Portrett av Henrich Nissen-Lie fra Seilas i 1997
Da redaktøren fylte 60 år skrev Mikkel Thommessen et portrett som vi fikk sneket inn i bladet uten redaktørens viten. Vi har funnet frem saken og republisert den til minne.
Redaktøren runder seksti
Da Henrich Nissen-Lie var virkelig ung, hadde han tre lidenskaper; modellfly, seiling og bilkjøring. Skrivekløe hadde han også. Den fikk han utløp for som frilans bilsportsmedarbeider i Dagbladet. Da han måtte velge mellom en karriere som journalist eller som PR- og informasjonsrådgiver, valgte han det siste. Men i sitt hjerte forble han journalist. Det kan Seilas’ lesere være glade for.
At den ungdommelige mannen med det hvite håret i det hele tatt er blitt seksti, kommer sikkert overraskende på mange. Ikke bare er han, som nevnt, ungdommelig. Hans livsførsel i ungdomsårene ga så visst ingen garanti for et langt liv. Henrich var etter sigende en uvanlig vilter ung mann, med sans for bilkjøring og ville fester. Fartsløp Nesøya rundt sto på dagsorden lenge før sertifikatsalderen og Henrich ble stadig observert syklende med bensinkanne og slange, på jakt etter bensin til fars bil. Smash Hit festene i stabburet på familiens eiendom ble også legendariske.
Her ble det knust 78-plater i stor stil, og ved særs festlige anledninger ble også saluttkanonene på tunet tatt i bruk. Man fylte på med alskens ammunisjon og siktet inn mot fjerne mål. En sankthanskveld hadde den unge salutør lagt opp til noe ekstra. Og det ble det. Nok til at alle vinduene hos naboen blåste ut. Da ble kanonene, som stammet fra Tordenskiolds tid, avhendtet. En står idag i Trondheim, en annen på Akershus Festning. Da var modellflyklubben He-Ti-Ke (Henrik-Tinus-Ketil) fredeligere. Den ble landets nest største med 200 medlemmer og filialer i Stavanger og Bergen. Klubben ga også ut egen avis. Henrich var redaktør og gründer som 13-åring.
Det var seiling for alle penga, i farens Drake eller med venner i 12,5 kvm. Unge Henrich var et muntrasjonsråd, lett å trekke opp og alltid med latteren på lur. Han debuterte over Nordsjøen, 17 år gammel, på en engelsk båt i retur fra Skaw Race. Været på overfarten var dårlig, og det ble servert stormsuppe til alle måltider. Lettvint og velsmakende, inntil Henrich finner kokkens gebiss i bunn av gryta. Da blir plutselig stormsuppen ikke like apetittvekkende.
Russeavis redaktør
Det startet med skolegang annenhver dag på Nesøya i gamle dager, senere OHG med lang og plundrete skolevei. For Henrich var det naturlig å gripe fatt i blårussavisen, hvis redaktør han var i 1957. Russetiden, «a moveable feast», med ekte T-Ford som russebil. Allerede nå kommer den tilkommende, rødrusspiken Kirstin inn i livet. I en blåruss-rødruss kidnapperaksjon, blir Kirstin bortført av den staute Nissen-Lie. Invitasjon på kveldsseilas i fars Drake, beleilig vindstille om natten, men Henrich klarer likevel å vinne den vordende svigermors tillit ved personlig å avlevere datteren ved døren neste formiddag. Kirstin drar ett år til Frankrike og Henrichs skriveglede kommer igjen til nytte. Ekteskap følger, og etter hvert ikke mindre enn fire barn i løpet av fem år. Først Merete, så Ole Henrik, Håkon og Axel. Henrich etablerer sitt eget PR- og informasjonsbyrå, bare 23 år gammel og blir ansvarlig og respektabel familiefar. Ungdommens lettsindighet er et tilbakelagt stadium. I stedet blir det seilturer i Drake, en utfordring for mor og far med fire meget små barn. Kirstin var ikke vanskelig å få med ombord. Hun var vant til sjølivet fra somre med familien på Kjøvangen. Men å delta i de mer sjømannsbaserte beslutninger, fikk fruen ikke. Henrich var gammeldags sånn. Streng skipper som bestemte over kone og barn.Sommerturene var likevel viktige for hele familien. Barna ble trukket inn i fars verdiverden. Under frivillig tvang lærte de å glede seg over nærheten til havet og naturen. Nåde de som tillot seg å lese Donald i forpiggen fremfor å nyte en stille morgen i Blindeleia.
Mange engasjementer og stor arbeidsglede gjorde at far ikke hadde alt for mye tid med barna mens de var små. De fikk gjerne være med på kontoret lørdag, for at mor skulle få litt fri. Og så var det seilingen og skiturer så lenge snøen lå. Innimellom lot far seg overtale til å vise gamle kunster som rallyfører på nedlagte skogsveier. Etter hvert som barna kunne gjøre nytte ombord, ble det bedre tid til samvær, særlig med guttene som tok etter
Henrichs interesse for havkappseiling. Axel var ennå ikke fylt ti og Ole Henrik ikke mer enn 13 da de var med faren i familiens Skipjack både i Skagerrak- og Morild-seilaser.
Regattaseileren
Henrich tok også tid til å seile med vennene. Skaw Race med Jørgen Huitfeldts «Istria III», en solid Skaw-26. Her fikk mannskapet Redningsselskapets sølvmedaljer og mye annen heder for redningsdåden der Per Skjønberg og mannskap ble plukket opp fra den masteløse «Heppe», som hadde gått trill rundt i grunnbråttene utenfor Smögen. Her var sjømannen Henrich i sitt ess; rolig, sterk og erfaren. Ambisjoner om havkappseilas på egen kjøl ble første gang realisert ved halvtonneren «Skawbelle», en konstruksjon av Sigurd Herbern for Half Ton Cup i Sandhamn i 1969. Peder Lunde jr. var blant mannskapet, men båten ble for tung i det internasjonale selskapet. Senere ble familiebåten, en Fjord MS 33, nærmest en motorseiler. Kappseilingsbehovet ble ivaretatt gjennom Skipjacken.
Seilas & Båtliv
På jobb var det vekst og fremgang. En enestående sjanse til å dirigere yrkeslivet i retning av hobbyen presenterte seg da KNS, etter å ha gitt opp egenproduksjon av klubborganet Seilas, plutselig sto uten utgiver ettersom også foreningens avtale med Byggforlaget AS var opphørt. Henrich var godt kjent i KNS og seilermiljøet og ble tatt imot med åpne armer da han tilbød seg å forpakte bladet. Det første «nye» Seilas kom ut i januar 1975 og skulle gi mye glede i årene som kom. Og noen sorger. I hvert fall indirekte.
Noe av det første Henrich foretok seg var å lansere prosjektet «Seilas’ ideelle turseilbåt». Her kunne han, og et oppnevnt faglig utvalg, boltre seg i egne og andres erfaringer samt innspill fra Seilas’ lesere. På dette grunnlag, og med Eivind Amble som konstruktør, ble prototypen til Hero 107 skapt. «Undine» ble den ideelle turbåt og har i årevis vært benyttet til å teste nytt utstyr foruten å ha fungert som familiens turbåt, i bruk i de fleste av årets 12 måneder. I år har «Undine» gjennomgått en omfattende restaurering- og fornyelsesprosess. Hun er blant annet utstyrt med ny bulbkjøl, og fremstår i dag nærmest som en ny båt, vel 18 år gammel. «Undine» har vært på utallige tokter over Nordsjøen og under Ole Henrik og Håkons kommando, en tur til West Indies da guttene var rundt 20 år gamle. Opprinnelig planla guttene jordomseiling og var på leting etter en egnet båt da fader Henrich tilbød «Undine» for et transatlantisk tokt. Herich la en ikke ubetydelig erkjennelse av at guttene nå var voksne nok til å ta ansvar for båt og mannskap på det store havet. En kald og skremmende kullseiling med den Amblekonstruerte microtonner A-55 i Færderseilasen 1982 og brudd på rorstammen på «Undine» gjorde Henrich «fed up» med alt som het seiling og seilbåter en tid. Verre var det imidlertid ikke enn at hele familien tok julen i Karibien sammen med Ole Henrik og Håkon, som hadde hatt en fin tur over atlanteren etter å ha fått skiftet rorstamme.
Dronningen
Henrichs barnedåp ble feiret på Dronningen og uten at vi på noen måte tror at dette påvirket hans senere beslutninger, kan man likevel si at ringen var sluttet da han i 1983 flyttet inn som herre i eget hus på Dronningskjæret midt i Frognerkilen. Noen finansiell suksess ble denne investeringen imidlertid ikke og eierskapet ble forholdsvis kortvarig. Henrich la betydelige ressurser i en pietetsfull restaurering av den klassiske funkisbygningen fra 1930. Et tosifret millionbeløp gikk med til å vinterisolere bygningen, som til da hadde vært drevet som restaurant i sommerhalvåret, og til restaureringsarbeidet. Det var en stolt gårdeier som inviterte til storslått åpning med kronprinsparet som hedersgjester og med et festfyrverkeri Oslo knapt har sett maken til midt i KNS’ 100 års jubileumssesong.
Seilas fortsatte fremgangen. Nissen-Lie Forlag AS, som var den formelle utgiveren, hadde kjøpt bladet Båtliv og drev dessuten bokklubben Båt & Bok. Seilas var blitt til «Seilas & Båtliv (S&B)», bladet var blitt riksdekkende og hadde nådd et opplag på rundt 20.000, et formidabelt tall for et seilsportsblad. Nå begynte de store ukebladforlagene å interessere seg for båtbladene. Aller-gruppen headhuntet flere av medarbeiderne fra S&B og startet Båtmagasinet og Hjemmet kastet sine øyne på S&B. Etter forhandlinger, der også KNS måtte gi sitt besyv, overtok Hjemmet Nissen-Lie Forlag AS med S&B og Båt & Bok. Redaksjonen fulgte med – alle bortsett fra Henrich som nå måtte rydde opp i gruppens andre aktiviteter.
I kjølvannet av en fisjon der brødrene Harald og Henrich hadde delt virksomheter mellom seg, var det oppstått en del uro. Folk som hadde fått sin opplæring i Nissen-Lie-systemet, fant tidspunktet egnet til å starte egen virksomhet. Inntektsgrunnlaget ble redusert, samtidig som Dronningen var et pengesluk. Leiemarkedet var elendig, og verdiene på næringseiendommer raste.
Når Henrich Nissen-Lie sto gjennom denne perioden med rak rygg, må dette ha skyldtes at han alltid har vært drevet av ideer og ikke så meget av ønsket om å bli personlig rik. Arbeidslysten og kreativiteten var intakt, og etter en periode med sanering og snuoperasjoner var Henrich klar til å gjenoppbygge Nissen-Lie Consult. På Dronningen var han nå blitt leieboer.
Det nye Seilas
Med S&B gikk det nå nedover. Hjemmet ble lei røde tall og besluttet å si opp kontrakten med KNS. Navnet Seilas tilhørte imidlertid foreningen, og bladet måtte skifte navn til Seiling & Båtliv og etter hvert solgt til Bonnier i Sverige. KNS var igjen uten klubborgan, og historien videre er vel kjent.
Henrich tok med et ukuelig pågangsmot igjen fatt på å bygge opp bladet redaksjonelt. Tor-Kristian Øines, partner i Norsk Maritimt Forlag, Seilas’ utgiver, er sjef for annonser, abonnement og drift. Som redaksjonell medarbeider i det meste av denne perioden, må det være meg tillatt å berømme min sjef for en utrolig satsvilje og en evne til å se muligheter der andre ville snuble i problemer.
Henrich bruker nå det aller meste av sin tid på Seilas og befinner seg altså i den lykkelige situasjon der arbeid og hobby vandrer hånd i hånd. Vi tipper at det også må være ekstra hyggelig å ha sønn Axel med på laget, som ansvarlig for layout og design, og som har klart å lure inn dette portrettet i bladet uten at redaktøren er klar over det.
Kreativiteten er det stadig intet i veien med. Mannen som startet Sjøvettskapanjen, har også lansert slagordet: «Seiling, en ren glede». Da han for ikke lenge siden inviterte på tur i danske farvann, lovet han sine seilervenner «alltid stikk i skjøtet og en kro rett i baugen».
Henrich Nissen-Lie
Redaktøren av Seilas fra 1975 til 2003 ble født 31. mai 1937
og sovnet stille inn 26. august 2025. Han bisettes i Holmen Kirke fredag 19.
september kl 14:00.
.
Les også
