Regatta med tradisjoner

Kjente Østfold-familier dyrket seilsport allerede på slutten av 1800-tallet og før Kongelig Norsk Seilforening ble stiftet i 1883. Hankø var regnet for å være den beste regattabanen – mot åpent hav og med gode vindforhold. Strømmen fra Glomma gjorde seilingen utfordrende, og få kunne påstå at de hadde noen hjemmefordel ved å ha kunnet seile daglig i farvannet.

Allerede i 1882 inviterte den nystiftede Fredrikstad Seilforening til en skandinavisk regatta på Hankø. Kjente seilernavn som Wiese og Anker sto bak. Det kom ingen båter fra nabolandene, men regattaen ble en fin mønstring av Østlandets beste båter, blant annet senere statsminister Gunnar Knudsens «Terje Viken», som med dette fikk sin debut på regattabanen.

Det skulle imidlertid ta noen tid før Hankø fikk formell status som arena for de årlige landsregattaene i Norge. Norsk Forening for Lystseilads, som var KNS’ opprinnelige navn, hadde sin første regatta i Horten i 1884 med 47 båter. I de påfølgende årene ble hovedregattaene ved Oslofjorden arrangert i Moss, Risør og i Vestfold-byene Horten, Tønsberg og Larvik.

Til tross for fine regattabaner og forholdene på land med hotellet og dets tilstøtende restauranter samt Varmbadet, skulle det ta tid før Hankø slo igjennom som hovedarena for seiling på Østlandet. Man syntes stedet lå for langt fra Oslo.

Et forsøk på å bygge klubbhus på Hankø i 1898 ble forkastet. Isteden så man etter et sted mellom Moss, Åsgårdstrand og Vrengen. KNS gjorde en avtale om kjøp av et eksisterende hus ved Narverød ved Tønsberg og etablerte base her. Dette skulle snart vise seg å være et feilsteg, og foreningen kom ut av sitt engasjement etter den beryktede stormen i området 1903. Store deler av lystbåtflåten ble den gangen ødelagt.

Ble vurdert som Europauke-arrangør

Til Europauken i 1914 var Hankø lenge KNS-styrets førstevalg, men man fant vilkårene som eieren av Hankø hotell stilte, for uakseptable. Foreningen måtte leie hele hotellet med personell og drive det for egen regning i tidsrommet fra 1. til 14. juli. Leieprisen på 25 000 kroner var større enn hva foreningen kunne risikere. Dermed ble regattaen lagt til Horten.

I de derpåfølgende årene ble bare én av landsregattaene lagt til Hankø, og de første seilasene om den skandinaviske gullpokalen, som ble satt opp i 1919, ble arrangert i Horten både i 1922 og 1923. Først i 1925 ble disse seilasene arrangert på Hankø – det samme året som Stavanger sto som arrangør av landsregattaen.

Pokalseilaser til Hankø

De internasjonale pokalseilasene i 6- og 8-meter klassene ble imidlertid i stadig større grad lagt til Hankø, og i 1926 sto KNS som arrangør av gullpokalseilaser, Coupe de France, Kattegat- og Øresundspokalen. Det var stor internasjonale deltagelse, og for første gang deltok en amerikansk båt i seilasene om den skandinaviske gullpokalen.

«Lanai» med den unge amerikanske seileren Herman F. Whiton vant pokalen. Han fikk mange norske venner og regnet senere farvannet mellom Garnholmen og Missingen (Michigan) som sin hjemmebane.

Året etter var det kampen mellom norske og svenske seilere og konstruktører som preget Hankø-seilasene, og genuafokken hadde sin debut i norske farvann etter av svenske Sven Salén hadde overrasket seilerverden med den store fokka under seilasene i Genua tidligere det året. I 1928 fikk Hankø-regattaen status som landsregatta med ti utenlandske 6-metere fra Sverige, Danmark, Finland, Storbritannia, Nederland og Estland.

Landsregattaen var nå blitt en begivenhet som familiene på Hankø gledet seg til hvert år. Ikke bare fikk regattaen sportslig betydning, men også sosialt begynte Hankø-regattaen å gjøre seg gjeldende. Store middager ble arrangert privat og på Hankø hotell. Hankø fikk sosial status og ble et populært feriested.

Stort jubileum

I 1932 fylte Fredrikstad Seilforening 50 år og tok sin tørn som arrangør. Det bidro til en vellykket generalprøve for KNS´ store jubileumsfeiring året etter. Senere ble det vanlig at Fredrikstad hadde sin egen regatta i dagene før selve landsregattaen.

Europa var nå så vidt kommet over kneiken etter depresjonen i 1920-årene, men i USA var det fremdeles dystert med stengning av banker og børser. USA stilte derfor ikke med noen båt i jubileumsregattaen og innfridde heller ikke løftet om å sette opp en større pokal i 12-meter klassen.

KNS leide inn cruiseskipet «Stella Polaris» for å innkvartere seilere fra i alt 330 deltagende båtene. Fjorden var dekket med seil til båter fra ti nasjoner. Hele 16 12-metere og 28 6-metere deltok. På Garnholmen sies det at det på det meste var nærmere 16 000 tilskuere. 12-meteren «Vema III», som fremdeles seiles i beste velgående, ble bygd til jubileet.

Entypebåtene kommer

Utover i 1930-årene var det fremdeles pokalseilasene i 6- og 8-meter som preget Hankø-regattaen, men da Drake-klassen vokste og IOD ble lansert i 1937, ble det for alvor fart i regattaen. Entypebåtene hadde gjort sitt inntog i seilsporten.

I 1935 deltok 87 båter, hvorav 18 utenlandske fra syv nasjoner. Gullpokalen gikk igjen til Herman F. Whiton som nektet å delta i OL fordi han ikke ville bli tatt til inntekt for Hitlers propaganda.

77 båter, hvorav 12 utenlandske fra seks nasjoner, stilte opp på Hankø i 1936, i OL-året. IOD-klassen debuterte på Hankø i 1937. 25 båter var allerede eksportert til USA fra Bjarne Aas’ båtbyggeri i Fredrikstad, som også rakk å bygge 8–10 båter for norske seilere til Hankø-regattaen dette året.

Samtidig satte skotske Royal Clyde Yacht Club opp en internasjonal pokal i Drake-klassen, men foreningen insisterte på at den første gang skulle seiles om på Hankø i Drakens hjemland. Dette ble til Drake-gullpokalen, som fremdeles er det gjeveste trofeet i denne klassen, og som nå er mer populær enn noensinne.

8-meteren «Sira» debuterte i 1938 og vil være 79 år gammel, ett år yngre enn eieren, når kong Harald seiler båten i VM på Hankø til neste år.

1938 var også året da seilerne fikk stifte bekjentskap med det såkalte «Hankø-været». Når kulingen setter inn med grov sjø, er det få steder som er mer krevende enn Hankø-banene. Av 75 deltagende båter brøt 37 båter første dag, åtte av dem med brukket mast.

Oppgang i etterkrigstiden

Den lange krigsperioden la også en demper på regattaseilingen i Norge. All organisert idrett ble forbudt, og Hankø-regattaen måtte ta pause til 1946. Da stilte imidlertid 103 båter til start, hvorav 24 båter i IOD-klassen og 24 i klassen for A-draker, det vil si båter med ny rigg, noe som var nødvendig for å gi klassen status som OL-båt i 1948. Arendals Seilforening hadde jubileum i 1948 og fikk arrangere både landsregatta, Drake-gullpokal og uttagning til OL.

I 1949 kom Knarren. Mange mente at Draken var blitt for dyr, og Knarr, som var bygd over lest, var vesentlig rimeligere. Svenskene ville imidlertid heller ha Folkebåten, og til regattaen i 1950 ble det sendt over 15 svenske båter av typen Nordiske Folkebåt. De ville gjerne vise båten for norske seilere, men den slo aldri skikkelig an i Norge. I alt deltok 142 båter, 24 av dem utenlandske.

Minnesmerket over Johan Anker ble avduket på Garnholmen dette året. Nå var også 5.5-meteren kommet for å erstatte 6-meteren som var blitt altfor dyr. 14 båter ble bygd for norsk regning de første tre årene, og Peder Lunde fikk sølv i OL i Helsinki i 1952.

Hankø-regattaen vokste utover i 1950-årene, og KNS arrangerte i 1957 både gullpokal- og One Ton Cup-seilaser. Dette ble gjenstand for stor pressedekning og publikumsinteresse da USA vant begge pokalene.

Året etter feiret KNS sitt 75-års jubileum med rekorddeltagelse. Hankø Yacht Club ble stiftet i 1954 med det formål å styrke Hankø som arena for internasjonal kappseilas. Klubbhuset i vannkanten vis á vis Bloksberg var ideelt for «after sail» med en pils i aftensola. Medlemmene var innflytelsesrike både på nasjonalt og internasjonalt plan og bidro til at Hankø forble på kartet som internasjonal arena.

Slutten på Landsregattaen

Landsregattaen ble i 1963 flyttet til Tønsberg, men til pokalseilasene på Hankø kom likevel 116 båter. 27 av dem var utenlandske. Skaw Race ble arrangert fra Hankø i stiv kuling dette året, og en seiler druknet. Av 16 startende båter fullførte bare ni.

Seilasene om Drakegull-pokalen ble arrangert med sterk tilstedværelse av den greske kongefamilien, hvorav kronprins Konstantin med OL-gull fra 1960 var den mest fryktede. Historien forteller at han ble hemmelig forlovet med den danske prinsessen, Anne Marie, under et grillselskap hos Ole Schrøder på Hankø. I 1964 var landsregattaen igjen tilbake på Hankø.

Lagseilasene i IOD hørte med til høydepunktene på Hankø. Gjestene var flinke til å arrangere fester, og det går gjetord om særlig én, i 1960 da Stanhope Joel fra Bermuda, kjent som diamantkongen, arrangerte fest på Hankø hotell for alle som seilte eller kjente noen som seilte. Utpå natten ble Joel, som var glad i å ri, forært bonden Meidells hest som intetanende gresset utenfor hotellet.

Landsregattaen ble igjen flyttet fra Hankø, og i 1965 gikk regattaen i Horten, mens Hankø satt igjen med pokalseilasene i 5.5-meter og IOD. Todelingen fortsatte med landsregatta i Horten og pokalseilaser på Hankø. Dette førte til labre år for Hankø, og da Norges Seilforbund ble stiftet i 1970 og KNS’ rolle som landsforening opphørte, opphørte også i realiteten landsregattaen som begrep.

Kong Olavs betydning

Den som holdt liv i Hankø som regattasted i årene fremover, var i realiteten kong Olav. Han tilbrakte somrene fra St. Hans til langt ut i august om bord i kongeskipet «Norge», som lå ved sin faste ankringsplass i Hankøsundet. Med skipet som base seilte han sine daglige runder rundt øya med «Sira» eller med en av sine 5.5-metere når det var regatta.

Oppholdet på Hankø var Kongens eneste ferie, og her kunne han dyrke sin yndlingssport og omgi seg med familie og nære venner – gjerne fra internasjonal seilsport. Det er ingen overdrivelse å si at kong Olav engasjerte seg sterkt for Hankø-regattaene, og ingen større endringer ble foretatt uten grundige konsultasjoner med Hans Majestet.

Overfor sine mange seilervenner som kom til Hankø for å seile mot kongen, følte han utvilsomt også et sterkt personlig ansvar for en vellykket avvikling av regattaene. Det er ingen tvil om at kong Olavs tilstedeværelse i mange år bidro til å opprettholde interesse for regattaene på Hankø og for 5.5-meter klassen i Norge.

Et annet eksempel på kong Olavs engasjement for seilingen på Hankø, var da KNS’ junioravdeling fikk arrangere sommerleir fra Hankø Yacht Club i 1988 og 1989. 20 Optimistjolle-seilere fra inviterte foreninger fikk da være med på en seilerleir utenom det vanlige. Den ene av dagene blåste det så kraftig at treningen måtte flyttes til Hankøsundet ved siden av kongeskipets ankringsplass.

Etter hvert dukket det en interessert tilskuer medbrakt kikkert og notisblokk oppe på skipsdekket. Det var kong Olav som ble stående i time etter time å betrakte de unge seilerne mens han gjorde sine notater. Da seilerne var kommet vel land, mottok leirsjefen, Eivind Astrup, en henvendelse fra kongeskipet; om det var noe man kunne bidra med; om for eksempel kongen kunne dele ut premiene til de unge seilerne. For øvrig mente kongen av seileren i den gule Optimistjollen burde stramme litt i bomliket.

Astrup syntes dette var et fint tilbud, men om ikke seilerne kunne få komme om bord i kongeskipet isteden?

Jo, det lot seg gjøre, og kokkene på skipet vartet på rekordtid opp med nybakte boller og brus til barna som hev seg over godsakene.

– Vent nå litt, sa kong Olav.

– Før serveringen må vi gjennomgå dagens seilaser.

Og så trakk majesteten frem notisboken å ga seilerne en debriefing de sent vil glemme. Under spørresesjonen på kongeskipets akterdekk var det en som spurte kongen om hvordan han hadde holdt ut å stå så lenge på dekk i det gufne været.

– Jo, det skyldes at jeg har lang trening i å se på idrettsarrangementer i dårlig vær, sa kongen.

Magre år

1970-årene var magre år for regattaene på Hankø, kun med pokalseilaser, men med glimt av større ting som VM i 5.5-meter, Soling, Yngling og i 3/4-tonn, før jubileumsregattaen i 1983 løftet det hele til gammel storhet med flere verdensmesterskap, blant annet med stor norske deltagelse i halvtonnklassen, Skaw Race med maxiratere og med mange deltagere i små og store båter til de ulike pokalseilasene. Losjiskipet «Brand» var innleid for innkvartering, og igjen sydet Hankø av liv og røre.

Hankø Race Week

I fravær av landsregattaen er det nå Hankø Race Week som gjelder. Regattaen er Norges største kjølbåtregatta på det som de fleste mener er landets beste regattabane. Atmosfæren på land er også noe for seg selv med elegante Hankø Yacht Club som base. Klubben har til tross for navnet lagt bort eksklusiviteten, og lokalene er nå åpne for alle seilerne – også for de som ikke er medlem.

Klassene i Hankø Race Week varierer litt med hvilke båter som er i skuddet til enhver tid. 5.5-meterne er forsvunnet fra Hankø – og med den mange utenlandske seilere. KNS’ største oppgave fremover blir nok å gjenskape Hankø som arena for internasjonal kappseilas.

KNS har imidlertid store ambisjoner og allerede i 2017 skal de nordiske mesterskapene både for Draker og J/70 arrangeres på Hankø.