, men at broren hadde en Willing som var lite i bruk, og at han kanskje vil selge den. Og det ville han heldigvis. Vi dro derfor ned til Kragerø for å se på båten. Da vi så den skjønte vi at det ville bli mye arbeid. Vi hadde bestemt oss for en smertegrense, men forelsket oss helt. Da var alt plutselig helt greit.
Seilte båten hjem
Motoren hadde ikke vært i bruk på flere år og fungerte ikke, og storseilsfallet hadde røket. Paret kjøpte derfor båten med forbehold om at selgeren fikk start på motoren før salget. Etter at motoren tilsynelatende var i orden seilte paret den fra Kragerø til Oslo i starten av juni i år.
– Motoren startet uten problemer, men den ville ikke stoppe. Kabelen man drar i hadde hoppet ut, og vi endte med å bruke en halv dag på å finne en midlertidig løsning, forteller Eiril.
Paret brukte også en halv dag på å tre nytt storseilsfall, og Eiril måtte opp i masta. Båten gikk heller ikke særlig fort med noen hundre kilo groe på skorget.
–Det er flere år siden båten har vært på land sist, og det merket vi godt. På vei til Oslo hadde vi en maksfart på tre knop. Vi seilte spri i medvind med en medium genoa, men likevel gikk det så sakte. Willing kan komme opp i 9 -10 knop og er kjent for å seile veldig bra med genoa, så båten har definitivt potensial. Men den må først gjennom mange reparasjoner, sier Eiril.
Et liv mellom båt og kunst
Med båtkonstruktør Jan-Herman Linge (1922-2007) som bestefar, og estetiker og aktivist Tuva Linge (1922-2015) som bestemor er det tydelig at Eiril har fulgt i begges spor.
– Interessen for båt kom først og fremst fra bestefar. Jeg vokste opp med en mor som var litt lei av båt (kanskje ikke så rart) og det var veldig viktig for henne å ikke tvinge på meg båtlivet. Men for meg var det annerledes, båtinteressen har alltid vært der. Som barn og ungdom var jeg sjøspeider og siden vurderte jeg å melde meg på Christian Radich, men omsider ble jeg mer interessert i å følge det kunstneriske sporet, som jeg har etter mor og bestemor.
Nå er begge interessene godt forent i Eiril, som jobber som tegner og animatør samtidig som hun pusser opp den trolig mest personlige båten etter besteforeldrene. Willingen er imidlertid ikke den eneste båten Eiril har. Hun har også flere andre båter etter besteforeldrene, på hytta på Jomfruland utenfor Kragerø.
– Jeg har arvet bestefars egen Musling, og jeg har også en Lærling og en Dingy-Ling. Jeg skulle gjerne hatt flere Linge-båter hvis jeg hadde hatt mulighet, men jeg har ikke plass uten egen brygge, sier Eiril.
Ingen regattaseiler
Til tross for god og lang erfaring med seilbåt, er det ikke konkurranseaspektet som driver henne:
– Jeg er ingen regattaseiler, men heller en turseiler. Men hvem vet? Kanskje jeg blir en konkurranseseiler i fremtiden, når Willingen er i bedre stand. Jeg fikk faktisk tilbud om å overta Soling nummer 1. fra bestefar. Men det var ikke en båt for meg, og i dag står den på Oslofjordmuseet i Vollen, sier Eiril.
Det er nemlig ikke hvilken som helst Willing paret har skaffet seg, men en av de flotteste og mest velutstyrte utgavene i sin tid:
– Båten er rigget for regatta med høyrigg, og ni seil fulgte med på kjøpet. Som ny var denne en av de dyreste Willingene på markedet, med en pris på over 300 000 kroner. Willingen har tidligere hatt to andre eiere. Dens første eier var en regattaseiler som kjente bestefaren min. Han seilte flere regattaer med båten, og blant annet vant han Færderen to ganger med båten. Han har etterlatt seg mange instruksjoner i båten. Jeg ønsket å vite så mye som mulig om båten da vi kjøpte den, så jeg snakket med ham på telefon for litt siden. Han sa han var glad for at båten har kommet til oss, og at han føler seg trygg på at vi vil ta godt vare på den. Mellom oss har båten hatt én annen eier som brukte den mer til turseiling. Han var også veldig glad for at den ble kjøpt av noen i Linge-familien, sier Eiril.
Finurlige løsninger
Det er ikke uten grunn at Eiril var interessert i å vite alt om seilbåten, for den er svært gjennomtenkt og byr på mange, skjulte, men nærmest geniale løsninger. Willing er altså en båt man får mest glede av hvis man tar seg tid til å utforske de utallige praktiske løsningene den byr på:
– Bestefaren min var i bunn og grunn en maritim entusiast. Han var veldig opptatt av funksjonelle og praktiske løsninger, og man kan tydelig se at han koste seg med å finne på smarte løsninger til båtene. Alt innvendig kan brukes på ulike måter, og det er faktisk ni sengeplasser i båten. Men romsligheten synes ikke fra utsiden. Bestefar hadde veldig stor glede av å finne ut av slike ting, og Willingen er en av de mest velkonstruerte båtene hans. Det passer oss for øvrig helt perfekt ettersom samboeren min også er en skikkelig maritim nerd.
Bestemors båt
Dog er Willing langt mer enn praktiske og smarte løsninger. Den som trolig har satt det største preget på båtens interiør var bestemoren til Eiril, Tuva Linge.
– I det store og hele er det veldig mange som er opptatt av bestefaren min og båtene hans, og jeg synes at hun er litt oversett.
Tuva Linge var nemlig godt involvert i bedriften. Hun tok del i konseptutviklingen etter at bestefar hadde tegnet båtene – hun jobbet med farger og brosjyremateriell, men også det forretningsmessige.
– De var et godt team. Mange tenker nok ikke så mye på det helhetlige og hvor mye farge- og tekstilvalg har å si for uttrykket til en båt. Alle tekstilene kom fra Gudbrandsdalens Uldvarefabrik, og fargene i båtene var nøye utvalgt. Stripen på skroget til Willingen er malt i en helt spesifikk blåtone. Bestemor hadde et veldig personlig forhold til farger. Mamma fortalte en gang at bestemor opplevde farger nesten fysisk.
Eiril forteller at besteforeldrene hadde grønnfargen til Gamblingen på vinduskarmene hjemme, og at gulfargen til Wesling var lik som fargen på båthuset deres. Fargen på servicet de hadde hjemme var i Gambling-grønt og Fjording-blått.
– Jeg synes blåfargen til Willingen er helt nydelig og veldig personlig, og vi har tenkt å få ny stripe på siden i akkurat den riktige blåfargen, sier Eiril.
Venustegnet
Det største avtrykket etter bestemoren på båten er uten tvil venustegnet som seilmerke:
– Hun var en aktiv feminist, og på 1950-tallet utviklet hun et omfattende kulturhistorisk kursopplegg med navnet «Vi rusler på by´n». Der ledet hun kvinnegrupper for husmødre, som fikk omvisninger på viktige institusjoner som Stortinget, for å lære om politikk, demokrati, historie og kultur. Kursene nådde stor popularitet, og var hennes levebrød. Venustegnet ser jeg på som en kjærlighetserklæring til fra bestefar til bestemor. Det må det ha vært. De var så veldig, veldig glade i hverandre, og jeg tror de hadde det utrolig fint sammen. Vi har bare hatt båten noen uker, så jeg har faktisk ikke sjekket om vi har venustegnet i noen av seilene ennå, men jeg håper det, forteller Eiril.
– Moren min strikket faktisk Willing-gensere til oss begge to med Venusmerket på, lenge før vi fikk båten. Min strikket hun i grønn og rosa fordi det er en fargekombinasjon som bestemor var veldig glad i og Øystein har en i blå og rød.
Eiril sier hun ser mye av bestemoren i seg selv, både i væremåte og som estetiker.
– Hun var ingen myk kvinne, og hun kunne være påståelig, fast og skarp. Jeg tror ikke det var så lett å være henne i en så mannsdominert bransje, og mange av mennene hun jobbet med opplevde henne som vanskelig. Hun var forut sin tid på mange måter og en tøff kvinne. Samtidig var hun bestefars største forkjemper, og hun stod ved hans side uansett hva.
Eiril er den av barnebarna med størst interesse for design og hun forvalter rettighetene til Linge-designet:
– Jeg har tidligere laget t-skjorter for Fjording og Soling, som jeg har solgt og gitt bort til museer og foreninger. På 1990-tallet fantes Willingmerch. Det kunne jeg tenkt meg å gjøre noe med, og jeg ønsker å være med blåse litt liv i Willingklubben igjen.
En havn for vanlige folk
Eiril og Øystein stod på venteliste for båtplass på Arbeidernes Båtforening på Hovedøya i fem år.
– Vi søkte med Willing fordi vi visste at det var den båten vi skulle ha. Like sikre var vi på hvor vi ville ha båten. Vi kunne fått båtplass andre steder raskere, men det har vært verdt å vente. Arbeidernes Båtforening er et utrolig hyggelig sted. Det er alltid vindstille her, og etter at turistene drar for kvelden er det rolig. Mange bor i båtene sine gjennom sommerhalvåret og det er en kultur for å hjelpe hverandre. Dette er en båthavn for vanlige folk og alt er basert på dugnadsarbeid. Vi har sett tre andre Willinger på Hovedøya, og håper å bli kjent med de andre Willingeierne, og er nysgjerrige på hva slags forhold de har til båtene sine, forklarer hun.
Mest mulig original
Eiril og Øystein ser for seg å bruke et par år på å pusse opp båten. Raske løsninger er ikke et alternativ:
– Målet vårt er å sette Willingen i original stand igjen. Vi vil beholde så mye som mulig, og heller bruke tid på å fikse de originale delene enn å bytte ut med nytt. Da vi kjøpte båten visste vi at det ville bli mye jobb, særlig fordi vi ønsker å gjøre ting akkurat slik det skal være på båten.
Willing-eierne har blant annet gått til smed og fått smidd et nytt beslag til en dør, og de har skaffet seg Linge-servise:
– Serviset er riktignok fra en annen Linge-båt, en Mekling, men vi synes at fargene passet godt. Putene innvendig skal egentlig være blå, men båtens første eier valgte beige i stedet. Det synes vi også fungerer bra, så vi er ikke ekstreme på hvordan ting skal være i båten.
Full oppussing
Det er veldig mye som må gjøres før båten kan betraktes som seilklar, og så langt har de kun reparert det aller viktigste.
– Det har grodd mye på både skrog og seil, og i sommer skrubbet jeg dekket med tannbørste. Det neste vi skal gjøre er å få båten opp på land. Masten skal ned og båten skal skrapes og få nytt bunnstoff.
Videre planlegger båteierne å bytte til foldepropell, bytte ovn fra rødspritaparat til gass, restaurere teak i cockpit, bytte ut gammelt tauverk, bytte blokker i masta, reparere kalesje og få sydd ny sprayhood, bytte ut elektrisk anlegg, reparere lanterner, installerer elektrisk lensepumpe, bytte alle gjennomføringene i skroget.
– Det som er så fint er at vi begge trives med alt livet i seilbåten har å by på. Vi er ganske heldige sånn sett, og det er i grunn veldig romantisk, avslutter Eiril.
| Willing 31 |
| ● Lengde: 9,50 m |
| ● Bredde: 3,14 m |
| ● Dybde: 1,65 m |
| ● Vekt: 3 500 kg |
| ● Ballast: 1 300 kg |
| ● Storseil: 15 kvm |
| ● Genua: 30 kvm |
| ● Mastehøyde: 12,30 m |
| ● LYS: 1,03/1,04 |
| ● Vann: 540 l |
| ● Motor: 14 hk VP md7a |
| ● Produksjon: 1976 - 1984 |
| ● Konstruktør: Han H. Linge |
Historien om Willing
Willing 31 ble produsert fra 1976 til 1984, og var en modell konstruktør Jan Herman Linge hadde planlagt i god tid før andre båtprodusenter så et marked for cruisingbåter over 30 fot. Selv ønsket han den gang å konstruere en mindre båt, men verftet overbeviste ham om at det var familieturbåter som var i vinden. 31-foteren eksisterte lenge på papiret før den ble produsert, og dens første skisse kom omtrent på samme tid som da Gambling ble introdusert.
Tidlig ble Willing ansett som en svært vellykket båt, og den ble første norske seilbåt med en plastfinish på samme nivå med konkurrentene fra skandinaviske naboland.
Båten ble utstyrt med rigg og motor av ypperste klasse, og innredningen var en nøye gjennomtenkt kombinasjon av praktiske løsninger og design og fargevalg av høy kvalitet.
31-foteren er ikke påfallende romslig, men likevel har den hele ni køyeplasser, mye takket være Jan Hermans finurlige løsninger for plassutnyttelse. Under seil kan fire køye selv i hardt vær, uten at noe av båtens innredning blokkeres. Dette ga båten et godt rykte som regattabåt og langturbåt for havseilas.
Da Willing først ble lansert var den langt ifra billig. Den vanlige modellen kostet over 200 000 kroner. Enkelte godt utstyrte versjoner kostet så mye som 360 000 kroner. Jan Herman var likvel opptatt av at alle skulle ha mulighet til å ta del i båtlivet, og som byggesett kunne man få modellen fra 150 000 kroner. Dette er årsaken til at det finnes en del Willinger rundt om i landet som bærer preg av hjemmelagde løsninger.
De fleste Willinger har venustegnet som seilmerke, dette kan trolig knyttes til Tuva Linges kvinnesaksaktivisme.
Les også
