Seilopplevelser fra den franske nordkysten
Vi har møtt kraftige tidevannsstrømmer, ventet på vær og tilbrakt dager i historiske havnebyer. Men det er nettopp langs den franske nordkysten vi har hatt noen av våre aller beste opplevelser hittil.
Publisert
Annonse
Det å seile langs den franske nordkysten har så langt vært en av mitt livs mest positive seilopplevelser, og det er egentlig ganske utrolig. Oktober er tross alt ikke den måneden man vanligvis forbinder med behagelig seiling i Den engelske kanal eller langs kysten av Bretagne. Like fullt har vi hatt noen av våre aller beste dager på sjøen siden vi forlot Norge i mai. Med større forståelse for de lokale tidevannsforholdene har vi etter hvert lært oss å utnytte strømmene til vår fordel, og når vinden har spilt på lag, har vi fått en fart sørover som vi bare kunne drømme om tidligere på turen. Samtidig har vi seilt gjennom et kystlandskap som skiller seg fra nesten alt vi har opplevd siden vi kastet loss hjemme i Drøbak.
Respekt for vær og vind
Seiling her krever imidlertid respekt for forholdene. Tidevannet er kraftig, strømmene kan være formidable, og avstanden mellom en fantastisk seildag og en svært ubehagelig opplevelse kan være mindre enn man skulle tro. Vi har derfor blitt stadig mer opptatt av å velge de riktige værvinduene. Det betyr også at vi enkelte ganger blir liggende i havn langt lenger enn vi opprinnelig hadde tenkt. For oss er dette en naturlig del av livet på langtur. Vi har ingen tidsplan som er viktigere enn sikkerheten om bord, og med to små barn på ett og fem år har vi heller ingen ambisjoner om å presse oss gjennom forhold vi ikke er komfortable med.
Mer tålmodige seilere
Annonse
Samtidig er det verdt å understreke at de to minste besetningsmedlemmene våre etter hvert har blitt ganske erfarne seilere. Siden vi forlot Norge i mai, har Bianca og Bentley reist gjennom syv land og tilbakelagt noen tusen nautiske mil om bord i vår Bavaria 44 Vision, SeaBee III. De har opplevd alt fra lange sommerdager i skandinaviske farvann til kraftige tidevannsstrømmer langs den franske kysten. For dem har båten blitt et hjem, og havnene vi besøker, er stadig nye steder å utforske. Jeg tror også at det å ha barn om bord har gjort oss til mer tålmodige seilere. Vi planlegger grundigere, vurderer forholdene mer kritisk og har blitt flinkere til å akseptere at noen dager ganske enkelt er bedre egnet til å være på land.
Oppleve verden sammen
Vårt eventyr har aldri handlet om å komme raskest mulig frem til en bestemt destinasjon på den andre siden av kloden. Vi reiste fra Norge med et ønske om å oppleve mer av verden sammen, og vi har aldri hatt noen bestemt slutthavn for eventyret. Vi ønsker å bruke tid på stedene vi besøker, bli kjent med menneskene som bor der, og lære noe om historien og kulturen langs kysten. Den største forskjellen mellom vår langtur og mange av de mer tradisjonelle seilasene sørover er kanskje nettopp at vi ikke betrakter dagene i havn som ventetid. De er en like viktig del av reisen som dagene under seil.
Denne høsten har det blant annet ført oss til en rekke franske slott og festninger. Når været har gjort det mindre aktuelt å seile, har vi leid en liten Fiat 500 og begitt oss innover i landskapet. Med to barn i baksetet har vi kjørt mellom middelalderbyer, gamle festningsverk og eiendommer hvor historien strekker seg mange hundre år tilbake i tid. I Bretagne har vi blant annet besøkt Château de la Roche-Jagu, som ligger vakkert til over elven Trieux, ruinene av den imponerende middelalderfestningen Château de Tonquédec og Château de Quintin, hvor flere generasjoners fransk historie fremdeles preger både bygningene og omgivelsene.
Annonse
Tid til å utforske
For en historieinteressert nordmann er det nesten vanskelig å forstå hvor mye historie som finnes innenfor relativt korte kjøreavstander her. Château de Tonquédec er et særlig fascinerende eksempel, med sine massive steinmurer og tårn som fremdeles vitner om middelalderens maktkamper. Enda mer spesielt er det at flere av disse eiendommene fremdeles har en sterk tilknytning til familiene som har eid dem gjennom generasjoner. Vi har vært så heldige å møte mennesker som har brukt tid på å fortelle oss om bygningene, familienes historie og ansvaret som følger med å bevare slike kulturminner. Ved ett av slottene fikk Bianca til og med en gullmynt i gave av kvinnen som eier stedet. Jeg tror hun kommer til å huske både møtet og gaven lenge. For oss voksne har disse besøkene vært en påminnelse om hvor mye mer man kan oppleve når man faktisk tar seg tid til å utforske områdene man seiler gjennom. Det samme gjelder havnene langs kysten, og her er det spesielt to steder jeg gjerne vil trekke frem for andre norske seilere. Dieppe i Normandie og Lézardrieux i Bretagne har begge blitt favoritter, men av ganske forskjellige årsaker. Begge er havner jeg varmt vil anbefale andre som planlegger å seile langs den franske nordkysten.
Dieppe – en historisk og levende havneby
Dieppe var en av de første franske havnebyene som virkelig fikk oss til å forelske oss i denne delen av Europa. Havnen ligger tett på sentrum, og innenfor kort gangavstand finner man et levende bymiljø med restauranter, markeder, historiske bygninger og en maritim kultur som strekker seg langt tilbake i tid. Byen ligger mellom de karakteristiske hvite kalkklippene langs Normandiekysten, og det er noe helt eget ved å seile inn i en havn hvor byens historie er så synlig.
For oss nordmenn er det også en interessant forbindelse til vår egen historie. Navnet Dieppe antas nemlig å kunne stamme fra det norrøne ordet djúpr, som betyr dyp. En annen mulig språklig opprinnelse er det beslektede gammelengelske ordet dēop. Navnet knyttes til den dype elven og havnen, og den skandinaviske påvirkningen i Normandie er fremdeles synlig i en rekke stedsnavn langs kysten. Det er ganske fascinerende å tenke på at vi mer enn tusen år etter vikingenes ankomst til denne delen av Frankrike seiler inn i havner hvor sporene etter dem fremdeles finnes i språket.
Dieppe har også en historie som strekker seg langt utover vikingtiden. Byen var en viktig fransk sjøfartsby, og under andre verdenskrig ble den åsted for det blodige Diepperaidet i august 1942. Byens historie gir dermed mange grunner til å bruke noen dager her. Vi trivdes så godt at jeg uten problemer kunne sett for meg et langt opphold. For seilere som liker å kombinere gode havnefasiliteter med kultur, historie og byliv, mener jeg Dieppe fortjener en plass høyt på listen over havner man bør besøke.
Lézardrieux – en annerledes havneopplevelse
Lézardrieux byr på en helt annen opplevelse. For å komme frem til havnen seiler man opp elven Trieux, gjennom et landskap som til tider minner mer om en frodig elvedal langt inne på kontinentet enn en havn langs den værharde kysten av Bretagne. Grønne åssider, gamle steinhus og et rikt fugleliv følger elveløpet, og etter hvert dukker den lille havnebyen opp. For vår del var dette en av de mest overraskende og positive havneopplevelsene på hele reisen.
Selve havnen er svært velholdt, godt organisert og ligger beskyttet inne i elven. Det som imidlertid gjorde størst inntrykk på oss, var menneskene. Havnepersonalet viste en gjestfrihet som gikk langt utover det man normalt kan forvente. Da vi ønsket å leie bil, hjalp de oss med å finne et lokalt utleiefirma. Da språket ble en utfordring, stilte de til og med opp som tolker. Vi snakker ikke fransk, og selv om vi kommer langt med oversettelsesverktøy, gjør det en enorm forskjell å møte mennesker som oppriktig ønsker å hjelpe.
Vi ble liggende i Lézardrieux i ni dager mens vi ventet på et godt værvindu for neste etappe. Dagene brukte vi på å utforske Bretagne med bil, besøke slott og festninger og bli bedre kjent med regionen. Vi oppdaget også at det å ligge i en havn inne i en elv kan gi en helt spesiell ro, selv når været ute på kysten er langt mindre innbydende. Jeg vil uten å nøle anbefale Lézardrieux til andre langturseilere som ønsker en annerledes havneopplevelse. Innseilingen krever selvfølgelig at man setter seg inn i de lokale forholdene og tidevannet, men belønningen er en havn og et nærmiljø som virkelig fortjener et besøk.
Lærdom med tidevann
Cherbourg ga oss på sin side noen av turens mest lærerike erfaringer med tidevann. På vei dit fikk vi kjenne hvordan sterke motstrømmer kunne forvandle de siste nautiske milene til en langt større utfordring enn vi hadde forventet. Vi hadde tidligere på dagen hatt god fart, men etter hvert som tidevannet snudde, ble fremdriften dramatisk redusert. Det var en nyttig påminnelse om at denne delen av Europa krever en annen tilnærming til seilplanlegging enn mange av farvannene vi kjenner hjemmefra. Her kan riktig tidspunkt for avgang bety flere timer spart, og i enkelte områder er det helt avgjørende for å få en behagelig og trygg seilas.
Da vi endelig kunne fortsette fra Lézardrieux til Roscoff, fikk vi igjen oppleve hvor fantastisk seilingen langs denne kysten kan være. Rundt femti nautiske mil ble unnagjort med god vind i seilene og langt roligere sjø enn enkelte værmodeller hadde antydet. Etter ni dager i havn var det en god følelse å være underveis igjen. Samtidig kjente jeg på ansvaret som følger med å være skipper på en båt hvor hele familien har lagt sin tillit i mine vurderinger. Med små barn om bord er beslutningen om å forlate en trygg havn aldri noe jeg tar lett på.
En egen frihet
Etter snart fem måneder på sjøen har jeg også begynt å tenke annerledes om hva som egentlig gjør en seiltur vellykket. Tidligere kunne jeg være ganske opptatt av distanser, fremdrift og hvor langt vi kunne komme i løpet av en dag. Nå opplever jeg minst like stor tilfredsstillelse ved å komme frem til en havn hvor vi får lyst til å bli noen ekstra dager. Vi har oppdaget at det finnes en egen frihet i å kunne forandre planene underveis, og at de mest minneverdige opplevelsene ofte kommer når vi gir oss selv tid til å være nysgjerrige.
Den franske nordkysten har gitt oss en kombinasjon av krevende navigasjon, fantastiske seilforhold, storslått natur og et kulturlandskap som stadig overrasker. For den som er villig til å bruke tid på tidevannstabeller, værmeldinger og grundig planlegging, finnes det etter min mening noen helt ekstraordinære seilopplevelser her. Samtidig har vi fått erfare at det kanskje er nettopp de dagene vi lar båten ligge stille, som gjør reisen så rik.
Vakrere og vakrere
Vi dro fra Norge for å seile på eventyr. Etter noen tusen nautiske mil har vi begynt å forstå at selve eventyret sjelden lar seg måle i distanse. Selv om vi nå befinner oss i et aldri så lite kappløp med høsten, som stadig beveger seg sørover fra nord, oppdager vi også fordelene ved å seile utenfor den tradisjonelle sesongen. Det er stadig bedre plass i havnene, færre båter på sjøen, og på mange måter synes jeg dagene under seil bare blir vakrere og vakrere.
Noe av det som har overrasket oss aller mest, er dyrelivet. Det er nesten som om livet i havet har eksplodert i takt med at fritidsbåter forsvant fra farvannene. Store flokker med delfiner har fulgt oss over lengre strekninger, svømt foran baugen og lekt i bølgene fra båten. Sel dukker opp på de mest uventede steder, og fuglelivet rundt oss er til tider helt fantastisk. Enkelte ganger har vi sittet i cockpiten og bare sett på alt som foregår rundt oss, mens barna begeistret peker mot nye dyr som dukker opp i vannet. Det er noe eget ved å oppleve dette fra en seilbåt, hvor vi beveger oss gjennom landskapet i vårt eget tempo og kommer så tett på naturen.
Utenom sesong
Jeg vet at mange langturseilere allerede har satt kursen mot varmere farvann når oktober kommer. Det er det naturligvis gode grunner til. Været langs denne kysten kan være krevende, og vi har selv brukt mange dager på å studere værmeldinger og vente på de riktige forholdene. Likevel er jeg glad for at vi har tatt oss tid til å oppleve Frankrike på denne måten. Høsten har gitt oss et innblikk i kysten og menneskene som bor her, på en tid av året hvor turistene for lengst har reist hjem og hverdagslivet igjen preger havnebyene.
Fem måneder på langtur
Nå ligger vi i Roscoff, omgitt av historiske bygninger og en kyst som allerede har gjort et uutslettelig inntrykk på oss. Vi vet at vi etter hvert må fortsette sørover dersom vi skal holde oss foran det kaldeste været, men jeg kjenner samtidig at jeg gjerne skulle hatt enda mer tid her. Bretagne har gitt oss langt mer enn vi hadde forventet, og jeg har allerede begynt å tenke at dette er en del av Europa vi en dag må komme tilbake til med seilbåt.
For kanskje er det nettopp dette som er den største lærdommen etter snart fem måneder på langtur. Vi har lært mye om seiling, tidevann, vær og navigasjon, men enda mer om verdien av å gi oss selv tid til å oppleve stedene vi kommer til. En god seildag kan være fantastisk, men den blir enda bedre når den ender i en havn hvor vi oppdager at vi har lyst til å bli værende.
