 
        Båtkjøp kan bli dyrt, svært dyrt
Vrakpant kommer ikke gratis. Kostnaden kan legges over på båtkjøperen. I dag er det plastposekjøpere som spanderer.
Reidar Juel Mathisen bygget en 43-fots motorseiler i 1979 sammen med sin far. Båteieren var da bare 32 år gammel. Nå er han 78 år og nylig solgte han båten. I sommer røk en slange, og saltvann ødela motoren. Forsikringen dekket ikke ny motor, og eieren undersøkte hva det vil koste å destruere båten. Prisen ble så mye som en kvart million for ferrosementbåten på 17 tonn. Vanlig pris er 11 000 kroner for tonnet, som skulle gitt en pris på 187 000.
Heldigvis fantes det en kjøper som ville overta båten for 5000 kroner, en kjøper i Horten der selgeren bor, og han ønsker å bidra til å holde liv i skuta. Motorseileren kan dermed få mange nye år på fjorden. Men en dag har også denne skuta seilt sin siste seilas. Den dagen kan bli dyr. Før ble gamle båter St. Hans-bål. Nå er det stadig et problem at båter over tre tonn senkes.
På 70 og 80-tallet var salgsvolumet mindre båter. Det er disse båtene som nå ender på Kambo Marina og andre steder som tar imot utslitte båter. De plukker av utstyr, selger det som er verdt noe, knuser skroget og sender restene videre.
På 2000-tallet ble det solgt mange båter over tre tonn. De fleste av disse båtene er fremdeles i bruk, men vil bli dyrere å bli kvitt. Båteiere som tror de sitter på en verdi, kan ende opp med en båt med negativ verdi.
I dag selges det mange nye seilbåter over 40 fot. Til og med skjærgårdsjeeper og daycruisere vokser i størrelse. Det er mer masse å kvitte seg med når båten har gjort sitt. Moderne båter er også mer kompliserte, med mer som kan gå galt. Den dagen feilene vil koste mer enn hva en tilsvarende bruktbåt uten feil koster, så vil den kostbare båten være verdiløs.
Bruktbåtpriser er lave i Norge, og verkstedpriser er høye. Jeg fikk se min gamle båt «Cilantra» bak en lekter med eldre motorbåter på vei til opphugging på forsommeren. Den nye eieren hadde vært uheldig og grunnstøtt. Skaden var for kostbar til å reparere. Verdien på båten var for lav til at det ble lønnsomt å ta vare på båten.
Min teori er at dagens store båter vil få en kortere levetid enn båtene vi kjøpte på 70 og 80-tallet. Høyere drivstoffkostnader vil nok skape et enda større problem for motorbåter enn for seilbåter.
I dag får du et tilskudd til innlevering av kasserte fritidsbåter på 1000 kroner. Dette gjelder båter opp mot 15 meter, eller 50 fot. Båter under 15 fot kan du selv levere til avfallsmottakene i kommunene. Plastposeavgiften er med på å finansiere dette. Det koster avfallsmottakene seks kroner per kilo for nedknusing og forbrenning av mindre fritidsbåter. Større båter er mer kompliserte, og kostnadene øker.
Røster sier at vi må ha bedre støtte for å vrake større båter. Vi har sett eksempler på at båter blir senket, fremfor å bli levert til steder som kan håndtere større fritidsbåter.
Det snakkes om vrakpant, men det som betales ut er ikke pant, men en gave fra staten og plastposekjøpere. Når du kjøper en bil, så betaler du inn panten når du kjøper bilen ny, og får pengene igjen når den selges.
Det koster tydeligvis nesten 200 000 kroner å bli kvitt en motorseiler på 17 tonn. Om vi skal ha vrakpant slik som på bil, så må et enormt beløp betales inn når båten kjøpes ny. Det kan bli dyrt, svært dyrt. Kanskje løsningen blir en årlig avgift for å eie en båt. Det vil heller ikke bli populært.
Axel Nissen-Lie
 
     
         
         
         
         
         
         
         
         
         
         
         
         
         
         
         
         
        