Søk i arkivet

SNEGLEFART: Paul Lübbe hadde satt av tid til å seile til Tyskland, men da motoren røk ble tiden brukt til å drive rundt mellom skjærgården. Fra trang passasje nord for Spjærøy mellom Hvalsten og Kjempeholmen på Hvaler.
SNEGLEFART: Paul Lübbe hadde satt av tid til å seile til Tyskland, men da motoren røk ble tiden brukt til å drive rundt mellom skjærgården. Fra trang passasje nord for Spjærøy mellom Hvalsten og Kjempeholmen på Hvaler. Foto:
STRÔMSTAD: Bryggeplass var for dyrt, men det var andre muligheter.
STRÔMSTAD: Bryggeplass var for dyrt, men det var andre muligheter.
NATUR: Et problem ble snudd til en rekke uventete opplevelser. Båten, festet i Fjellveggen på Lindöen, direkte over sundet sørvest fra Resö
NATUR: Et problem ble snudd til en rekke uventete opplevelser. Båten, festet i Fjellveggen på Lindöen, direkte over sundet sørvest fra Resö Foto:
SVERIGE: Turen gikk til flytebrygga på marinaen på Resö.
SVERIGE: Turen gikk til flytebrygga på marinaen på Resö. Foto:
KORMORAN 535: Målet er å overnatte i havn hver natt.
KORMORAN 535: Målet er å overnatte i havn hver natt. Foto:
RO: Paul Lübbe lagde en ordning for å kunne ro den lille seilbåten.
RO: Paul Lübbe lagde en ordning for å kunne ro den lille seilbåten.

4 dager uten motor i 17-foterRekord i sneglefart

Paul Lübbe hadde planer om å seile fra Norge til Tyskland i påsken i en 17-foter. Han fikk flere dager, men få sjømil. Her er historien.

17FOT: Paul Lübbe seilte en
Kormoran 535 fra 80-tallet. Her blir båten fraktet fra
Ørje til Skjebergkilen.

17FOT: Paul Lübbe seilte en Kormoran 535 fra 80-tallet. Her blir båten fraktet fra Ørje til Skjebergkilen. Foto: Paul Lübbe

Jeg hadde to uker på meg for å komme meg fra Fredrikstad, eller nærmere bestemt Skjebergkilen, hvor hytta ligger, til Tyskland. Alt var planlagt nøye og vel forberedt. For å kunne klare strekningen i tide, måtte jeg tilbakelegge mellom tretti og førti nautiske mil om dagen. Det burde ikke være noe problem, og hvis det knep hadde jeg en god, gammel dieselmotor om bord. Den hadde fått en ekstra dose kjærlighet (oljeskift, rensing av tank, giroljepåfyll) og gikk som en klokke.

LES: Lang påskeseilas med 17-foter

Skjærtorsdag

Jeg vinket farvel til Linn Charlotte på brygga og la ut på min første soloseilas. Skjærgården ønsket meg velkommen med lite vind, beskjedne seilforhold og hyggelige møter med både niser og sel. Motoren gikk jevnt og trutt, og med jevne mellomrom sjekket jeg dørken etter vannlekkasje. Muligens litt for ofte, siden jeg er en smule traumatisert etter en strabasiøs tur med samme båt noen år tilbake. Etter å ha kommet meg et godt stykke forbi Strømstad, oppdaget jeg at noe ikke stemte.

KAPUTT: Den gamle Buch dieselen var
ikke like pålitelig som forventet.

KAPUTT: Den gamle Buch dieselen var ikke like pålitelig som forventet.

Vann i motoroljen

Et gulhvitt belegg med majonesaktig konsistens hadde lagt seg som et tykt lag i kjølsvinet. Fra vår egen «Amanda» vet jeg at dette er ensbetydende med en god porsjon vann i motoroljen – nok til å presse oljen ut gjennom påfyllinga. Dette kunne ikke være sant! Motoren hadde fått desidert mest oppmerksomhet før avreise, og hadde sviktet allerede på første dag.

Jeg ringte hjem til Tyskland for å få ut litt frustrasjon, og ikke minst forhøre meg om hva jeg eventuelt kunne foreta meg. Faren min, som eide båten i en mannsalder før jeg overtok den, mente at det bare kunne være én ting. Han la skylden på en defekt toppakning, noe som lett kunne byttes så sant jeg fikk tak i en ny.

Med blafrende seil stevnet jeg inn i marinaen på Resö, hvor mannskapet på en norsk båt tilbød meg å låne litt verktøy. Mens jeg satte i gang med å demontere motoren, hadde jeg svogeren min på telefon. Han var ikke sen om å demontere en identisk motor som stod i garasjen hjemme. Minuttene var lange, og jeg håpet inderlig at den andre toppakningen måtte være tålelig intakt, selv om den ikke var ny. Siden det var skjærtorsdag, ville jeg i verste fall ikke lykkes med å få tak i en ny før over helga. Det ville sette hele tidsplanen på spill.

Med blafrende seil stevnet jeg inn i marinaen på Resö, hvor mannskapet på en norsk båt tilbød meg å låne litt verktøy.

SMÅTT: Paul Lübbe
ønsket å seile over 300 nautiske mil i en 17-fots
motorseiler i påsken.

SMÅTT: Paul Lübbe ønsket å seile over 300 nautiske mil i en 17-fots motorseiler i påsken. Foto: Linn Charlotte Klund

Ingen Tysklands-tur

TID: Paul Lübbes mål var
å gjøre tilbaketuren så opplevelsesrik som mulig
med dagene han hadde satt av for å seile langt.

TID: Paul Lübbes mål var å gjøre tilbaketuren så opplevelsesrik som mulig med dagene han hadde satt av for å seile langt.

Det viste seg at den kasserte motoren ikke hadde toppakning i det hele tatt, ergo hadde den nok gjort nytten sin på båten før. Da jeg omsider fikk tatt av sylinderhodet, måtte jeg skuffet konstatere at toppakningen så ganske bra ut. Etter min mening innebar dette en mer omfattende motorskade, noe som betydde spikeren i kista for Tyskland-eventyret. Et blikk på værmeldinga og dagens erfaringer understreket at jeg aldri ville rekke frem i tide hvis jeg skulle basere meg på årer og seil.

Rimelig molefunken tok jeg en pust i bakken og tastet Linn Charlottes telefonnummer. Min første reaksjon hadde vært: «Da er det ikke annet å gjøre enn å snu, og så er jeg hjemme i løpet av morgendagen.» Responsen hennes var derimot: «Hvorfor tar du deg ikke en tur likevel?» Jeg tygget litt på forslaget og så med ett litt lysere på det.

Muligheten til å seile til Tyskland var spolert, men til gjengjeld hadde jeg fått en stor gave: Tid! Jeg hadde ingen avtaler eller oppgaver på programmet de neste to ukene, jeg hadde nok mat, nydelig påskevær og en seilbåt – nå med stor S. Det eneste som manglet var tidspress. Jeg skulle riktignok tilbake til hytta, men hjemturen skulle foregå på egne premisser – så sakte som mulig og langs en omfattende rute, eller omvei om du vil.     

Muligheten til å seile til Tyskland var spolert, men til gjengjeld hadde jeg fått en stor gave: Tid! 

Langfredag

Da jeg våknet på langfredag kan man trygt si at jeg etter ti timers søvn var uthvilt og ved godt mot. Jeg tok meg god tid til min første kaffekopp, og mens jeg laget frokost kunne jeg nyte utsikten over fjorden som glitret i påskesola. Etter to timer med latskap og kaffe nummer to og tre, løsnet jeg fortøyningen fra den gamle stålringen som var boltet fast i fjellveggen.

Svak motvind

Det blåste littegrann fra nord, og nord var dit jeg hadde tenkt meg, men omsider oppdaget jeg en ny måte å komme meg mot vinden på. Under seilføring i slike forhold er Kormoranens maksimale ytelse en vinkel på omtrent 75 grader opp mot sann vind. Ikke noe å skryte av, særlig ikke når farten ligger på rett under to knop. Men hvis jeg trakk skjøtene så stramme som overhodet mulig og rodde som besatt, greide jeg faktisk å komme meg ned på rundt 50 grader i en gjennomsnittsfart på 1,8 knop. Fortsatt langt fra regatta, men i det minste fikk jeg følelsen av å gjøre mer enn å bare seile frem og tilbake.

Da jeg etter drøye to timer kom meg rundt den første odden, fikk jeg faktisk litt rommere vinkel, hvorpå jeg brukte anledning til å få i gang primusen. En kaffekopp og Kvikk Lunsj ga påfyll til energien, noe jeg trengte siden vinden nå hadde stilnet helt.  

En kaffekopp og Kvikk Lunsj ga påfyll til energien, noe jeg trengte siden vinden nå hadde stilnet helt. 

MAT: Paul Lübbe hadde primus i
cockpiten.

MAT: Paul Lübbe hadde primus i cockpiten.

Dagsetappe på seks nautiske

Jo visst ville jeg ta det med ro og ikke haste, men et dagsmål på to nautiske mil ble litt i minste laget, også for den avslappede, ikke-regatta seileren. Da jeg fikk opp «dampen» igjen, stoppet en liten motorbåt ved siden av meg.

«Imponerende!», var kommentaren jeg fikk av mannen i sekstiårene, som så ut til å være på tur med barnebarna. Dette ga meg ny motivasjon, og sånn holdt jeg på i enda to timer før jeg rundt kl. 4 på ettermiddagen oppdaget verdens beste ankringsplass. Litt tidlig kanskje, men jeg hadde tross alt med påskekrim og stedet var nydelig. GPS’en sa at jeg hadde «seilt» nesten seks nautiske mil og det fikk holde! I tillegg gjenstod det fortsatt å få orden under dekk etter gårsdagens mekanikerinnsats.

Å ha «seilt» nesten seks nautiske mil fikk holde for dagen.

RO: Paul Lübbe lagde en ordning
for å kunne ro den lille seilbåten.

RO: Paul Lübbe lagde en ordning for å kunne ro den lille seilbåten. Foto: Paul Lübbe

Påskeaften

Hurra! Litt vind! Etter at dagen begynte like omstendelig (ti timer med søvn, så tre kopper kaffe og frokost fordelt på to timer!) fikk jeg opp dreggen og fortsatte ferden nordover.

I følge kartet skulle det finnes en kanal med en bru som skiller Saltö fra Tjärnö. Jeg har rigget masten slik at jeg kan få lagt den flat for akkurat slike tilfeller. Med lett bris og platt lens nærmet jeg meg stedet, og begynte å lure på når brua skulle dukke opp.

Da jeg var nesten helt i havn skjønte jeg imidlertid at her var det ikke mulig å passere med mindre man padler kano og kan bære båten et stykke over land! Så da var det bare å snu og ta i bruk både seil og årer som strategi for å komme ut av bukta igjen.

Flere ganger fikk jeg besøk av sel, som nysgjerrig stakk hodet over vannskorpa. Det virket om de ble tiltrukket av lyden av årene. Fant jeg fram kameraet, forsvant de temmelig raskt. Jeg er slett ikke sikker på om folk med 300 hester bak på båten får lignende nærkontakt med naturen.

Da jeg kom rundt Saltö begynte dagens ruteplan å ta form. Slik det så ut ville været faktisk tillate seiling, så jeg bestemte meg for å sette kursen ut på dypere hav. Jeg skulle helt over til Koster. Ja, jeg vet – å krysse fjorden til Koster er ikke akkurat den største utfordring i verden, men for meg føltes det litt eventyrlig likevel. Så langt hadde jeg knapt seilt den lille båten andre steder enn på Rødenessjøen (ved Haldenkanalen), og jeg hadde siden avreise gjemt meg i skjærgården til tross for vindstille.

Jeg er slett ikke sikker på om folk med 300 hester bak på båten får lignende nærkontakt med naturen.

Så langt hadde jeg alltid måttet være aktiv. Fram med årene, bort med årene, opp med seilene, slå, krysse, rydde båt og så videre. Nå hadde jeg for første gang en strekning med bidevind foran meg. Fra jordomseilingen er jeg vant til å seile rett fram i flere dager på rad. Nå tok det ikke mer enn femten minutter før jeg syntes at det var uutholdelig kjedelig å sitte rolig og holde rorkulten. Straks fant jeg en måte å sette fast roret slik jeg hadde hendene til fri disposisjon. Så var det fram med primusen og – helt riktig – kaffekoppen!

SVERIGE: Turen gikk til flytebrygga
på marinaen på Resö.

SVERIGE: Turen gikk til flytebrygga på marinaen på Resö. Foto: Paul Lübbe

Fullt på Koster

Jeg hadde ikke før disket opp med kaffe og litt påskegodt, så var jeg allerede framme på Koster. Planen om å ta en is i land glemte jeg straks jeg så hvor mange båter som lå i havn. Jeg ville neppe risikere å lage noen stygge merker i gelcoaten til en skinnende hvit Bavaria med baugsprydet mitt.

Klokka var bare litt over ett, så da kunne jeg likeså godt ta turen tilbake til fastlandet. Neste destinasjon var Strömstad. I løpet av en time var jeg tilbake på den andre siden av fjorden, og med Sandefjord-fergen i bakgrunnen gled jeg rolig forbi skjær og holmer.

En liten seilbåt som kommer roende inn i «Norges største båthavn» er nok ikke noe hverdagslig syn. Flere ganger ble jeg spurt om jeg trengte hjelp. Jeg fortøyde båten ved første bryggeplass og tok meg en tur i byen. Et blikk på havneinformasjonstavla med havneavgifter var nok til å velge et annet sted å tilbringe natta.

En liten seilbåt som kommer roende inn i «Norges største båthavn» er nok ikke noe hverdagslig syn. 

Pådro seg oppmerksomhet

I byen merket jeg at mange så litt rart på meg, og da jeg omsider tok en titt i speilet forstod jeg hvorfor. Ansiktet var brunt og nesa skikkelig solbrent. I tillegg så det ut som om en måke hadde oppdratt en hel flokk med unger på hodet mitt – slik kunne frisyren best beskrives.

På toppen av det hele hadde jeg to pyntelige, inntørkete sennepsflekker på skjorta. Ikke rart at jeg følte meg litt malplassert blant nybarberte båtfolk som spradet i gatene kledd i sin beste søndagsstas og med dyre solbriller på nesa. Oppholdet varte i omtrent en time, akkurat lenge nok til å kjøpe en fersk baguett og to øl til middagen.

STRÖMSTAD: Bryggeplass var for
dyrt, men det var andre muligheter.

STRÖMSTAD: Bryggeplass var for dyrt, men det var andre muligheter. Foto: Paul Lübbe

Mer kryss

Å forlate byen skulle bli litt av en utfordring. Sola, som hadde varmet opp kysten hele dagen, sørget for en fin pålandsbris som jeg nå måtte kjempe imot. Attpåtil krydde det nå av båter rundt meg. Hver gang jeg fikk opp litt fart (det vil si nesten to knop) kom en cabincruiser i full fart, lagde skikkelige bølger og jeg sto stille igjen.

Etter hele to timer kom jeg fram til en nydelig bukt, lot dreggen falle til bunns, og tok meg en tur på land. Enda en fordel med liten båt: Det trengs ikke jolle! Med en kald øl i solnedgangen og Kormoranen perfekt iscenesatt kunne jeg se tilbake på en begivenhetsrik dag med upåklagelig påskeseilas.

PÅSKE: Forholdene for
båtlivet kunne ikke vært bedre enn i Påsken 2019.

PÅSKE: Forholdene for båtlivet kunne ikke vært bedre enn i Påsken 2019. Foto: Paul Lübbe

Første påskedag

Som vanlig våknet jeg rundt kl. 8 av sola som kilte meg i ansiktet. Siden jeg hadde funnet et system for å fiksere rorkulten, kunne jeg i dag satse på å lage kaffe og frokost mens jeg navigerte. Dermed det tok bare en halv time før dreggen lå på dekk og seilene var satt.

Da jeg rundet det siste skjæret og kom ut på åpent vann, nådde hastigheten for første gang på turen stabile tre knop. Vinden blåste med mellom ti og femten knop fra sør, så dette var den perfekte dagen for å finne ut var båten min var god for. Min første idé var å krysse hele Oslofjorden og kaste anker i Larvik, for så å besøke huset til Colin Archer. Da jeg sjekket værvarselet, forstod jeg imidlertid raskt at jeg ikke ville ha noen mulighet til å fullføre tilbaketuren over fjorden før mange dager senere – dessverre.

Lettere sjøsyk

Så jeg bestemte meg for å bruke Hvaler som lekeplass. De første timene satte jeg kursen mot sørvest for å teste båten på kryss, og ble meget imponert (sammenlignet med en standard 17-fots båt). Til tross for at det var litt sjø og vind, krenget den ikke mer enn ti grader, og ikke en dråpe vann fant veien opp på dekk. Jeg kunne til og med bruke primusen i cockpit uten problem, mens båten holdt kursen helt av seg selv.

Dette var bra, faktisk litt for bra. Etter to timer begynte jeg så smått å kjede meg og den jevne gynginga sørget for at jeg ble en smule sjøsyk.

Ennå hadde jeg flere timer med dagslys foran meg, og det var duket for en slalåm-etappe som slynget seg mellom skjær og holmer.

Sikksakk hjemover

Jeg gjorde helomvending og satte kursen nordover fremfor å runde hele Hvaler. En dose av skjærgårdsparadiset fikk jeg likevel. Jeg tok farleden gjennom Skjelsbusundet, som skiller Spjærøy fra Vesterøy, og befant meg plutselig bare syv nautiske mil fra hytta. Ennå hadde jeg flere timer med dagslys foran meg, og med ett fristet tanken på en dusj og en ordentlig seng ikke så rent lite. Jeg trengte likevel ikke seile direkte, og det var duket for en slalåm-etappe som slynget seg mellom skjær og holmer.

Da dagen var på hell og sola begynte å nærme seg horisonten hadde jeg Skjebergkilen forut for baugen. Resten var «piece of cake», tenkte jeg, og hvilte litt vel mye på laurbærene. Jeg presterte å bomme på innseilingen, og måtte betale dyrt for dette. Vinden var fortsatt stabil, men nå måtte jeg komme meg under en lav bru og navigere mot vinden for å komme i mål. Dette betydde en times rotur på tampen av dagen, men den gjorde det ekstra godt å få lagt til ved brygga i sundet.

Sterke naturopplevelser

I løpet av fire dager tilbakela jeg 65 nautiske mil. Det er en tiendedel av det jeg er vant til med fra vår egen «Amanda», og dermed satte jeg en ny rekord på snegleseiling. Det som begynte som en slags katastrofe fikk etter hvert ny mening. Uten motor og ved hjelp av vind og muskelkraft fikk jeg en idé om hva seiling innebar før i tiden, da fiskere og redningsskøyter navigerte på like premisser. Jeg ble forbikjørt av flere titalls båter i påskehelgen, men jeg tviler på at skippere ikledd finstasen og med 300 hester på bakpå hekken sitter igjen med like sterke naturopplevelser i bagasjen som meg.

LES: Når målet ikke er å ha noe mål 

NATUR: Et problem ble snudd til en
rekke uventete opplevelser. Båten, festet i Fjellveggen
på Lindöen, direkte over sundet sørvest fra
Resö

NATUR: Et problem ble snudd til en rekke uventete opplevelser. Båten, festet i Fjellveggen på Lindöen, direkte over sundet sørvest fra Resö Foto: Paul Lübbe

 Kommentarer

LANGTURSEILERE: Linn Charlotte Klund og Paul Lübbe har seilt siden 2012. Deres Hero 101 ligger nå på Papua Ny-Guinea.

LANGTURSEILERE: Linn Charlotte Klund og Paul Lübbe har seilt siden 2012. Deres Hero 101 ligger nå på Papua Ny-Guinea. Foto: SEILmagasinet

LANGTURSEILER

Paul Lübbe er en erfaren langturseiler. Han og Linn Charlotte har seilt fra Norge og over Stillehavet. «Amanda-Trabanthe», en Hero 101, ligger nå i Papua Ny-Guinea, og paret har vært ute siden 2012. Lübbe er fra Tyskland, men snakker flytende norsk, Linn Charlotte Klund er fra Østfold. 

Paret er tilbake i Norge for å holde foredrag, og for å tjene litt penger. Mellom foredragene tok Paul seg tid å seile hans forelderes gamle båt tilbake til Tyskland. 

I mellomtiden har de også seilt Nordvestpassasjen med 120-fots «Infinity» hvor paret hyret seg inn som mannskap.

Du kan lese mer om langturen til paret på amanda-sailing.com

Nyhetsbrev

Få oppdaterte nyheter om seiling helt gratis på mail to ganger i uka.

KOMMENTARER

Har du en mening om denne saken – del den med oss! Vi ber om saklighet, respekt for andres meninger og at man holder seg til emnet. Les våre retningslinjer her.  Vi modererer diskusjonen om nødvendig. Vennlig hilsen redaktør Axel Nissen-Lie.

Gå til toppen