Hjelpens dilemma

[Denne artikkelen sto første gang på trykk i SEILmagasinet 7/2010]

Hvorfor står vi helt her oppe? Der nedenifra kunne vi jo sett rett oppi. Kyrre begynner å bli utålmodig av at vi står på andre avsats over den aktive vulkanen. Vi ser det oransje lyset fra vulkanen, men utover de dempede drønnene innimellom, er det lite action. Vi andre kvier oss og prøver å finne gode argumenter for å bli her oppe sammen med de andre tilskuerne. Plutselig blir alle lyder utvisket av et dypt drønn, og jorden bevrer under føttene våre. Dette er selve Moder Jord som brumler sin dype bass. Sekunder senere skyter et lavaregn til himmels med klumper på størrelse med nissens fulle gavesekk. Det dype krateret gjør at lavaen spruter nesten rett opp, men 10–15 sekunder senere ser vi plattingen under oss bli bombardert av glødende magma. Vulkanen er i dag på aktivitetsnivå 3 av 5 – det høyeste hvor folk får lov til å klatre opp fjellsiden for å bivåne verdens råeste fyrverkeri. Ingen andre steder kan man komme nærmere en slik aktiv vulkan.

US Peace Corps

Vi ligger ankret opp utenfor en liten landsby med noen hundretalls innbyggere. Kantsteiner, bed og et ryddig inntrykk vitner om en organisert byplanlegging. Befolkningen har én pick-up, og en kjerrevei knytter landsbyen sammen med de andre som er spredt rundt på den relativt store øya. Sammen med de sorte menneskene med en herlig blanding av sorte og blonde afroer, finner vi også syv hvite mennesker. En godt voksen dame, en yngre, og fem menn i trettiårsalderen. De tjenestegjør i US Peace Corps, en organisasjon startet av John F. Kennedy i 1961. Men hva gjør de egentlig her på Tanna i Vanuatu?

«The mission of the Peace Corps includes three goals, which are providing technical assistance, helping people outside the United States understand the culture of the United States, and helping Americans understand the culture of other countries», lyder organisasjonens mission statement.

Altså en form for kunnskapsmessig marshallhjelp uten den uttalte kommersielle og kulturimperialistiske delen. Motivasjonen for stiftelsen, og for at regjeringen i USA fortsatt bevilger omtrent to milliarder NOK årlig til driften av den, er å gi gode vekstvilkår for demokrati og fred. Den konservative Bush-administrasjonen økte bevilgningene i begge sine perioder og Obama har lovet videre å doble budsjettet. Toppledelsen på begge fløyer i USA ser organisasjonen som et viktig preventivt tiltak mot terrorisme og anti-amerikanske holdninger rundt om i verden.

Frivillige i US Peace Corps på Vanuatu må ha en universitetsgrad og relevant erfaring. Her i Tanna finner vi to jordbrukseksperter, en pedagog, en elektroingeniør, en skogbruksekspert og en lege. Den voksne damen hadde jobbet som leder i it-industrien helt til livet plutselig mistet mening for henne. Nå er de alle plassert på Tanna i organisasjonens foreskrevne 27 måneder for å utrette hva de kan.

Jeg blir fortalt at jordbruket nå er mer systematisk og effektivt. Skogsdriften er effektivisert og gjort bærekraftig og ihensyntar miljøproblematikk som erosjon og dyrehabitater.

Utdanningssystemet er modernisert. Landsbyene har sikrere tilgang på rent vann, er i ferd med å ferdigstille kloakkhåndtering som vil minke risiko for epidemier, og de har fått på plass et grunnleggende vaksinasjonsprogram.

Meningsløs kritikk

Den tidlige kritikken mot organisasjonen gikk på mistenkeliggjøring av de utsendte som en kamuflert armé av internasjonale spioner. Denne mistanken er håndtert gjennom at alle frivillige er utestengt fra alt militært informasjonsarbeid i fire år etter å ha vært i organisasjonen, og på livstid for alt militært arbeid i land de har operert som frivillige.

Mitt inntrykk etter noen dager i landsbyen med de utsendte fra Peace Corps, er at de er seriøse individer som tar sitt ansvar og sine oppgaver på alvor. Selv om mye av motivasjonen deres er personlig utvikling, har de valgt en god kilde for slik vekst. De gir av seg selv og deler sin kunnskap.

Dilemmaer

Det er likevel noen vanskelige dilemmaer rundt Peace Corps frivilliges tilstedeværelse på Vanuatu. Selv om de 93 frivillige som er plassert rundt om på de 200 øyene her i Vanuatu har hatt tre måneder med opplæring om hvordan de bør håndtere kulturelle utfordringer, er oppfølgingen løs og kontrollsystemer nærmest fraværende. Dette åpner for ulike tolkninger av oppgavene, og det er tydelig spenninger mellom de utsendte i hvilken grad de skal forsøke å påvirke samfunnet de er plassert i.

Jeg er ingen moralrelativist, og jeg mener at det ikke i noen kultur til noen tid er akseptabelt å utøve vold mot kvinner og barn, men allerede her står vi på terskelen til kulturimperialisme. Vanuatuiske unge menns flørting er over grensen til hva vi i Norge ville kalle seksuell trakassering, men det er ikke sikkert at noen kommer skadet ut av denne aktiviteten. Skal man så forsøke å påvirke? Hvor går seksualundervisning fra å være et helsespørsmål til å bli et moralsk? Den unge, kvinnelige frivillige var blitt utsatt for tilnærminger hun oppfattet som krenkende, men hvordan de skulle håndtere det, var langt ifra opplagt. Hvem burde tilpasse seg hvem?

Her var de frivillige splittet i sine synspunkter, og dermed sine responser. I det minste var dette en problemstilling de utsendte var seg bevisst og diskuterte. Men hva med den påvirkningen de hadde ubevisst? Hva med mindre kontroversielle påvirkninger? Jordbruket kaster nå av seg økonomisk: Til hvem sin fordel? Barnedødelighet, sykdom og død er på vei ned, med hvilke konsekvenser?

Sykdom og død

I de fleste kulturene vi har besøkt i Stillehavet har død, sykdom og lidelse vært en naturlig del av livet. Mange steder ligger slektninger begravd i hagen, og noen steder endatil under stuegulvet. Som en mann vi ble kjent med på Samoa sa med glimt i øyet:

– I have a big dilemma. My wife and my mother are both buried in the living room. My wife liked the light off in the night. My mother liked it to be on. What do you think I should do? I have solved it by keeping it on every other night.

Fiskere drar ut på havet inneforstått med at de kanskje ikke vil returnere, og barna henter kokosnøtter fem meter over bakken og trakterer macheter på oppdagelsesferd i jungelen i en alder hvor norske barn ikke får være uten oppsyn av voksne. Døden er alltid nærværende, men som på Samoa, kan begravelser være en fest tre dager til ende i hyldest til den omkomnes liv – ikke en klagesang over vedkommendes død. Skader er akseptert som naturlige og nødvendige deler av livet som styrker karakteren.

Han døde en «naturlig» død, sier vi. I Stillehavet er all død naturlig. Hvordan vil slike kulturer påvirkes av målstyring på levealder og sykdomstilfeller? Er det nødvendigvis slik at vårt syn på død og lidelse som noe utelukkende negativt er noe alle kulturer bør konvertere til?

Rik fattigdom

På Tanna har det nok aldri vært noen som har sultet. Jorden er ekstremt fruktbar, og vi ble fortalt at der vi spyttet ut papayasteinene fra frukten vi spiste, kunne vi plukke papayaer om noen måneder. Jordbruket har et enormt potensiale, og med de besøkende jordbruksekspertenes hjelp har landsbyen på Tanna nå en fast inntekt som resultat. Men pengene kommer ikke av seg selv. Det effektive jordbruket stiller krav til skjøtsel, høsting, transport, salg og organisering. Plutselig har en hel landsby forventninger til at mennene skal skjøtte oppgaver som tidligere ikke eksisterte. En som har bitt seg merke i frustrasjonen dette har ført til blant de unge mennene, er Peace Corps’ eldste utsendte:

– Effektiviseringen har medført en solid kollisjon med mennenes rollemønstre. Tidligere stod kvinnene for omtrent 90 % av alle arbeidsoppgavene som måtte utføres i landsbyene, mens mennene i stor grad sto fritt i forhold til hvordan de ville disponere tiden. De bidro gjerne med fisk, tyngre håndverk eller lignende, men alt de foretok seg, var etter eget forgodtbefinnende. Nå må de plutselig forholde seg til en rekke oppgaver som må utføres til en gitt tid. Og de misliker det sterkt.

Jeg tenker tilbake på Sam på Futuna (SEILmagasinet 2010/06) som hadde flyttet hjem fordi han hatet å jobbe for en sjef på New Zealand. Han satte friheten til å styre sin egen tid over alt annet. Nå sier jeg ikke at unge primadonnaers snylting på undertrykte kvinners harde arbeid er et godt argument for at Vanuatu ikke skal utvikles, men hva er det de sier: «Veien til helvete er brolagt med gode hensikter». Forventningspress til individet følger ikke i kjølvannet av effektivisering – de kommer hånd i hånd. Hva vil da skje med den sterke følelsen av tilhørighet og fellesskap?

I de små samfunnene i Stillehavet er ikke sosialisme og kommunisme ideologier. Det er måten de lever på. Selv om de har en klar oppfatning av mitt og ditt, er det like fullt ikke bare forventet, men helt naturlig å spise naboens mat dersom man ikke skulle ha noe for hånden selv. Dette «systemet» fungerer, fordi misbruk er så lett synlig. Menneskene yter ikke etter evne, men etter lyst; det er verken behov for eller forventning om å yte etter evne. Uten penger og tilgang på luksusgoder har alle det i praksis likt.

Eric fra Peace Corps mente dette var hovedutfordringen for utvikling av velstand i Vanuatu:

– Menneskene her er så misunnelige. De ødelegger bevisst for de som er i ferd med å lykkes slik at ingen skal stikke seg ut og få det noe bedre. Det er utallige eksempler på hærverk og sabotasje mot lokale med initiativ. Det ser ut til at hvite utlendinger er de eneste som aksepteres at de lykkes finansielt her nede.

Jeg ser Erics poeng, men kan det hende han har hoppet bukk over noen problemstillinger på veien? Problemstillinger som ikke har dukket opp fordi holdningen om at materiell rikdom og effektivisering må være noe positivt, er så grunnleggende?

Selv lever vi i et av verdens rikeste og likest fordelte land, og likevel har vi stygge tall på mistrivsel, depresjoner og selvmord. Er det sikkert at vi har den ypperste formen for samfunn? Når fattigdommen er så «rik» som her og ikke er belemret med forbannelser som sult, mangel på husly, klær eller trygghet, er ikke fattigdommen lengre noe problem i seg selv. Kanskje oppveies mangelen på tv, høyere utdanning og marmorfliser av det rike, sosiale samværet og mengden av fritid.

Det blir som anekdoten om fiskeren i hengekøya som blir konfrontert av en forretningsmann med hvorfor han ikke er ute og fisker:

– Hvorfor skulle jeg det? svarer fiskeren, – jeg har allerede fisket det jeg trenger.

– Om du fisker mer, kunne du selge fisken og tjene gode penger.

– Hvorfor skulle jeg det?

– På sikt kunne du kjøpt deg en fiskebåt ekstra og ansatt noen til å fiske for deg.

– Hvorfor skulle jeg det da?

– På lengre sikt ville du da kunne selge den ekstra fisken som den ekstra båten fisket og utvidet med flere båter.

– Og hvorfor skulle jeg gjøre det?

– For på sikt, kunne du slutte å fiske selv, og bare leve av det de andre fisket til deg.

– Hva skulle jeg tjene på det?

– Da kunne du ligget i hengekøya og nytt tiden med familien din.

– Men er det ikke det jeg gjør nå da?

[Artikkelen fortsetter under bildet]

Uunngåelig

Kanskje er utviklingen like ønskelig som den er uunngåelig, og det er vanskelig å se for seg en bedre gruppe til å lede introduksjonen til det moderne samfunn enn idealistene i US Peace Corps. Det må være utelukkende positivt at vanuatuere lærer å håndtere internasjonale aktører som allerede kutter ned regnskog uten ansvarsfølelse.

Det kan også innvendes at det kan være mitt ønske om fortsatt å ha muligheten til å besøke spennende, eksotiske samfunn som er utgangspunktet for min skepsis, men det handler ikke om en romantisk illusjon om at alt var så mye bedre før. Langt mindre at jeg selv drømmer om å bo i en naturhusholdning på Vanuatu. Det er fordi vi som menneskehet mister alternative utviklingsveier og mangfoldet reduseres.

Supermarkedene, behovene og drømmene våre blir likere og likere over hele kloden vår, og jeg er ikke sikker om vi vinner på det.