Tid for avrunding...

Halvparten fullførte Seilmakeren Doublehanded

Halvparten fullførte Seilmakeren Doublehanded

For mange ble veien tilbake til Bergen fra Stavanger vel langdryg, og det var bare halvparten av båtene som hadde tålmodighet til å stå løpet helt ut. 2 døgn, 18 timer, 55 minutter og 24 sekunder brukte regattaens aller mest tålmodige og fullførende båt.

Publisert Sist oppdatert

Vel velsignet høyttrykket over Sør-Norge seilerne med flott vær, men det isobarer og en gryende termikk klarte å skape av vind, ble ikke rare greiene. Litt lufting og bris fra nord på dagtid ble det riktignok, men nettene ble lammende stille og tette. Mens den første natten bød på tjukk tåke og null sikt, bød natt nummer to på ekstra lite vind.

Innspurten gjennom de strømstrie sundene inn mot mål – der flere fikk oppleve tidevannet både den ene og den andre veien bare noen nautiske mil fra den forgjettete mållinjen – ble derfor en langdryg affære. Helge Ivarsøy, seilende primus motor for Seilmakeren Doublehanded – beskriver det slik:

NÆRDØDEN-OPPLEVELSE. – Vi tilbragte 1,5 time ved Sotrabroens østre bropilar.... Ethvert forsøk på å komme under broen i motstrøm og 3 knops vind ble avbrutt av en nærdøden-opplevelse med forbipasserende motorbåter. Naturlig nok i feststemning på vei til byen i solskinn og med pinseferien foran seg. At de hoiet og skrek i det hekksjøen traff oss og sendte oss tilbake i

strømvirvlene, var bare ekstra eksotisk. Hele lørdag blåste det for øvrig 17 knop fra sørvest i Hjeltefjorden. Jeg tror vi må få med oss en værgud som sponsor….

På sett og vis ble det en slags rettferdighet i det hele – skjønt mange impliserte nok vil benekte det. For da båtene ankom Stavanger, ble de første båtene liggende i vindstille bare noen nautiske mil fra mål, mens ett døgs hardt, opparbeidete nautiske mils forsprang ble spist opp utpå formiddagen av en påfriskende, nordlig vind som bragte de mindre båtene opp i hekken på lederbåtene.

I mål var det omvendt; lykkelige var dem som klarte å karre seg over mållinjen tidlig på kvelden, mens de øvrige ble liggende igjen under Sotrabroen og videre sørover lett spredt utover i den vestlandske skjærgården.

Til slutt klarte 51 båter å komme i mål – omtrent halvparten av dem som startet.

AVKORTET? – Regattaen burde vært avkortet i Stavanger, hevdet mange, og flertallet med det synspunktet var nok blant dem som aldri kom i mål – eller ga opp å komme i mål.

Og regattakomiteen hadde såvisst tenkt tanken og forberedt seg på muligheten, for SEILmagasinets reportasjebåt, som fulgte regattaen opp og ned langs kysten – ble lastet med regattaens premier; i tilfelle det skulle bli nødvendig å dele dem ut i Stavanger.

Regattasjef Øyvind Skogen hadde såvisst sine kvaler da avgjørelsen skulle tas, men det han hadde å forholde seg til, var følgende:

– Turen ned til Stavanger hadde – til tross for vindstilla før målgang til pitstop – ikke tatt unormalt lang tid.

– Telefonen han hadde tatt til Meteorologisk Institutt i Bergen tidlig på morgenen, varslet om 10–15 knops vind fra nord og økende utover dagen.

Regattasjefen valgte å la regattaen fortsette – vel vitende at uansett hva han valgte, ville det kunne komme kritikk. Stod vinden ville han fått kritikk for å korte av regattaen. Nå stod ikke vinden, og det kom kritikk for at det ikke ble noen avkorting.

VALGFRIHETENS ALTER. Kanskje burde regattaen inneholdt «gater» seilerne måtte igjennom – noe som ville gitt flere avkortingsmuligheter. På den annen side ville det redusert seilernes strategiske valgmuligheter, noe som av mange ansees å være selve nøkkelen til den suksessen Seilmakeren Doublehanded er blitt.

Gudene skal vite at det ikke er lett å være arrangør, men seilerne skal vite at de gjennom Askøy Seilforening har en arrangør som virkelig legger seg i selen for å skape et så godt arrangement som mulig.

Hva ble det så; de store båtenes race – eller de små? En kikk på resultatlisten gir ikke noe entydig svar på det. Kanskje er svaret så enkelt og brutalt som at det var de beste som vant; de som valgte riktig vei og riktig strategi. Kanskje kan man føye til at; ja, de beste vant, men de hadde også hellet med seg?

VINNERNE. Kjell Magnus Økland og Arild Schei i Albin Expressen SCHMELNICK vant klassen for båter med lavest LYS-tall. De topper også den, etter manges mening, «latterlige og aldri rettferdige» over all-listen, som uansett alltid vil eksistere i en regatta der deltagere og publikum har lært å regne – og som kanskje pressen «elsker» – ikke minst en presse som synes seiling er komplisert og har så mange klasser at de ikke skjønner noe av det hele. Tabloidisering, kan man si, men det er nok slik at seilere må lære seg til å lukke øynene for det…

Kun fire båter kom i mål i denne minste LYS-klassen.

SPIN OFF – en First 31.7 med Børre og Espen Børresen fra Ran Seilforening – vant den spennende klassen LYS 1,17–1,23 der mange var med og kjempet om seieren. Stort sett alle de 10 beste ble gjennom seilasens gang pekt ut som potensielle vinnerfavoritter, men det ble SPIN OFF som til slutt kom seg i mål på løyende vind drøye 8 minutter før tiden til Kristian Bekkenes og Robin Ørnsruds Wasa 38 NOVA rant ut. Og 8 minutter – det er mer enn nok.

Kjetil Eriksen og Hallgeir Tveitt fra Os i Diva 36en EASY ONE tok sin andre Doublehanded-seier i sin karriere i LYS 1,24–1,30 – en klasse der hele 21 båter fullførte.

I den største klassen gikk seieren til Stavanger. Michael Nygaard og Bent Danielsen i X-35en VIRGINA sørget for det, og snøt samtidig Ludvig Daae fra å gjøre hat trick – ta sin tredje seier på rad.

I Mini Transat gikk seieren til Sørlandet og marginen var stor: Nesten 10 hele timer var Erik Brunborg og Terje Antonisen fra Christianssands Seilforening foran neste båt på korrigert tid.

Til tross for at mange profilerte seilere fra Østlandet hadde tatt turen til Bergen, ble det ingen seire til dem i år. Men de fleste har gitt uttrykk for at de vil prøve igjen – i 2009.

MANGE MENINGER. Innen den tid vil meningene om Seilmakeren Doublehanded helt sikker komme til uttrykk; både i de indre fora innen arrangørens gemakker, men også blant seilerne. SEILmagasinets nettsider er åpne for alle som vil ytre seg.

– Skal alle starte på likt?

– Skal løpet legges om?

– Burde man innføre gater?

– Bør mållinjene legges andre steder så «bingo»-faren reduseres?

– Bør man droppe pitstop?

Til det siste punktet kan følgende argument fremføres i forkant av debatten:

For oss som skal forsøke å levendegjøre en regatta som Seilmakeren Doublehanded for et stort publikum som følger regattaen på nettet – det var nesten 6000 besøk på seilmagasinet.no det mest hektiske døgnet – er pitstopene en av grunnstene som muliggjør å bruke moderne virkemidler, som for eksempel videoreportasjer. Det er i pitstop vi kommer i kontakt med seilerne og kan snakke med dem og få førstehåndsinformasjon om hva som skjer.

I Seilmakeren Doublehanded blåste det så lite at SEILmagasinets reportasjeteam kunne hoppe om bord i båtene og lage TV-intervjuer. Vi kunne klart oss uten pitstop. Blåser det mer – og ikke så veldig mye mer heller – er ikke dette mulig, og da er pitstop vår eneste mulighet til å intervjue seilerne.

Så pitstop – det er nok prisen man må betale for å være sirkusartist og bringe seilsport, spenning og underholdning til folket. Tradisjonelt har seilere likt seg langt fra alle, på en bane uskjenert av forstyrrende land og forstyrrende båter – og i etterkant klagd på at intet media vier dem oppmerksomhet...

Det vi har gjort med Seilmakeren Doublehanded, Watski Skagerrak TwoStar og Simrad OneStar, er å skjenke seilsporten et publikum de kan vise seg frem for.

I Watski Skagerrak TwoStar vil vi for øvrig sende direktesendt webTV fra pitstop i Arendal.

Så uten pitstop blir mediedekningen ikke den samme... 

Men som sagt – si din mening!