En jolle for mannfolk

Det blåser knappe fire sekundmeter nordavind i Drøbaksundet, og jeg henger det jeg makter i Finnjollen til Anders Pedersen. Jeg er vant med Laser og Express, og denne båten er så tung og solid at den nesten gir mer assosiasjoner i retning Express. Jeg kaster meg litt bakover for å kjenne på responsen, men det er nesten ingen. Jeg føler meg som en spurv med mine 83 kilo.

Likevel er det en nydelig båt å seile. Den er balansert og fin med passe trykk på roret, og jeg kjenner at kreftene går rette veien. At den er trimmet inn av en av de beste i verden, hjelper sikkert godt. Cockpiten er stor og bred og passer menneskekroppen ganske godt. Det er jo mer enn man kan si om Laseren, som man må ri med strake knær og med kanter som gir blåmerker både i legger og lår.

Finnjollen ble designet av svenske Rickard Sarby i 1949, og valgt til enmannsjolle i OL i Helsingfors i 1952. Sarby tok selv bronsemedaljen i dette OL-et, som ble vunnet av Paul Elvstrøm. Legenden Elvstrøm vant også de neste to OL-ene i klassen. Han utviklet dessuten utstyret, og var først ute med ristropper, rorkultforlenger og selvlenser – alt brukt først i Finnjolle. Senere har Ben Ainslie vært like dominerende ved å vinne de tre siste gangene i OL.

Listen over kjente seilere som har vært aktive i klassen er lang. Vår egen Peer Moberg deltok i 2004 og 2008, og da han la opp, så det ut til at klassen skulle lide en stille død her til lands. Det var helt til Anders Pedersen plukket opp NOR 1 etter Moberg, og satset for fullt i klassen i 2011. Nå er Peer trener for Anders frem mot Rio.

Etter at Star-båten forsvant fra OL-programmet, er Finnjolle den eldste OL-klassen. Båten har stått imot alle forøk på å fjerne den, godt hjulpet av flere gamle finnjolleseilere. Kanskje er det bra at seiling i OL ikke blir fullstendig dominert av de superraske båtene?

Voksende master-miljø i Norge

I Norge har det de siste årene vokst frem et lite, men stabilt mastermiljø i Finnjolle. I år deltok to seilere, Petter Fjeld fra Fredrikstad Seilforening og Ola M. Johannessen fra Bergens Seilforening, i master-VM på Gardasjøen sammen med hele 341 andre fra 32 nasjoner. De ble henholdsvis 25 og 17 i sine klasser (master og legend). Petter har bare lovord å komme med om klassen og mesterskapet:

– Folk er veldig sporty. Alle deltar for moro, og det er hyggelig stemning, men på banen gir man full gass. Det er masse hoiing og skriking i rundingene. Alle seiler mot hverandre på tvers av alder, og seilerne ble delt i fire felt á 90 båter. Resultatlisten deles i Master (40–49), Grand Master (50–59), Great Grand Master (60–69), Legend (70–79) og Super Legend (80 og over). Det er 10–15 gamle OL-seilere med, og det er knallhardt i toppen. Han som vinner «Legend», får mest applaus på premieutdelingen. Han er jo den store helten. Det var bare en «Super Legend» med, og nest eldst i feltet var vår egen Ola M. Johannessen. Han seilte imponerende bra, lå an til en topp 10-plassering i «Legend», men røyk på en merkelig disk i siste seilas. Det blåste 10–12 sekundmeter hver dag. Da er det tungt for hvem som helst å seile Finnjolle.

Inkluderende miljø

– Det er fri pumping for master, akkurat som for proffene. Jeg prøver å trene på det, men det er vanskelig. I master er det veldig få som behersker den teknikken godt. Hvis du gjør det feil, seiler folk fra deg uten å pumpe. Jeg har trent masse for å orke det fysisk. Jeg veide 120 kg til jul, men på startstreken veide jeg 110 kg. Det hjalp veldig. Det er veldig slitsomt, men jeg synes den fysiske delen også er morsom. Du må gi noe for å få noe.

– Jeg har fått lov til å være i Miami og trene med Peer og Anders. De er veldig inkluderende. Anders er en av de raskeste gutta i verden. Jeg holder følge i kanskje to minutter. Han har skreddersydd seil og rigg, og er i veldig god form. Anders er blitt så god at nå har utlendingene begynt å etterligne utstyret hans. Én gang slo jeg dem med halve fjorden da jeg gikk motsatt vei av alle de andre – og fikk min egen vind. Da burde jeg jo bare dratt inn og tatt en øl.

– Veldig mange ser seg i speilet og tror de er for lette, i stedet for å se på mulighetene. Man tror at alle veier 100 kg, men det holder å være gode seilere. Mastene til de beste er veldig stive, men med en mykere mast blir det mindre krefter i riggen. Det er de færreste regattaer det blåser mer enn 7-8 m/sek. Det er en fin båt og et stort miljø.

– Finnjolle-miljøet i Norge ble trukket i gang igjen i forbindelse med NM i 2013. Da dro jeg til Nederland og kjøpte en båt. Dette ville jeg være med på! Siden det har klassen holdt seg stabil. Du får en konkurransedyktig båt for under 100 000 kroner. Man kan selvsagt kjøpe dyrere utstyr, men jeg bruker den båten ennå. Nå har noen lansert idéen om å få i gang masterklasse i Europajolle også. Da kan flere damer være med. Det hadde vært veldig morsomt!

Puster som en hval

Tilbake i Drøbaksundet prøver syrestive lår å fortelle meg at det kanskje er på tide å falle av og prøve litt på lens. Plutselig kjenner jeg meg litt igjen fra Europajollen jeg seilte på slutten av 1980-tallet. Tyngden fra kryssen merkes ikke like mye lenger, og det går fint både å pumpe og rokke. Selv om det bare blåser fire sekundmeter, er det bare å gi alt man har i pumpingen – med skjøtet direkte fra bommen. Teknikken handler om å kaste seg bakover samtidig som man pumper seilet, og loffer opp litt. Det er greit nok, men så skal man få en effekt av rullingen tilbake til le også – falle av, slippe ut seilet og krenge til le igjen. Det er mye koordinering. Oppmuntrende tilrop fra Peer, Anders og fysioterapeuten i følgebåten, får meg til å ta i en stund til. Etter to minutter renner svetten fra panna og ned i øynene, men nå kjenner jeg at teknikken kommer seg. Heldigvis er det medstrøm, og jeg blir tvunget til å stoppe for ikke å seile for langt. Jeg puster som en hval.

Finnjolle-historie

Ola M. Johannessen var trener for jolleseilerne i Bergen da Njål Sletten vant VM-gull i Optimist i 1982, og da Karianne Eikeland vant VM-gull i Europajolle i 1992. På Gardasjøen i år var rollene snudd, og Karianne var trener for 78 år gamle Ola. Han er professor i oceanografi og har blant annet fått utmerkelsen «Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden» for sin innsats for klima- og polarforskning. Han er en energisk mann og lister opp hele seilerkarriæren for både seg selv, og en lang rekke Finnjolle-seilere på både ut- og innpust i løpet av en kort samtale.

– Jeg var med i min første Finn Gold Cup i 1959. Da var jeg den yngste. Jeg veide 74 kilo. Min mamma hadde strikket fire gensere utenpå hverandre. De veide 20 kilo. Det har jeg merket på ryggen. I dag er jo ikke slikt lov. Det var moro. Senere seilte jeg mot store seilere som Erik Rudstrøm, Paul Elvstrøm, Jack Knights, Glen Foster, Richard Creagh-Osbourne. Mange av disse ble jo gode i andre klasser også, forteller Ola.

– Vi sydde seil, høvlet master og stod på. En dag det blåste veldig mye, høvlet jeg masten for å få den mykere, og ble det lite vind limte vi på lister som vi tilpasset. Vi hadde symaskiner med oss for å justere seilene. Det er kanskje ikke så mye penger blant seilerne i dag heller, men vi hadde VIRKELIG lite penger. Jeg bygde en av de første glassfiberbåtene i Norge. Først en OK-jolle i 1958, så en Finnjolle i 1959. Jeg vant KNS jubileumsregatta i 1958, og kom på tredje i NM i 1959. Det var mange gode resultater. Jeg var med på OL-uttaket, men kom aldri dit.

Fikk Finnjolle på 770-års dagen

– Jeg hadde mange år som trener for jollene i Bergen, men da jeg nærmet meg 70 år, sa jeg at nå må jeg få meg en Finnjolle igjen. Jeg hadde tenkt å kjøpe en gammel båt. Det ble litt frem og tilbake med det, men så fikk jeg en Finnjolle av sønnene mine til 70-årsdagen.

– Jeg er jo i full jobb ennå, så jeg får ikke trent så mye. Jeg hadde vært i båten fire ganger før VM på Gardasjøen, og det skulle jo helst vært litt mer. I min klasse var det 31 med. Det var tøff seiling. Hver eneste dag blåste det 9–12 sekundmeter. Det går jo fort med disse båtene i såpass mye vind. Til neste år skal jeg ikke være med, men om to år er master-VM i Spania. Da stiller jeg i superlegende-klassen.

– Det er fri pumping i Finnjolle, hvordan takler du det?

– Det bare jo å pumpe det. Jeg klarer ikke å pumpe som disse proffe som står i båten og nesten kullseiler til lo i hvert pump, men jeg sitter nå og drar i skjøtet. Det som var merkelig, var at han som vant, pumpet veldig lite. Han vant alle racene. Noen driver hektisk pumping – det kan virke mot sin hensikt. Generelt har jeg vært godt trent i alle år. Før jeg dro nedover, tok jeg ganske mye hard morgengymnastikk. Peer Moberg sier at det beste er å trene i båten, men det var jo bedre enn ingenting.

– Hva vil du si til norske masterseilere som snuser på Finnjolle?

– Jeg er mer opptatt av å rekruttere unge seilere. Norske ungdommer er jo litt slappe, for å si det rett ut. Noen av laserseilerne burde jo kommet seg over i Finnjolle. Du må opp i en viss størrelse selvsagt. Finnjolle er vel noe av det tøffeste du kan seile i OL. Det er jo lettere med disse trapes-båtene. Ja, Finnjolle er en jolle for mannfolk!

FINNJOLLE

• Lengde: 4,5 m

• Bredde: 1,47 m

• Vekt (skrog): 107 kg

• Mastehøyde: 6,66 m

• Seilareal: 10,2 m2

• Konstruktør: Richard Sarby 1949

• OL klasse siden 1952

• Idealvekt seiler: 90-110 kg