Fra reklamebransjen til plastrydding: – Jeg ble helt besatt! 

På vei nordover med Race tot he Arctic stoppet Thomas Nilsson innom Rolf Ørjan Høgset ombord i hans organisasjon sin båt, «Qilak».

Båten de sitter i er ingen vanlig turseiler. Den 66 fot (20 meter) lange aluminiumskjempen er tegnet av det anerkjente designkontoret Owen Clarke og bygget ved KM Yachtbuilders i Nederland – samme verft som står bak de legendariske Pelagic-ekspedisjonsbåtene til Skip Novak. Med en mast på 30 meter, en lastet vekt på 55 tonn og en senkekjøl som gjør at båten kan gå fra 3,7 meters til 1,7 meter, er skipet skreddersydd for tøffe tak i arktiske strøk. Den kan huse opptil 15 personer under dekk, og fungerer som en flytende, bærekraftig base for frivillige som rydder kysten.

Vendingen på Skrova

For ti år siden var hverdagen til Rolf Ørjan Høset en helt annen. Han drev med foto- og videoproduksjon i Drammen, helt til en kollega introduserte ham for seiling. Han ble umiddelbart hektet og gjorde alt han kunne for å være på sjøen.

Det store vendepunktet kom under en seiltur til Skrova i Lofoten. Der ble han invitert med til en strand som var fullstendig kvalt i plast og drivgods. – Jeg skjønte ikke hvordan søppelet hadde havnet der, minnes han. Men det mest skjellsettende var synet som møtte ham i fjæra: – Jeg fant igjen produkter på den stranda som jeg bare noen uker i forveien hadde laget reklamefilm for i Drammen.

Kontrasten ble umulig å bære. Høset valgte å avvikle alle sine selskaper og aktiviteter. Siden den dagen har strandryddingen vært en altoppslukende livsoppgave. – Jeg har nok en god porsjon Aspergers, og da får man en sånn besettelse for ting. Seilbåtene har blitt selve ryggraden i driften, både fordi de gir en enorm symbolverdi, og fordi de gjør det mulig å transportere og huse internasjonale frivillige på en miljøvennlig måte i all slags vær.

Søppelblindhet og søppelbriller

Thomas Nilsson forteller om sin egen oppvåkning. Det skjedde under en klubbkonferanse i Norges Seilforbund der surferen Simen Knutsen holdt foredrag om plastforsøpling. – Jeg satt der og skjønte det egentlig ikke. Jeg tenkte: Hvor i alle dager er dette problemet? sier Nilsson. Han innså i ettertid at han hadde vært fullstendig «søppelblind». Søppelet hadde ligget der hele tiden, men hjernen hadde bare vent seg til at det skulle være en del av landskapet.

– Vi pleier å si at de som har vært ute og ryddet hos oss, de får «søppelbriller». Da ser man plutselig plasten overalt, og det blir umulig å ikke gjøre noe med det, forklarer Høset.

Når frivillige fra hele verden kommer om bord i «Killak», oppstår det ofte en indre konflikt. De opplever den rå, vakre naturen på Helgeland, for så å stå i stinkende tang og plastavfall hele dagen. Det skaper en dyp bevissthet rundt hvor sårbar naturen er i møte med det moderne samfunnet.

Kystens harde realiteter

Arbeidet som legges ned er blytungt. Av en åtte timers arbeidsdag går fem timer til effektiv plukking, mens resten brukes til lasting, lossing og logistikk, anslår Høgseth Siden oppstarten i 2017 har organisasjonen fjernet utrolige 2000 tonn plast fra den norske kystlinjen.

Resultatene på Helgeland er oppløftende: Da de startet i området for fem-seks år siden, fant de i snitt 250 kilo søppel per kilometer kystlinje. I dag er dette redusert til 60 kilo per kilometer. Men kysten er lang, og påslaget av nytt søppel stopper aldri. – I de nordligste delene, særlig i Finnmark og på Svalbard, tar det bare tre til fem år før det er like mye søppel som før vi ryddet, advarer Høset.

Kilden til det tyngste søppelet er velkjent. Mellom 80 og 90 prosent av avfallet de plukker i nord stammer fra fiskeri- og havbruksnæringen, i form av trål, snurrevad og gigantiske garn som kan veie flere tonn. Høset understreker likevel at det sjelden handler om bevisst dumping: – Sjømatnæringen gjør det de kan for å unngå å miste utstyr, for det koster store penger. Det meste skyldes rett og slett uhell under tøffe forhold, og at det er en enormt stor aktivitet langs kysten vår.

Framtid i stormkast og sirkulære visjoner

Selv om In the same boat har en teknisk kapasitet til å fjerne mellom 4000 og 5000 tonn årlig, setter økonomien en effektiv stopper for full utnyttelse. Organisasjonen står nå overfor dramatiske kutt i støtten fra Handelens Miljøfond, noe som skaper stor usikkerhet for de kommende årenes ryddeaksjoner.

Høset har imidlertid planene klare for å gjøre sjømatnæringen til en del av løsningen i stedet for kilden til problemet. Han har utarbeidet en rimelig medlemskapsordning rettet mot næringen: – Kostnaden er så lav at alle har råd til å være med. Hvis vi får sjømatnæringen med på dette, vil de bidra til å rydde opp mer plast enn det de selv mister. Da blir de en del av løsningen, forklarer han.

Samtidig jobber han med visjonære planer om et helt nytt spesialfartøy med «onboard processing». Fartøyet skal kverne og komprimere plasten direkte på havet, noe som vil redusere volumet tifold. Siden plast i form av flasker og kanner tar enormt mye plass og bare veier rundt 100 kilo per kubikk, vil dette revolusjonere ryddekapasiteten langs veiløse deler av kysten.

Rolf Ørjan Høset har ingen planer om å flytte på land med det første: – Hvis jeg fortsatt puster om ti år, holder jeg nok på med dette. Jeg klarer ikke å se for meg å bo på land igjen, avslutter han med et smil.

Oppfordringen til seilere og båtfolk langs hele kysten er klar: Alle kan ikke gjøre alt, men alle kan gjøre litt. Ved å ta vare på eget avfall, plukke med seg det man ser, og støtte de profesjonelle rydderne, kan vi sammen sørge for at kysten vår forblir ren.

Les også: 

–Mye å gjøre med nye båter

Miljøorganisasjonen «In the same boat» disponerer 14 båter i tøff bruk langs kysten, og erfarer at det er mye etterarbeid med nye båter.