Målet er nådd, og melankolien senker seg

Store bildet: SISTE UTHAVN på turen var Litlestraumen ved Ryøy.

Etter noen dager hos den halv-økologiske matauk-bonden Marit E. på Senja, heiste vi ankeret på en dag med fin vind og dro videre nordover.

 Vi fikk en påminning om at været kan ta ganske kraftig her oppe i nord da vi oppdaget at vi plutselig hadde 5 - 6 meter mer ankerkjetting ute da natte-brisen spaknet enn da vi la oss kvelden før. Men med 3 rev i storseilet og en beskjeden del av forseilet ute, dro vi i vei.  Hadde vi ikke vært nødt til å krysse og krysse og krysse hele dagen, kunne vi fort ha tatt strekningen Valvågen - Tromsø på én dag. Slik det ble, havnet vi først i Lysbotn, før vi tok et par dager ved Ryøy i Litlestraumen.

Fisk, rev moskus - og måker

Sola skinte fra skyfri himmel. Temperaturen lå på "godt levelig", moskus og rev ruslet i strandkanten og fisken vaket som besatt rundt båten mens måkene drev akrobatisk stup- og glideoppvisning.  Fokkeslask Tove var først ute med slukstanga, og dro opp et par småfine sei.  Skipper Gisle ble også fristet til å prøve fiskelykka, og dro opp en pen torsk.

Da fullmånen listet seg opp bak fjellene, var det nesten så ekspedisjonsmedlemmene følte at alle gode krefter hadde gått sammen for å gi turen en verdig avslutning.

Siste etappe

Men det er grenser for hvor lenge selv to så bedagelig livsnytende personer som Helt På Tur-ekspedisjonens kan bli liggende stille - særlig etter snart et halvt år under vegs. 

Litlestraumen er kjent for kraftig tidevann. Da strømmen gikk nordover, fulgte Vagabond samme retning og freste gjennom sundet i nær 10 knops fart. Morsomt det, men brått dukket reisens endepunkt - Tromsø - opp rett forut. Langsomt seg erkjennelsen om at nå nærmet slutten seg innover ekspedisjonen.

Sett på bakgrunn av de mektige fjellene på Ringvassøy ble de menneskekonstruerte storverkene Tromsøbrua og Ishavskatedralen til små ubetydeligheter, og trangen til å fortsette ferden langs kysten ble kraftig stimulert.

Snart hverdag

Men hverdagens beinharde realiteter lurer bak neste kalenderblad, så Tromsø må bli endepunkt denne gangen.  Kanskje går turen videre til Svalbard neste år - hvis ikke ekspedisjonen ganske enkelt snur og tar turen samme vei tilbake. Vinteren blir en tid for ettertanke og eventuell planlegging.

Etter et par dager inne i sentrum, gikk turen til Skattøra marina nord på øya.  Der får Vagabond sin vinterhavn i år. De siste dagene ombord blir brukt til pussing og stell og organisering av tilsyn og opplag.  Trist, men like sikkert som at selv den lengste reisen begynner med det første skrittet, har også denne reisen et endepunkt.

Erfaringer

Så kan man selvsagt stille spørsmålet om det var verd det. Helt På Tur-ekspedisjonen er i alle fall ikke blitt skremt av å være under veis i 5 måneder. Norskekysten har framstått som et båtparadis. Kystfolket har vært imøtekommende, vennlige og hjelpsomme. Både skipper Gisle og fokkeslask Tove har lært mye om båthåndtering og seiling. Nye vennskap har oppstått og nye kontakter er knyttet. Dagliglivet er kommet i et litt annet perspektiv. Reiselysten er ikke blitt mindre. Vagabond har levd opp til forventningene - og vel så det. Livet på 32 gyngende fot har vært godt.

Takk for oss.