Allsidige Amble

I generasjonen etter Johan Anker, Bjarne Aas, Erling H. Kristoffersen, Henrik Robert og Sigurd Herbern følger Jan Herman Linge, Eivind Amble og Birger Kullmann, i aldersmessig rekkefølge. Å rangere dem i forhold til suksess er en oppgave vi ikke skal begi oss ut på, annet enn å fastslå at alle har hatt stor innflytelse på etterkrigstidens båtdesign i Norge.

Eivind Amble ble født i 1937. Han var i sin ungdom en god seiler, med blant annet seier i Skoleseilasene, en populær regatta som i mange år samlet våre beste juniorseilere. Det var derfor ikke så rart at han valgte en maritim yrkesretning. Amble tok sin sivilingeniørutdannelse på NTH (nå NTNU) i Trondheim, med skip og skipsmaskiner som hovedfelt. Etter eksamen i 1961 ble han tilknyttet skipsmodelltanken, der han var involvert i forskningsprogram for større seilbåter og hurtiggående fartøyer. Tre år her ble etterfulgt av jobb hos Jan Herman Linge, der han ble involvert i designet av Soling. 

– Noe av det første jeg gjorde var å samarbeide med Solings egentlige far, Finn Chr. Ferner, for å få Solingen til å virke som den var tiltenkt, sier Eivind Amble. Dette førte til jobb som prosjektleder ved Båtservice Verft i Mandal, der han tegnet alt fra marinefartøyer til fiske- og fritidsbåter. 

En av Ambles første oppgaver i Mandal var å utvikle «Idebankbåten», et forslag til seriebygging av fiskebåter, lansert av Erik Bye i et Studio 19-program på NRK i 1965. Bye utfordret norske verft til å satse på dette, og Båtservice tok utfordringen. Resultatet ble en 54-fots båt med styrehus og åpent akterdekk. Det ble bygget tre slike båter, men prosjektet stoppet der, til tross for at man i Norge alene hadde beregnet behovet for 2500 båter i denne størrelsen. Båtbyggerne nordover langs kysten motarbeidet prosjektet. De fryktet at serieproduksjon av fiskebåter kunne bli en trussel mot egen næring. I tillegg vedtok Statens Fiskarbank at brukerne ikke kunne få lån til å kjøpe båten. 

.

Fjord Plast

Ved opprettelsen av Fjord Plast hadde man ett mål for øyet: Å bli Europas største produsent av fritidsbåter. 

– Det var ikke så få oppgaver som ventet. Vi skulle oppdatere over 70 forskjellige båtmodeller hvert år, i tillegg til å lage fem-seks nye båter. Så det gikk unna, sier Eivind Amble.

– Det ble lange, dryge og veldig spennende dager. Jeg hadde ikke overlevd om det ikke hadde vært gøy, det gikk natt og dag. Etter hvert innredet jeg hjemmekontor for i det hele tatt få sett mine barn om kvelden.

Amble var nå blitt ansvarlig for utvikling og design ved Fjord Plast A/S et datterselskap i Båtservice-gruppen. Selskapet ble opprettet i 1960 på initiativ av Båtservice-sjef Finn B. Røer og Alf R. Bjercke. Sistnevnte hadde gjennom sin malingfabrikk skaffet seg lisens til å produsere umettet polyester fra det amerikanske storkonsernet The Glidden Company. Materialet kom til å revolusjonere båtproduksjonen. 

Selv om Amble var involvert i det som skulle bli en av verdens største båtprodusenter, valgte han i 1972 å starte eget firma, fremdeles med mange oppdrag for Fjord Plast. Et av prosjektene var å tegne Fjord MS 33 en velseilende motorseiler det ble produsert mange av, både til inn- og utland. Men til tross for at det ble laget mer enn 50 båter, ville forhandlernettet bare ha motorbåter. Det førte effektivt til at Fjord Plast A/S gav opp tanken om å lage seilbåter og la dermed lokk på produksjon av plastseilbåter i Norge med noen få, hederlige unntak. Dette forklarer i hvert fall delvis hvorfor vi - i motsetning til svenskene - aldri fikk en moderne seilbåtindustri. Oljekrisen i 1973 rammet også bransjen, samtidig som OPEC iverksatte oljeboikott og kraftige prisøkninger for land som støttet Israel under krigen mot Egypt og Syria. Fjord Plast A/S måtte foreta kraftige innskrenkninger og fikk også nye eiere. Fjords største suksess på 1980- og 1990- tallet ble produksjonen av «Fjordterna», 28 og 24 fots klassisk utseende motorbåter med gode sjøegenskaper. Konstruktør: Eivind Amble.

Hero 101

Olaf Robert, som drev verft på Storsand ved Hurum ønsket en 1/2-tonner som kunne hevde seg i VM på Hankø i 1973. Han fikk Eivind Amble til å tegne den første Hero 101, «Laffen», som med Olaf Robert som skipper og Jørgen Walle-Hansen som taktiker ble nummer seks i mesterskapet. Dette førte til et omfattende selvbyggingsprosjekt, der rundt 130 båter med en litt annet dekkdesign og redusert rigg ble bygget i perioden 1976-1986, enten ved Roberts verft på Hurum eller på Kavringen ved Nesodden. Som ventet ble kvalitet og stil noe forskjellig, og med et båtmarked som i utgangspunktet er skeptisk til selvbygde båter, er bruktprisene forholdsvis lave. Her kan man derfor nå både kjøpe seg problem - eller gjøre et kupp. Felles for de av disse fleste båtene er imidlertid at de er temmelig solide. 

Brødrene Birger og Carl Erik Kullmann var knapt 20 år gamle da de gikk i gang med en mer regattatilpasset versjon av Hero 101. Med et ror etter tegningene til den opprinnelige «Laffen» og en lett «IKEA-innredning» gjorde brødrene det svært godt i lokale regattaer med sin «Showtime». 

I 1990 kjøpte Peder Krohg, Johan Petersen og to andre seilere sammen en Hero 101, og etter knappe seks ukers forberedelser la de ut på en unik reise. «Sorgenfri» seilte jorden rundt, inkludert til eksotiske steder som Arktis og Grønland, Antarktis, Kapp Horn og Kapp det gode Håp, Mikronesia, Filippinene, Borneo og Sør-Amerika. Til sammen var guttene borte i fire år. 

Nå har Johans datter, Anna Tori Ween Petersen og venninnene Sofie Nøklegaard og Julie Zeiner-Henriksen børstet støvet av «Sorgenfri», og sommeren 2024 dro de ut med uvisst mål. 

– Vi seiler så langt budsjettet rekker, sa jentene før avreise. Men mens opphavet og hans venner gjerne oppsøkte kalde områder som Antarktis og Grønland, er jentene mer fristet av varmen. 

Hero og Skipjack 

Eivind Amble lanserte i 1976 Skipjack, en minitonner, egnet for selvbygging. Skipjack ble godt mottatt da den ble stilt ut på Seilas’ stand på Sjøen for Alle dette året. Minitonneren er halvtonnerens lillesøster, og er den minste IOR-klassen. Klassen ble etablert på slutten av 70-tallet, og det ble etter hvert bygget mange av denne båten som skulle bli forløpet til senere norsk suksess i minitionnklassen.

Daværende redaktør i Seilas, Henrich Nissen-Lie, engasjerte Eivind Amble på slutten av 1970-tallet til å tegne den ideelle turseiler, slik leserne mente den burde være. Det kom mange spennende innspill fra Seilas’ lesere, og «Undine», som skulle være form til Hero 107 var ferdig i 1979. I 1982-83 seilte båten til Karibia med dagens redaktør av SEILmagasinet som skipper. Det ble bygget i alt cirka 40 utgaver av denne båten, rundt ti av dem hadde en annen hekk-konstruksjon og fikk derved fikk navnet Hero 114. 

«Undine» ble solgt av familien Nissen-Lie i 2009.

«Liz of Hankø»

Da den dyktige seileren Jan Bucha Godager bestemte seg for å satse internasjonalt i havseilas, gikk han til Eivind Amble, som tegnet 42-foteren «Liz of Hankø». Båten ble bygget etter de mest moderne metoder i kaldbakt mahogni hos Souters i Cowes, der også båten fikk sin base. 

Godager fikk med seg konstruktøren selv og Peder Lunde jr. da båten stilte opp i Fastnet Race og Cowes Week i 1977. Sjuendeplassen i Fastnet markerte Ambles gjennombrudd som internasjonal båtdesigner. Han hadde utnyttet et smutthull i målereglene som ingen andre konstruktører hadde oppdaget, og som fikk etablerte eksperter til å klø seg i hodet. 

«Liz of Hankø» ble senere konvertert til turbåt og seiler den dag i dag i beste velgående.

Et viktig samarbeid

Samarbeidet mellom Christen With og Eivind Amble dannet fra tidlig 1980-tall et kraftsentrum som skulle gi sterke impulser til norsk havseilas i mange år. Blant dem som var sentrale i miljøet den gangen, og som var avgjørende for at kunnskapen som kom med halvtonnerne ikke forvitret, var nettopp seilmakeren Christen With. Han hadde vokst opp i et hjem med ekstrem seilerinteresse. Både moren Ellen og faren Ole levde og åndet for seiling, og etablerte seilmakerloft i Asker. Christen gikk inn i familiebedriften og utviklet stor interesse for design og båtbygging. 

For Christen With startet engasjementet rundt 1981 med forberedelsene til halvtonn-VM i 1983. Han var da 25 år gammel og jobbet sammen med de tre år yngre vennene Erik Otterstad og Audun Goksøyr. Otterstad hadde vært innom ingeniørstudiet i Trondheim og kunne litt om båtdesign derfra, mens Goksøyr var kjent for å stupe ut i materien og lære seg ting på egen hånd. I tillegg kom Christens far, Ole, som var sivilingeniør og båtkonstruktør, og som kunne bidra med råd og dåd. Disse aktørene og miljøet rundt Eivind Amble, Birger Kullmann og Petter Mowinckel gjorde at Norge tidlig på 1980-tallet fikk det man kunne beskrive som en gullalder for innovasjon, design og bygging av avanserte regattabåter. Norge skulle arrangere VM for halvtonnere i 1983 og interessen her hjemme var enorm. Ragnar Østensen var først ute med et norsk prosjekt, «Norwegian Steam», tegnet av Eivind Amble. Dette tente også Christen With, som fikk låne formene og støpte et skrog som han kuttet i to og reduserte lengden med 30 centimeter. Resultatet ble halvtonneren «Saa Vidt», en av de spenstigste regattabåtene som er blitt bygd i Norge. Om båten ikke hadde brukket masten i en av seilasene i halvtonn-VM ville den sikkert endt opp med en plassering blant de ti beste. 

«Fram VIII»

Withs interesse for og tilegnede kunnskaper om IOR-regelen førte til et fruktbart samarbeid mellom konstruktør og oppdragsgiver, samtidig som trioen With, Otterstad og Goksøyr utviklet spisskompetanse når det gjaldt bygging av båter til IOR-regelen.

Da norske næringslivsledere ville gi kronprins Harald en gave som takk for å trofast å ha stilt opp for norsk næringsliv, spesielt utlandet, samlet Henrich Nissen-Lie et knippe seilerinteresserte med Einar Sissener i spissen. De ville gi kronprinsen en halvtonner til det kommende VM på Hankø i 1983. 

Eivind Amble fikk i oppdrag å tegne båten, som ble bygget i Finland. Kronprinsen samlet et knippe gode jolleseilere og tok en sterk fjerdeplass i mesterskapet. «Fram VIII» var den desidert raskeste båten på kryss og på baneseilasene, men klarte ikke å henge med de beste franske båtene på unnavind i distanseseilasene.

Tok kunnskapene videre

Da With, Otterstad og Goksøyr senere gikk i gang med sitt minitonn-prosjekt, lagde de målebrevet før de bygde båten. Det gikk med mange nattetimer for å komme frem til en konfigurasjon de mente ville gi det beste resultatet. Basert på denne kunne Otterstad, som var halvveis båtdesigner etter studiene på NTH, lage linjetegninger. Men de trengte en ordentlig båtkonstruktør for å tegne båten skikkelig.

Det var da naturlig å gå til Eivind Amble og be om hjelp til å gjøre jobben. Dette var det rareste oppdraget han noen gang hadde fått, men han gikk til oppgaven med stort alvor. 

– Han skrev et langt notat der han påpekte at enkelte av våre ideer neppe var i samsvar med Archimedes’ og andre fysiske lover, at noe var ganske smart og at det var noe han var usikker på. Ut fra dette lagde Amble de endelige linjetegningene til «Witchie», og de ble aldri endret, sier Otterstad.

.

VM-deltagelser for «Witchie» 

I 1985 skulle det være VM på Hankø. Det stimulerte til ytterligere norsk satsning i minitonn og hele 15 norske båter stilte til start. «Witchie» ble beste norske båt og hadde vunnet mesterskapet om det ikke var for en 50 prosent straff mannskapet pådro seg for tjuvstart i den første seilasen. Isteden ble det bronse.

De norske båtene representerte en ny trend innenfor IOR minitonn-design. Båtene var mindre og lettere og hadde større seilareal enn det som hadde vært vanlig. With og Birger Kullmann representerte også en fornyelse i dekksdesign og layout. De utviklet nye systemer for hurtigtrim og kunne både trimme forseilene fra lo posisjon og stagvende raskere enn konkurrentene.

Om «Witchie» mistet VM-tittelen på Hankø etter den famøse tjuvstarten, skulle trioen With, Otterstad og Goksøyr revansjere seg ettertrykkelig i 1986. Med plasseringene 1, 1, 5, 5 og 1 brøt den norske båten det italienske hegemoniet – i Italia. Seieren hører unektelig med blant de meste lysende hendelsene i norsk seilsportshistorie. 

I 1987 seilte Espen Guttormsen «Witchie». Han tok bronse i VM, som dette året ble arrangert i Medemblik, Nederland. I Varberg i Sverige i 1988 ble han verdensmester med «Witchies» søsterbåt «Pink Champagne», med Knut Berg-Jacobsen som skipper, mens Bjørn Løken, som nå hadde tatt over «Witchie», ble nummer to. 

Entonneren det ikke ble noe av

Suksessen med «Fram VIII» i halvtonn VM ga kronprins Harald blod på tann. Han ville nå endelig bort fra baneseilas i entypebåter og gikk inn for havseilas. Til 50-årsdagen ville igjen næringslivet hylle og takke kronprinsen, og det ble samlet inn et større beløp til bygging av ny båt. Igjen gikk kronprinsen til Eivind Amble, som tegnet en ny entonner. Forutsetningen var imidlertid at båten skulle bygges på samme sted som halvtonneren, og da strakk ikke budsjettet til. 

Advokatene Stein Føyen og Einar Koefoed utarbeidet derfor et anbudsdokument som ble sirkulert i designermiljøet. Den som responderte var Bruce Farr fra New Zealand, som sammen med Cookson-verftet garanterte for en ny entonner etter kronprinsens budsjett, ferdig levert på Killingen i Oslo. Det var ingen god løsning for Amble, og satte også kronprinsen i en vanskelig situasjon. Men som alltid er det pengene som rår. Det talte også for Farr at hans siste design, «Sirius», hadde vunnet One Ton Cup i 1986. 

Avslo samarbeidstilbud med Farr

Farr var imidlertid imponert over Ambles halvtonndesign og tilbød ham å bli tegnekontorets europeiske representant. Den eneste forutsetningen fra Farr var at han skulle ha siste ordet når linjetegningene ble presentert. Selvlærte Bruce Farr og skolerte, erfarne Eivind Amble kunne ha vært en god match, men Amble avslo tilbudet. Han fryktet at dersom resultatet ble bra ville Farr få æren, men gikk det dårlig ville han selv sitte igjen med skylden. På sett og vis kan man forstå Eivind Amble, men trolig gikk både han selv og det norske designmiljøet glipp av en stor mulighet. 

I ettertid ble det godt båtvalg for kronprinsen og hans mannskap. «Fram X» vant VM i det mest kompetitive feltet man noen gang hadde sett i entonnklassen, og dette ble Haralds største prestasjon som regattaseiler.

Eivind Amble tegnet også en vakker 52-foter, bygget av Djupevåg Båtbyggeri i Norheimsund, Hardanger. Den gikk til båtbyggeren selv, Kristian Djupevåg og er omtalt i «Bibelen» for båtdesignere, The Encyclopedia of Yacht Designers som «Amble’s much refined version of the Norwegian double ender concept», en illustrasjon på hva Amble hadde fått ut av arven etter Colin Archer.

Nytt firma

Eivind Amble dannet i 1982 firmaet Amble & Stokke A/S. Her var han sammen med Tor Stokke involvert i design og utvikling av mange forskjellige båtprosjekter. 

Et av de mer spennende prosjektene Amble involverte seg i på denne tiden var utviklingen av RS 138 «Sundt Flyer», som ble bygget i 2007. Finansieringen av denne redningsskøyta sto skipsreder og forretningsmann Petter Sundt for.

Eivind Amble trakk seg ut av firmaet i 2008. I løpet av sin periode som båtdesigner har han vært sentral i en rekke nasjonale og internasjonale organisasjoner for båtbygging. Blant annet har han stått for den norske båtbransjens tilpasning til EUs fritidsbåtdirektiv, som resulterte i den norske fritidsbåtforskriften. Amble tok også tak i problemstillingen rundt utrangerte båter. Allerede i 1994 utarbeidet han på vegne av Norges Båtbransjeforbund (Norboat) en utredning om håndtering av utrangerte båter. 

– Isteden for å løse problemet, har det blitt større. Vi kvitter oss med båtene slik vi alltid har gjort, lar dem gå på bålet eller rett til bunns, slo han da fast. 

Eivind Amble er nå 86 år gammel og nyter sitt otium med fru Tove i Kristiansand.•