«Sorgenfri»: Amazonas, Djeveløyene og piratfarvann
Legendariske «Sorgenfri» har vært på langtur igjen i over et år. Nå er Julie og Anna i Panama etter en vill og eventyrlig seilas gjennom Amazonas og Karibia.
Anna Tori Ween Petersen er datter av Johan Jørgen Petersen, som seilte «Sorgenfri» jorda rundt på 1990-tallet, og sammen med tre venninner kastet hun loss med den selvbygde Hero 101-en fra Oslo den 16. juni i fjor. Før den tid hadde seilerne arbeidet hardt for å restaurere den ikoniske seilbåten, på et lavt budsjett.
Siden juni i fjor har «Sorgenfri» seilt langt, med noe mannskap av og på. Julie Zeiner Henriksen og Anna Tori Ween Petersen har imidlertid vært med hele veien. 33-foteren reiste først gjennom Europa, videre til Marokko, over Atlanteren og nedover kysten av Sør-Amerika. Derfra har turen gått videre gjennom Amazonas, Fransk Guyana, Trinidad, Jamaica, og nå er de to jentene i Panama.
Østeriske gutter om bord
Sist vi pratet i våres befant Anna og Julie seg i São Luís i Nord-Brasil, etter å ha krysset Atlanteren. Derfra var planen å seile videre gjennom Amazonas. Tidligere hadde jentene møtt to østerrikske gutter i Rio, Sam og Simon. Helt tilfeldig nevnte jentene at de trengte mannskap, og uten å ha satt fot i en seilbåt tidligere, kjøpte guttene flybilletter til Belem i Brasil og mønstret på skuta.
– De hadde aldri vært på en seilbåt før. Den første natta blåste det skikkelig opp etter vaktbytte, og Anna var litt sen til sin vakt. Jeg ropte derfor til Anna på norsk: «Pell deg opp, for jeg gidder ikke å bli våt!» Guttene skjønte ingenting og trodde det var alvorlig storm. Da vesten til Simon plutselig blåste seg opp, var han sikker på at han hadde blitt skutt, forteller Julie.
Opplevelsene på havet gjorde likevel positivt inntrykk. Å være midt ute i det åpne havet, uten land i sikte, under en stjerneklar himmel og med morild rundt båten – det var uforglemmelig.
Gjennom Amazonas med Capitana
I Belém møtte de Caju, en tidligere bekjent av Sorgenfri fra 90-tallet. Han hjalp dem med å realisere drømmen om å seile gjennom Amazonas.
– Vi fikk med oss en guide vi kalte Capitana – en liten brasiliansk mann som ikke kunne et ord engelsk og som var veldig glad i vodka. Han kjente elva godt, visste hvor det var trygt å bade med tanke på piraja, og hadde kontakter med brygger vi kunne fortøye ved, forteller seilerduoen.
De besøkte blant annet en lokal skole og fikk smake både piraja, acai rett fra treet og ukjente frukter. Sam og Simon forlot båten i Macapá, og Anna og Julie fortsatte alene mot Karibien.
Motoren «Ole» sviktet kort tid etter avreise. Men de hadde heldigvis nok vind til å komme seg videre.
Mot Djeveløyene
Turen til Fransk Guyana tok fem dager med lite vind og strøm, som hele tiden presset dem mot land. Uten fungerende motor ble det krevende.
– Vi måtte være veldig skjerpa. Å være på vakt 12 timer i døgnet var mer intenst enn vi var vant til, men vi kom fort inn i rytmen og kjente på mestringsfølelsen da vi så skyggene av palmer i soloppgangen og skjønte at vi endelig var fremme, forklarer de.
Djeveløyene viste seg å være tropisk idyll. Palmeøyer, aper, copabery og påfugler – og en snill fransk mann som forsøkte å hjelpe dem med motorproblemene. Dog virket motorproblemene større enn hva som kunne fikses på Djeveløyene, og ferden gikk derfor videre.
Drev mot piratfarvann
Motoren var fortsatt ute av drift, og seilerne bestemte seg omsider for å sette kursen mot Trinidad for å få hjelp. Seilasen gikk fint helt til de skulle runde inn til havna i Chaguaramas og vinden forsvant.
– Vi hadde bare fem nautiske mil igjen, men uten vind og med sterk strøm, skjønte vi at det ikke ville gå. Kartet viste undervannsminer, så vi kunne ikke ankre, og strømmen drev oss mot Venezuela.
Stresset bygde seg opp, og jentene bestemte seg for å sende ut sin første panpan-melding over VHF. Etter to timer ble de slept inn av en britisk seilbåt, og neste morgen ankom de marinaen, hvor hele havna hadde fått med seg nattens dramatikk. Hyggelige seilere og båtfolk strømmet til og tilbød alt tenkelig av hjelp.
Mekkehjelp og nye venner
I Trinidad fikk de heldigvis masse hjelp, og det viste seg at problemet med Ole var skikkelig dårlig diesel fra Amazonas som hadde ødelagt matepumpa og dysene. Der fikk de unnagjort en rekke reparasjoner, og seilerduoen dro fra marinaen to uker senere, uten regning og med stående jobbtilbud som mannskap på en diger båt.
Her kom også venninnen Katharina fra Oslo for å bli med videre i tre måneder. Sammen satte de kursen mot Jamaica.
Jamaica og nytt mannskap
Etter ett døgn på havet sviktet dog motoren igjen, men vinden førte dem likevel fram til Kingston. Der fikk de hjelp av en mekaniker som helst jobbet om natta – gjerne fra midnatt til 02. De fikk også en melding på Instagram fra en som heter Peter som de hadde noen felles venner med.
– Vi hadde aldri møtt hverandre før, men han spurte om han kunne bli med. Han hadde noen felles venner med oss, og plutselig var vi fire om bord igjen.
I Kingston fikk de oppleve både arbeid og fest. Et høydepunkt ble søndagskvelden på dub club, høyt oppe i fjellene – hvor det tilfeldigvis var begravelsesfest for reggae-legenden Max Romeo.
Rastamannen OneLove
I Kingston møtte de også rastamannen OneLove. Han hadde alltid drømt om å seile, og fikk bli med på døgnseilas til Negril, vest på Jamaica.
– Han påsto han aldri ble sjøsyk, men så ut som han holdt på å dø der han satt nede i båten. Vi spurte om han ville ha en pille, men han svarte at han bare hadde noe greier med musklene.
Underveis analyserte han Bob Marley-låter, og de seilte inn til 7 Mile Beach på Katharinas bursdag. Ankeret ble sluppet i krystallklart vann, og dagene gikk med til bading, snorkling og reggae.
Mot Panama
Turen gikk videre til Port Antonio, der de hiket opp til toppen av Blue Mountain Peak, Jamaicas høyeste fjell. De plukket frukt og urter, lagde jamaicansk mat og møtte mange hyggelige mennesker.
Derfra seilte mannskapet videre til Bocas del Toro i Panama. En syv dagers seilas med god vind og behagelige forhold.
– Her er det kjempefint. Naturen er vakker, folkene er hyggelige, og byen er veldig koselig, forteller Julie og Anna.
Nå skal Katharina snart tilbake til Oslo, men Sorgenfri-eventyret fortsetter i alle fall en stund til, og det blir spennende å høre hvor ferden går videre.
