Ligg trygt for anker
Mye kan gå galt når du ligger for anker. Skipsingeniøren Sigurd Lorentzen har seilt sin Fantasy 37 over 50 000 nautiske mil, og gjort seg noen erfaringer han vil dele.
Publisert
Sist oppdatert
Det er stas å ligge for anker. Vi ankrer når vi har anledning til det, og ikke har noe påtrengende behov for å komme i land straks. Man føler en slags frihet for anker, man er på en måte fremdeles underveis og fremdeles prisgitt havets luner.
Med andre ord, man har denne pirrende følelsen av usikkerhet og fare som man alltid har - og bør ha - når man ferdes i båt. Havet er en venn, men en lunefull venn, og det er alltid havet som bestemmer omgangstonen.
Å ligge for anker er farlig. Mye kan gå galt, for du skal jo sove, og ankervakt etablerer du neppe en stille kveld med oljeblankt hav. Så blåser det opp. Vi har i løpet av årene tilbrakt mange netter på forskjellige ankerplasser rundt omkring i verden. De aller fleste har forløpt uten den minste dramatikk. Men de gangene dramatikken kom, tok den igjen det forsømte. Heldigvis var forholdene da i utgangspunktet slik at vi innså at ankervakt var nødvendig.
Når et anker plutselig slipper og det blåser bortimot 50 knop i kastene skjer ting veldig fort, og har du land i le kan situasjonen bli kritisk på et blunk. Det lønner seg derfor alltid å legge ankeret med omtanke og å forsikre seg om at det virkelig sitter. Vi ser med forbauselse båter som durer inn på ankerplassen og raser ut ankeret med noen meter kjetting på toppen. Merkelig nok ligger de som oftes der neste morgen, men langt fra alltid.
På dybder under fem meter bruker vi aldri mindre enn fire ganger dybden.
Kunsten å velge ankerplass
Man velger ankerplass med kritisk blikk og det lønner seg å lytte på værmeldingen. I åpne bukter er pålandsvind som på et øyeblikk kan sette opp stygg sjø en latent fare. Det har hendt mange ganger at vi har måttet rømme til havs. Er det fralandsvind med høyt terreng til lovart kan fallvind også være ubehagelig. Det kan komme fra fjellområder milevis borte. Og så er det jo det at værmeldinger ikke alltid er pålitelige. Regn alltid med overraskelser! I danske farvann, der man kan se bunnen nesten før man ser land, kan man i godvær ankre ute på havet. Det er nesten alltid jevn sandbunn. Skulle man miste ankerfestet tar det lang tid før man driver i land. På åpent hav langt fra skipsleder har det hendt at vi bare tenner ankerlanternen og lar båten drive. Helst skulle vi da ha brukt NUC-lanterner, men nesten ingen båter av vår kategori har slike montert, ikke vi heller.
Hvor mye kjetting?
Standardregelen alle har hørt om er den som sier tre ganger dybden. Det er en regel du like godt kan glemme med det samme. Det er en forutsetning for at ankeret skal bli sittende at strekket i kjettingen er parallelt med bunnen der ankeret ligger. Hvis kjettingen under belastning blir så stram at den løfter ankerleggen fra bunnen, brekker ankeret løs uansett hvilket anker det er snakk om. Kjettingen skal være så lang at den blir liggende langs bunnen foran ankeret uansett belastning. Dette betyr at man på grunt vann må stikke ut adskillig mer enn tre ganger dybden! Det er tyngden av kjettingen som gjør at den henger i en bue mellom båten og bunnen som skaffer den elastisiteten i systemet som er så viktig for at ankeret ikke skal rykkes løs. Kjettingen er da sin egen daumann.
Eksempel 1: Du ankrer på 3 meter og stikker ut 3 ganger dybden - altså 9 meter kjetting. 8 mm kjetting veier 1,4 kg pr. meter, så samlet kjettingvekt blir bare ca. 13 kg. Et strekk i kjettingen på ca.100 kg. er nok til å rette den ut og løfte den fra bunnen helt ut til ankeret. Og det skal ikke mye vind og bølger til for å oppnå dette. Du ligger virkelig utrygt! Legg ut 10 meter til.
Eksempel 2: Du ankrer på 10 meter og stikker ut 3 ganger dybden – altså 30 meter kjetting. Nå veier kjettingen over 40 kg og det skal ca. 500 kg til for å strekke den ut og løfte hele kjettingslengden fra bunnen. Hvis du for sikkerhets skyld stikker ut noen meter til ligger du antagelig trygt.
Eksempel 3: Du ankrer på 20 meter og stikker ut all kjetting du har. Kjettingen veier nå ca. 60 kg og det skal mye over to tonn til for å strekke den ut. Sannsynligvis ligger du trygt. Med andre ord: Jo grunnere det er, jo større krav til lang kjetting.
På dybder under fem meter bruker vi aldri mindre enn fire ganger dybden, ofte mer, og det er under forutsetning av god holdebunn. Vi ankrer aldri på dypere vann enn 20 m. Det gir to ganger dybden, det er nok det minste man bør ha. Vi opplevde en gang å måtte bruke hele kjettingslengden for ikke å dregge på fem meters dyp. Det blåste riktignok over 50 knop i kastene. Det som skjer under slike forhold er at tyngden av kjettingen trekker båten forover når vinden plutselig forsvinner. Når så bygen slår til, jager båten akterover slik at ankeret ikke bare skal holde i mot vind og bølger, men samtidig ta hånd om båtens bevegelsesenergi.
Ankerseil og ankervakt
Det er ikke mange som bruker ankerseil - ikke engang de som har det ferdig montert. Altså de med to master, som bare kan heise en flik av mesanseilet for å ligge rolig i vindøyet uten særlig pendling. Pendlingen er praktisk talt uunngåelig for en enmastret båt og er både ubehagelig og uheldig. Den fører til at både vind og sjø får mye bedre tak og utsetter anker og kjetting for større belastninger enn nødvendig. Du kan lett dunke inn i nabobåten når dere pendler motsatt vei på en trang ankerplass. Ankerseilet demper pendlingen. Dette koster jo litt arbeid, men vi betrakter ankerseilet som uunnværlig.
På overfylte ankerplasser kan alt skje. Vi har flere ganger måttet rømme for båter som dregger eller rett og slett har mistet ankeret. Regn med at mange ikke har den mest elementære kjennskap til hva de driver med, eller vedlikeholder ankringsutstyret. Så blir det å sitte og kjede seg på ankervakt bare for sikkerhetens skyld. Men man kan dele på vaktene med nabobåten.
Utstyr man helst bør unngå
Skygg unna skjøteledd for kjetting, den typen som består av to halve ledd. Et slikt har en bruddstyrke som kan være halvparten av kjettingen. Å skjøte kjetting med et sjakkel er kanskje mulig, men det kan hende at sjakkelet vil kile seg fast i kabelaren eller kjettingspipen, så prøv først for å se om dette går greit.
Og kanskje viktigst av alt: Kjøp aldri kjetting på jernvaren! Den er verken sertifisert eller kalibrert, og du vet ikke hvor den kommer fra. Bruk kjetting i hel lengde - en standard lengde er nok for dybder på inntil 20 meter. På enda dypere vann, nesten inntil kjettinglengden, kan man ankre for en kafferast.
Tvinnet kjetting
Skal man ligge for anker over lengere tid, kan kjettingen tvinne seg. Bør man da ha en svivel? Tvinnet fordeler seg på hele dybden og forsvinner øyeblikkelig straks ankeret slipper bunnen. Det skal veldig mye tvinn til for å skape problemer. Vi har ankret i ukevis uten å ha følt behov for svivel. Den kan også utgjøre et svakt ledd.
Det finnes utallige tabeller og regler for ankertype og vekt, kjettingdimensjoner osv. for forskjellige båttyper og størrelser. Jeg skal ikke referere noen av dem her, bare poengtere at det ikke skader å gå opp i vekter og dimensjoner.
Men en ting er hevet over all tvil: Tau er et dårlig alternativ! Mange bruker tau likevel, men noen meter kjetting nærmest ankeret må man likevel ha, og den bør være tung, og i tillegg bør det brukes daumann, helst like tung som ankeret. Uten daumann må tauet være langt, det sies 5 ganger dybden, men 7 ganger er nok mer realistisk. Altså omtrent 100 m tau for en dybde på 15 m. Alt i alt blir da samlet vekt av taualternativet ikke særlig mindre enn for kjetting. Så kommer daumannen i tillegg. Uten den blir svairadiusen enormt stor.
Når båten pendler veksler belastningen fra puller til puller, og det demper pendlingen en smule.
Bruk av ankerline
Ankerlinen er en billig forsikring mot tap av anker og kjetting. Man vet aldri hva som kan ligge der nede. På trange ankerplasser der båtene ligger tett kan bruk av ankerline være vanskelig fordi bøyen kommer i veien for andre båter. Det er fort gjort at noen får den i propellen, og vi har hørt om skippere som har trodd at den var en fortøyningsbøye! En løsning kan være å ta linen ombord parallellt med kjettingen. Man bør bruke en «teleskopisk» tripline som tilpasser seg dybden slik at bøyen alltid holder seg på plass rett over ankeret. Tripplinen skal selvfølgelig festes til ankeret i motsatt ende av kjettingen.
Bruk av ankerbrok
Vi bruker alltid ankerbrok (hanefot). Alle lydene som kommer opp fra bunnen gjennom kjettingen og rasling i baugbeslaget da blir borte. Kreftene fra kjettingen overføres fra ankervinsjen til pullerne (jeg forutsetter et halegatt/klyss og en puller på hver side).
En brok er, som navnet indikerer, todelt. Nederst der benene møtes er kroken for å hekte på kjettingen. Det finnes flere typer i handelen, men ingen er praktiske. Vår krok ser du på illustrasjonen. Brokbenenes lengde avhenger av båtstørrelsen. Våre er ca. 3 m lange, laget av 18 mm nylontau (polyamid) og kledd med smertinger av PVC-slange der de passerer gjennom klyssene. Benene har øyer som passer på pullerne. Når båten pendler veksler belastningen fra puller til puller, og det demper pendlingen en smule. Det beste er selvfølgelig at begge brokbenene bærer likt hele tiden, så da må ankerseilet brukes samtidig. De fleste langturseilere bruker en eller annen form for avlaster, men de færreste bruker en skikkelig brok. De får fjernet ulydene men går glipp av de andre fordelene en brok har.
Når ankeret er lagt, riktig lengde kjetting er stukket ut, ankeret bakket fast, triplinen på plass, ankerbroken montert, ankerseilet heist, ankerkulen hengt opp eller ankerlanternen tent (joda, det tar litt tid) har du investert i maksimal trygghet. Bedre kan det ikke gjøres!
Å legge ut anker og kjetting, bunnforhold
Klar sjø og synlig bunn er selvfølgelig best. Unngå områder med større steiner og nakent fjell. Et anker kilt fast i en bergsprekk eller under store steiner kan være umulig å få løs selv om man bruker ankerline. Ofte ser man ikke bunnen, men lys sandbunn skinner gjennom selv om sjøen er grumset. Et ekkolodd er til uvurderlig hjelp. Et ekkolodd beregnet på fiskeleting viser bunnprofilen, og man lærer seg fort hva denne kan fortelle om forholdene (sand, søle, stein, fjell, helning, hvor den farlige kanten av marbakken er osv). Etter en forskningsrunde for å se om det er rent innenfor svaieområdet kan man «slippe» ankeret akkurat riktig sted. «Finsk ankring» utføres slik: Fir ut så mye kjetting som dybden du vil ankre på og gå inn mot grunnere vann til ankeret berører bunnen).
Ankeret skal låres under kontroll til det tar bunn. Moderne vinsjer har som regel både fjernstyring og frifall, og alt kan styres fra cockpiten. Ulempen er selvfølgelig at man mister følelsen med det som skjer der nede i dypet. Gjør heller slik: En behansket hånd på ankerkjettingen forteller når ankeret tar bunn. Båten bakkes eller driver av med vind og strøm og kjettingen gis sakte ut etter hvert. Den skal ikke dumpes i en vase på toppen av ankeret. Kjettingen må være merket slik at man har kontroll på lengden. Når riktig lengde er ute, bakkes det sakte og forsiktig til kjettingen begynner å strammes opp. Med en hånd på kjettingen kjenner du om ankeret skraper over fjell, rakler fram mellom steiner (man kan kjenne hvor store steinene er), graver i bløt bunn, pløyer i gjørme eller sklir motstandsløst over et lag med sjøgress eller hard leire. Som regel vil ankeret skli litt før det bestemmer seg, men når det begynner å sette seg bakkes det litt hardere etter hvert. Alt må gå i sakte kino. Mange har røsket ankervinsjen løs når ankeret plutselig hugger. Når det kjennes at ankeret har tatt tak kan du bakke gradvis hardere til du er fornøyd. Glipper ankeret eller nekter å sette seg er det bare å ta det hele fra begynnelsen. Et tverrskips med (peiling over to punkter) forteller om du dregger eller ikke. Vi tar alltid ut et par med som kan brukes av ankervakten for å kunne se den minste dregging - både egen og andres.
Ankergods
Jeg har allerede snakket om bruk av daumann, ankerbrok, tripline, kjetting og ankertau. Men det viktigste er ikke nevnt, nemlig ankeret. Ankere kan være så mangt. For mindre fartøy var det tidligere som regel stokkanker eller Danforth som gjaldt. Stokkankeret er tungt og uhåndterlig, men fungerer godt på all slags bunn. På steinbunn er det suverent, og det brekkes lett løs. Mange langtursseilere med tradisjonelle, større båter bruker det fremdeles, og mange har et stokkanker om bord som reserve.
I dag er det nesten like mange ankertyper å velge mellom som det er butikker som selger dem. Noen er ekstremt lette og laget av aluminium. Som alt annet nytt blir de både lovprist og fordømt. Hva man velger kan nesten være det samme, men det er stor forskjell på hvilken favorittbunn de forskjellige ankrene har. Større båter har gjerne to ulike ankere med hver sin kjetting slik at man kan velge. For vår del har vi et 15 kg. Bruceanker i enden av en 8 mm galvanisert kjetting på 50 meter, og et 10 kg varpanker av samme merke, med 14 m 6 mm kjetting og 50 m «Ann-Carolina». Vi er fornøyd med ankrene, men de kan forbedres. Flukene er for butte og kan ha problemer med å skjære seg ned i hard bunn og sleipt sjøgress. Det hjelper å slipe dem skarpe i kantene og spisse midtfluken. Man sliper jo bort galvaniseringen, men vi maler ankrene en gang i året med sprayfarge beregnet på bilfelger.
En vannkikkert bør man nesten ha ombord.
Kjetting finnes i flere kvaliteter. Det er en fordel med både anker og kjetting i rustfritt/syrefast materiale. Man kan slipe på ankeret uten å få rust, og kjettingen er så glatt at den fordeler seg mye bedre i kjettingkassen. Det kan også være fristende å kjøpe høyfast kjetting i en mindre dimensjon for å spare vekt og volum. Ikke gjør det! Mindre vekt betyr at mer kjetting må stikkes ut for å få samme dempereffekt - eller det må brukes daumann.
Mange sjakler kjettingtampen fast til et solid øye på bunnen av kjettingskassen. Dette er farlig! Den dagen du må rømme ankerplassen, og en overbelastet ankervinsj sier opp kontrakten, er det bare en mulighet: Kvitte seg med både anker og kjetting - og det fort! Derfor skal kjettingtampen være sikret med en taustropp som er så lang at den i et gitt tilfelle kommer helt opp på dekk og kan kappes med kniv.
Trange ankerplasser
De fleste av oss drømmer vel om den perfekte ankerplassen der alt er stille og idyllisk. Men som regel er man nesten aldri alene. Ofte må man legge ankeret helt opp i hekken på båten foran og får ikke lagt ut nok kjetting uten å svaie borti båten aktenfor. Og man får heller ikke bakket ankeret fast. Vi liker oss ikke så godt slike steder. Så lenge det er fine forhold og bare litt vind er det som regel OK, men er det strøm i tillegg eller helt stille kan det fort bli kaotisk med båter som svaier i hytt og pine og dunker i hverandre. Da kan en tung daumann firt akkurat ned til bunnen oppføre seg som et anker og holde båten på plass. Vind og strøm i forskjellige retninger er nesten det verste. De lette båtene med kort kjøl retter seg mest etter vinden, mens de tyngre med lang kjøl retter seg etter strømmen. Da kan båter som bli liggende på hverandre. Vår Fantasi 37 veier ca. 9 tonn, har ganske lang kjøl og vil helst rette seg etter strømmen. Hvis vinden da kommer aktenfra begynner hun å seile forover. Hun legger ankerkjettingen under seg og man kan høre den skrape under kjølen. Løsningen er et drivanker. Vi har tre stykker om bord. De har aldri vært brukt til det de egentlig er beregnet for. Det minste på ca. 1 meter i diameter blir da lagt ut fra hekken og løser problemet elegant.
Ankeret skal opp igjen
Ankervinsjen drar svært mye strøm. Motoren bør derfor være i gang på hurtig tomgang både for å levere strøm og for å holde spenningen oppe. Med en fungerende ankervinsj er det sjelden noe stort problem å få opp ankeret. Bruk vinsjen til å stramme opp kjettingen og få båten i sig forover. Deretter tar du inn kjettingen etter hvert som den blir slakk. Det sparer både strøm og slitasje. Å få ankeret opp i en snever vending når sjøen bryter over baugen er noe ganske annet. Det kan røyne så hardt på vinsjen at noe ryker. I det ene øyeblikket er kjettingen slakk, i det neste stram med flere hundre kilo belastning. De fleste vinsjer har en slurekopling som skal hindre at den røskes løs fra dekket, og det lille du drar opp når kjettingen er slakk raser ut igjen når den strammes. Det er under slike forhold man kan bli tvunget til å ofre både anker og kjetting. Nå kan fjernkontrollen komme til nytte mens man går forover for motor mens kjettingen tas inn. Under slike forhold sitter ankeret ofte beinhardt og det er bare rå makt som til slutt brekker det løs.
Se opp for gratisbøyer! De blir aldri vedlikeholdt.
Sigurd Lorentzen
Sigurd Lorentzen fra Rognan i Nordland er utdannet skipsingeniør/naval architect, G5L.
Han har seilt med mange typer båt fra barnsbein av, og er gift med en havfrue.
Fantasi 37, "Exodus", ble ervervet i 2004 og har etter det blitt seilt over 50.000 N mil: Nordsjøen, Østersjøen, Irskesjøen, Middelhavet, Atlanteren, Cabo Verde, Azorene, Madeira, Afrikakysten, Kanariøyene, Shetland, Færøyene. Kanalfart i Sverige, Holland, Skottland.
Lengste langtur tok 4 år. Mye dramatikk, men mest på landjorda. Ingen uhell eller skader på fartøy eller mannskap.
Sigurd Lorentzen har publisert en rekke artikler om maritime emner etc. i mange forskjellige bøker/magasiner. Utgitt håndbok i seiling med tradisjonsbåter med gaffelrigg og tre skjønnlitterære bøker dynket i saltvann.
Faste fortøyningsbøyer
Mange steder finner man bøyer lagt ut for de som ikke vil ligge til kai eller bare skal overnatte. Som regel må man betale for å bruken, da kan man kanskje regne med at de er vedlikeholdt og i orden. Se opp for gratisbøyer! De blir aldri vedlikeholdt. Vi lå på en slik i den gamle havnen i Arricife på Tenerife. Det blåste litt. Vi hadde nettopp fortøyd og satt oss til med kaffen da «Exodus» plutselig snudde hekken mot vinden og seilte i vei med, bøyen på slep og med kurs for moloen. Et godt tips: Legg roret i borde når du ligger på svai. Da legger båten seg bi på tvers av vinden og driver mye saktere hvis den skulle komme løs.
De fleste fortøyningsbøyer er utstyrt med en tamp man fisker opp med båtshaken. Den har en løkke i enden. Denne løkka trer man sin egen tamp gjennom (ingen knute!) og tar den tilbake om bord. OBS! Ta den inn over det samme klysset som der den går ut. Tar du tampen inn over klysset på motsatt side (lager en hanefot) vil din tamp «sage» seg ut av løkken på bøyetampen når båten pendler. Vitsen med dette arrangementet er å komme løs i en fart. Prinsippet gjelder for alle måter å fortøye på. Man trenger da ikke å gå i land for å løse seg fra brygga. Knyter man seg fast med en eller annen knute som rir seg til under belastning, må man regne med et problem som bare kan løses med kniven.
Signalbruk
Her i Norge ser man ikke ofte båter som viser korrekte dag- eller nattsignaler. Men det er klare regler for dette, og slurver du med slikt i utlandet risikerer du en saftig bot! En del skjønner at ankerlanternen er til for å brukes. De fleste båter har den i mastetoppen, men riktig plassering er i øyehøyde. Vi setter umåtelig liten pris på ankerliggere svarte som natten og som enkelte ganger har plassert seg midt i en gjennomfartsled. På dagtid skal man heise dagsignalet, ankerkulen. Nevner vi dette for en vanlig norsk fritidsbåtskipper vet han vanligvis ikke hva vi snakker om og forstår heller ikke vitsen. Nevner man også motorkjeglen vet han garantert enda mindre - og altså heller ikke hvorfor den er så viktig for sikkerheten. Det har noe med vikeplikt å gjøre!
Ankring med flere ankere og ankring med landtau er enda et tema som det kunne sies noe om, men dette får klare seg. Gjør tingene riktig, nyt livet og sov trygt!•
