Starten på norsk halvtonn-seiling
27 norske halvtonnere måtte konkurrere om å få delta under VM på Hankø i 1983. Den norske kvoten var på ti båter. Til sommeren blir det minst 25 norske halvtonnere. Morten Jensen var en sentral person i miljøet i 1983. Han har skrevet en avhandling om klassen. Her er første del.
Det er i år 40 år siden KNS arrangerte VM på Hankø som en feiring av foreningens 100-årsjubileum. Da hadde halvtonnklassen eksistert i 17 år, og 14 år etter at den første norske halvtonneren deltok i internasjonal seiling i klassen.
Historien om Ton-klassene
De første Half Ton Cup-seilasene fant sted i La Rochelle i 1966, der båten «Raki» seiret. For å kunne være en halvtonner den gangen måtte båtene ha et RORC-måltall på 18,0. RORC står for Royal Ocean Racing Club, som administrerte måleregelen. Dette var respittsystemet for «havseilere» som gjaldt den gangen. Systemet muliggjorde at ulike båter kunne seile mot hverandre på et noenlunde rettferdig vis. Men også i havseilermiljøet hadde man et ønske om å ha regattaer der båtene konkurrerte på like fot, fremfor å måtte vente til sistemann kom inn og tidene måtte regnes ut før vinneren kunne kåres. Dette ønsket om et slags entype-prinsipp, skapte ton-klassene.
Først ut var «One Ton». Navnet har ingen sammenheng med båtenes vekt. Bakgrunnen er at man trengte et trofé. Og ettersom et av seilsportens aller gjeveste trofeer, «One Ton Cup», ikke hadde blitt delt ut på flere år, ble det overført til den nye klassen, som Royal Ocean Racing Club stod bak.
One Ton Cups historie strekker seg helt tilbake til 1899, og fra 1907 til 1962 ble det seilt i 6 mR-klassen. Det første entonn-mesterskapet fant sted i 1965 og ble en stor suksess. 14 båter stilte til start.
Ideen om at prinsippet også kunne anvendes for havseilere i andre størrelser dukket umiddelbart opp i begeistringens rus. Det ble opprettet en «Half Ton»-klasse året etter. Så fulgte «Quarter Ton Cup» og «Two Ton Cup» i 1967, «Three Quarter Ton» i 1974 og «Mini Ton Cup» i 1978. I 1971 ble RORC og Cruising Club of America enige om en ny måleregel for internasjonal havkappseiling, International Offshore Rule (IOR). Dermed måtte alle måltallene justeres. En halvtonner endte etter IOR med tallet 21,7 når alle mål på skrog og rigg var puttet inn i formelen. I 1979 ble tallet justert ytterligere, til 22,0. Dette endret halvtonnernes skrogform fra å være rene deplasementsbåter til å bli båter med surfeegenskaper.
Ton cup–ene ble etter hvert ansett som verdensmesterskap i sine klasser.
Norge var med – så vidt
Til å begynne med var få norske seilere opptatt av tonn-seiling, men da Half Ton Cup ble lagt til Sandhamn i 1969, fattet noen i havseilermiljøet interesse. Henrich Nissen-Lie og Erik Wiik-Hansen ble følgelig halvtonn-pionerene i Norge da de fikk bygd hver sin Belle 31, tegnet av Sigurd Herbern. Med et mannskap som blant annet innbefattet OL-vinner i Flying Dutchman fra 1960, Peder Lunde jr., stilte Nissen-Lie til start i Sandhamn med sin «Skawbelle», i konkurranse med 41 andre lag fra syv nasjoner. Resultatet ble en 23. plass.
Mesterskapet i Sandhamn ble gjennombruddet for Peter Norlin som konstruktør. Han vant med prototypen til det som skulle bli modellen «Scampi», og gjentok bedriften både i 1970 og 1971 med nye Scampi-versjoner av. Erik Wiik-Hansen deltok med sin Belle 31, «Sigurd», i 1970 og ble nummer 28 av i alt 33 båter. Også dette mesterskapet gikk i Sandhamn, og de svenske seilerne fortsatte suksessen. I 1969 ble det tredobbelt svensk, i 1970 kom to svenske båter øverst på resultatlisten. Nærmeste utenlandske utfordrer til svenskene både i 1969 og 1970 var den britiske Flying Dutchman-seileren Rodney Pattison. I 1968 og 1972 vant han OL-gull, men klarte ikke å slå svenskene i halvtonn. I 1969 ble briten nummer fire, i 1970 nummer tre.
Svenskenes suksess motiverte dog ikke norske seilere til å kaste seg over klassen. Skjønt mange nordmenn seilte «halvtonnere» uten at de var så veldig bevisst på dette, for de svenske suksess-båtene fra Sandhamn ble satt i serieproduksjon én etter én, som «Scampi», «Comfort 30» og «Ballad», og ble salgssuksesser.
I Danmark lot imidlertid OL-vinner Poul Elvstrøm seg inspirere av svenskenes bravader. Sammen med kompanjong Jan Kjærulff skapte han båten «Bes», som han vant Half Ton Cup 1972 med. Mesterskapet gikk i Marstrand. Båten hadde en spesiell dekksform med «vinger», nærmest utriggere som skiffjollene har i dag. Løsningen gjorde at mannskapet kunne sitte ekstra langt ute for ri ned båten. Dette hullet i IOR-regelen ble kort tid senere tettet.
Ikke lenge etter mesterskapet havnet «Bes» i Norge. Kjøper var Erik Wiik-Hansen. Han kjente Poul Elvstrøm godt og var lenge representant for Elvstrøm Sails i Norge. «Wiiker’n, som alle seilere kalte ham, solgte også den populære Trapez-jollen som Elvstrøm hadde skapt, og ikke minst Elvstrøms «tikkeblokk». Dette var en friksjonsblokk alle seilere som måtte sitte med skjøtet i hånden elsket.
– Da Erik overtok «Bes», hadde vingene på dekket blitt kappet av med cirka 15 centimeter. Båten var ellers veldig spesiell og en renspikket racer. Motoren lå over kjølen for å sentrere vekten, toalettet lå nede i en luke helt akter og kartbordet var plassert rett under den todelte cockpiten. Derifra kunne navigatøren lett kommunisere med mannskapet, forteller Erik Wiik-Hansens svigersønn, Morten Bjerkåsholmen.
Wiik-Hansen hadde «Bes», som han omdøpte til «Monkey», i fire år, og vant da over 60 regattaer i Norden, blant annet Skaw Race. Noen Half Ton Cup ble det imidlertid ikke på ham med båten. I 1973 ble mesterskapet arrangert i Hundested i Danmark, men deretter ble reiseveien lang. Da måtte man reise helt til La Rochelle, Chicago, Trieste og Sydney for å delta i Half Ton Cup. Det ble derfor kun regattaer i nære farvann for Wiiker’n.
Ton-mesterskapene ble en viktig arena for alle verdens båtkonstruktører. Det var her ideer og prototyper ble testet. Oppnådde en båt suksess var veien videre til serieproduksjon versjon kort. Mange av modellene på 1970- og 80-tallet var basert på skrog som hadde gjort det godt i ton-regattaene. Det gjaldt også for «Bes», der skroget ble utgangspunkt for blant annet Elvstrøm 32. En av de første båtene ble solgt til Norge og fikk det selvfølgelige navnet «Porgy».
Seileren som kjøpte «Porgy» var daværende kronprins Haralds tidligere mannskap og nære venn, Stein Føyen. Føyen ga seg som mannskap hos kronprinsen etter OL i Mexico i 1968. Da byttet kronprinsen klasse fra 5.5 mR til Soling. Havseiling og seiling i litt større båter fascinerte Stein Føyen, og det lot seg også bedre kombinere med familieliv og advokatpraksis. Han mente dette var en form for seiling også kronprinsen burde forsøke, og i 1974 ble Harald en del av mannskapet på «Porgy».
Brutalt møte med havet
Sesongens store mål for «Porgy» var Skaw Race med start fra Marstrand. 320 nautiske mil skulle tilbakelegges på kryss og tvers i Skagerrak, og været ble nettopp hva Skagerrak er kjent for: Friskt. Det var mye regn og vind – og det var kjølig. Ute på det urolige Skagerrak-havet fikk kronprinsen også kjenne på den kvalmende fornemmelsen av sjøsyke. For en som hadde seilt baneseilas i all sin tid, ble det en brå overgang.
– Aldri mer, sa kronprins Harald etter målgang.
1970-årene var et mørkt tiår for kronprins Harald når det gjaldt seiling. Før OL i Kiel i 1972 var han storfavoritt til å vinne gull i Soling-klassen. Under Kieler Woche rett før OL vant han suverent sammen med mannskapet Eirik Johannessen og Rolf Lund, men i de påfølgende OL-seilasene gikk det meste galt. Det ble bare en 10. plass.
Skuffelsen var tung å bære, og den tok kraftig bolig i kronprins Harald.
– Etter OL var vi rett og slett lei av alt som het båt. At vi gjorde det så dårlig, gikk hardere inn på oss enn vi var villige til å innrømme. I årene etter slang vi oss med på noen regattaer, sier kronprins Harald i Jon Amtrups biografi, «Kong Harald V – seileren som ble en av gutta».
«Å slenge seg med» betød for kronprinsens del for det meste seiling i Norge. Og her var han og mannskapet fortsatt suverene. På 1970-tallet vant de fem NM-titler i Soling. Men etter bronse i NM i Soling i 1979 og seier i Yngling-NM samme år, var det slutt på medaljene – og tilsynelatende også på inspirasjonen.
Da 1980-tallet startet, hang fortsatt OL-skuffelsen igjen hos Norges tronarving. Den siste Solingen, «Fram VII», ble ikke ofte brukt. Halvtonn-opplevelsen om bord i «Porgy» satt også i minnet. Norge boikottet OL i Moskva i 1980 og i halvtonn-klassen hadde newzealandske og franske seilere overtatt hegemoniet.
I 1977 vant «Gunboat Rangiriri», tegnet av Bruce Farr, i 1978 og 1979 gikk seieren til «Waverider» fra Laurie Davidsons tegnebord. Begge båtene var newzealandske. I 1980 overtok franskmennene. De vant med «Ar Bigouden», konstruert av Joubert/Nivelt, og bygget og seilt av OL-seileren Jean-Francois Fountaine. Fountaine grunnla i 1976 det kjente flerskrogsverftet Fountaine/Pajot.
I 1981 vant «King One» «Half Ton Cup» i Poole, England. Båten var bygd og optimalisert av Bénéteau, tegnet av Jean Berret, og som skipper hadde franskmennene hyret vinneren fra 1972 – Poul Elvstrøm.
I 1981 ble det også klart at Norge ble tildelt Half Ton Cup for 1983 i anledning av KNS’ 100-årsjubileum.
Hvorfor Norge? Det kan man saktens spørre om, for det hadde ikke deltatt mange norske båter i mesterskapets 15-årige historie. Nyheten om det kommende verdensmesterskapet på Hankø fikk heller ikke mange seilere i Norge til å heve øyenbrynene. Det norske seilere var opptatt av i 1981 var at «Berge Viking» skulle delta i den prestisjefylte jorden rundt-regattaen «Whitbread Round the World Race».
Whitbread-inspirert halvtonn-idé
29. august i 1981 kokte det av båter i The Solent, bassenget innenfor Isle of Wight på den britiske sørkysten. Det virket som om alt som flyte kunne var tatt i bruk for å bringe folk utpå for å se de 29 båtene Whitbread-båtene vel av gårde. Blant dem var en rød Swan 57 med norsk mannskap. Skipper var Peder Lunde jr. og co-skipper Stig Hatlo. Om bord i en følgebåt var også den norske halvtonn-pioneren og Seilas & Båtliv-redaktøren, Henrich Nissen-Lie – samt undertegnede. Vi skulle dekke begivenheten, for denne Whitbread-starten gjorde definitivt krav på en plass i den norske seilsportshistorien. Det var første gang en norsk båt deltok i en regatta rundt jorden. Entusiasmen vi opplevde i båt- og folkehavet var fascinerende. Det var en folkefest.
Vi tok med oss stemningen inn på hotellrommet i Portsmouth etterpå. Filmrullene med Whitbread-avskjeden ble behørig pakket inn og de siste notatene skrevet. Den gangen fantes det ikke nettsider, Facebook og Instagram der man for lengst ville ha publisert begivenheten. I stedet hadde vi tid til å dvele ved hva vi hadde opplevd: – Kunne man skape noe tilsvarende i Norge? Om ikke i samme målestokk, så i alle fall noe som ville engasjere i kjølvannet av seil-interessen som «Berge Viking» hadde skapt?
