Søk i arkivet

FREMME: Ankomst Bjørnøya
FREMME: Ankomst Bjørnøya Foto:

EKSPEDISJON BARENTSBarentshavets skjulte perle

Hvis du noensinne skal rigge i stand en ekspedisjon og seile i nordishavet som 21-årig student må du enten være svært erfaren eller veldig naiv. Jeg tør ikke å kalle meg selv svært erfaren, så da er jeg vel veldig naiv.

MANNSKAPET: Endelig fremme på
Bjørnøya.

MANNSKAPET: Endelig fremme på Bjørnøya.

Thor Due, Natur og Ungdom

Jeg har vært på havet før. Men ikke uten Pappa. Nå står jeg her med skipperansvar for en lånt båt, et mannskap og en ekspedisjon. Jeg skal til å seile ut på Barentshavet. Hvordan i all verden klarte jeg å sette meg selv i denne situasjonen? Det manglet ikke på advarsler fra folk da jeg luftet planene mine. Til og med Sjøfartsdirektoratet stilte seg skeptiske til seilasen vår. Nå er Pappa nesten 1000 nautiske mil unna. Bjørnøya er bare 250 mil unna. Med andre ord er det lettere å bare seile nordover.

  • Er du sikker på at du vet hva du gjør nå, da? sa folk til meg.
  • Barentshavet er ikke småtterier. Det er knusende bølger og mer vind enn du tror. 

Når vi endelig kommer ut på havet møter vi bare gamle slake dønninger og død vind. 

For styrbord halser

Men så begynner det å blåse litt opp. Heldigvis for oss er det fra nordøst. Pelagica trives best på rom slør, men bidevind funker det og. Først går vi for fulle seil. Etter hvert må vi sette inn et rev eller to. Havhestene følger oss på ferden. De er de meste elegante flygerne du kan forestille deg. Med millimeterpresisjon sneier de bølgetoppene som fryktløse spitfire-flygere.

I det jeg legger meg andre dag har det frisknet ytterligere til. Vi går på tredje rev i storseilet og halvt innrullet genoa. Når jeg seinere står opp for å slå lens blir jeg møtt av et gigantisk glis fra cockpiten.

  • Dette er dritgøy! Se, Thor, jeg seiler, hahaha!

Det er Susanne, innlandsjenta som tidligere var sterk skeptisk til krenging over 15 grader. Hun har endelig har fått smaken på seiling. Fra rorplass kontrollerer hun båten med stø hånd gjennom bølgene mens Sigurd trimmer skjøtene. Lite kan berolige en smånervøs førstegangsskipper mer. Jeg går fornøyd til køys igjen. Selv om sjøen kaster meg rundt sover jeg som en stein.

BJØRNØYA: Fra
Kvalrossbukta mot Miseryfjellene

BJØRNØYA: Fra Kvalrossbukta mot Miseryfjellene

Natur og Ungdom

Et fjell midt i sjøen

Det går et par dager. Vi ser stadig flere fugler som trekker nordover i flokk. Etter middag gjør jeg meg på nytt klar for køya. Vinden har løyet, men tåka ligger fortsatt grauttjukk rundt oss. Plutselig reiser Sigurd seg, peker, og sier

  • Oi, se der!

Vi er flere hundre mil midt ute i ingenting. Rundt oss har vi bare sett hav, tåke og atter hav. Men der, en håndsbredd til babord for baugen, står det plutselig en 400 meter horisontal fjellvegg. Den sagnomsuste øya stiger fram fra tåka. I blant skyver vinden vekk det hvite sløret fra toppene mens konvoier av fugler flyr forbi.

I fjellveggen er det en masse streker og prikker. Etter hvert skjønner vi hva det er: fugler! Hundretusenvis av dem! Lomvi, polarlomvi, alke, havhest, teist, havsuler, polarmåke, storjo og enda flere flyvende skapninger vi ikke kan navnene på. Når vi kommer nærmere høres det konstante sus i lufta fra alle flymaskinene over oss. Målløse sitter vi der og fyller opp minnekort etter minnekort på kameraene.

KURS: Skipper Thor Due leder
ekspedisjonen.

KURS: Skipper Thor Due leder ekspedisjonen.

August Gautun, Natur og Ungdom

Endelig i havn

Sørhamna er den eneste havna på øya som kan beskytte skikkelig mot nordavinden. Vi dropper ankervakt, men bruker det ene reserveankeret som daumann på ankerlina. De bratte klippene skjermer oss mot dønningene og vinden, men gjør det samtidig umulig å ta seg i land. Til og med Nansen måtte gi opp å klatre her. Tåka har letta, og Bjørnøya virker riktig så pen og eksotisk, nesten litt tropisk i midnattsola. Vi merker på temperaturen at det ikke er tropene. Men det er vanskelig å forstå alt det vi har lest om den golde, livløse og forferdelige øya med det harde klimaet. 

Etter et opphold på værstasjonen lengst nord på øya legger vi oss i Hvalrossbukta. Navnet Hvalrossbukta kommer naturlig nok av at det en gang i tida var mange hvalrosser her. Før menneskets inntog kunne det legge seg hundrevis av dem på stranden. Så kom britiske fangstfolk. De startet med å stikke de nederste hvalrossene så de døde. Deretter gikk de i ro og mak oppover stranda og tok livet av resten. De nederste døde hvalrossene dannet en mur så de stakkars artsfrendene lenger opp på stranda ikke kunne flykte. En varm sommerdag i 1608 skal en britisk fangstekspedisjon visstnok ha tatt livet av over 900 hvalross på sju timer.

Selv om det ikke drives rovfangst på Bjørnøya i dag, er naturen sterkt truet. Det er jo derfor vi har seilt hit, for å vise fram hva som er i ferd med å forsvinne. Regjeringen har de siste årene gitt oljeindustrien rom for å trekke stadig lenger nord. I sommer skal det bores bare 93 kilometer unna Bjørnøya. Et uhell under på en slik installasjon vil kunne føre til enda større økologiske katastrofer enn 1600-tallets fangstmenn.

SEIL: «Pelagica» er en
Jeanneau Sun Odyssey 34,2

SEIL: «Pelagica» er en Jeanneau Sun Odyssey 34,2

Natur og Ungdom

Sørover

Avreisen må utsettes en dag. Rett og slett fordi det bare er for kult her til å dra. Geologien må undersøkes, fuglene fotograferes, polarreven skal finnes. Nå vi først vender baugen sørover er det med tungt hjerte. Heldigvis har vi god bør. Bølgene er nesten ikke tilstede. Det står på fra sørvest, så det blir bidevind på styrbord halser nok en gang. For å fotografere noen oljeplattformer tar vi også et avbrekk mot øst, noe som resulterer i at storseilet går ned og spinnakeren opp. Pelagicas foretrukne seilstil.

Været blir stadig penere. Greit nok at tåka forsvinner, men hvorfor må vinden forsvinne med den? Kanskje er det like så greit med litt rolig seiling også. Enten så har vi møtt Barentshavets snilleste side, eller så har alle advarslene om storm og ulykke vært overdrevet sjøsprøyt. Jeg tror havet for det meste er et ufarlig sted, inntil det blir farlig. Det er lett å bli eplekjekk når ting går bra, men jeg har lest nok til å vite at alt for mange menneskeliv har gått tapt her ute.

LIV: En hval dukket opp foran
oljeplattformen Goliat.

LIV: En hval dukket opp foran oljeplattformen Goliat.

Et fruktbart hav

Ut fra skildringene våre er det lett å tro at Bjørnøya er en eneste oase av liv i en ellers livløs ørken, men slik er det altså ikke. Mens vi seiler sørover møter vi fortsatt en skokk med fugler. Jeg og Audun småhutrer litt på nattevakt når vi legger merke til noe i vannet som følger oss. Plutselig hopper det delfiner rundt båten! En vill opplevelse.

Ingen av oss hadde egentlig trodd at det var så mye liv her ute. På toppen av det hele møter vi en flokk hval rundt plattformen Goliat. Plattformen er så langt sør at vi kan se land. Ved diverse uhell har det lekket ut over 40 tonn med forurensende stoffer, Petroleumstilsynet har funnet over 60 regelbrudd og plattformen har blitt stengt ned en rekke ganger, blant annet grunnet feil på det elektriske anlegget og gasslekkasjer. Allikevel får oljeselskapet ENI fortsette som før uten tydelige sanksjoner. Rundt omkring svømmer hvalene uten å vite om faren for giftig brannskum eller hydraulikkolje som gang på gang lekker ut. Det gjør meg både trist og forbanna på samme tid, og er en utrolig viktig påminnelse om hvorfor oljeboring i Barentshavet er en skikkelig dårlig idé.

Vi har klart det

Vi lar Goliat forsvinner aktenom, og innser at nå har vi fiksa det folk sa vi ikke ville få til. Vi, en gjeng uerfarne studenter, har seilt (nesten) hele Norskekysten, til Bjørnøya og tilbake. Mestringsfølelsen er absolutt til stede. Nå har vi bare et godt strekk igjen sørover. La oss krysse fingrene for at vi fikser den biten og.

STILLE: Fotosafari på
fordekket en blikkstille natt.

STILLE: Fotosafari på fordekket en blikkstille natt.

Sigurd Gautun, Natur og Ungdom

 Kommentarer

MANNSKAP: Mannskapet ombord på Pelagica. Fra venstre: Audun Karlstad, August Gautun, Susanne Kingren Storaker, Sigurd Gautun og Thor Due.

MANNSKAP: Mannskapet ombord på Pelagica. Fra venstre: Audun Karlstad, August Gautun, Susanne Kingren Storaker, Sigurd Gautun og Thor Due.

«Pelagica» til Barentshavet og Bjørnøya 

Natur og Ungdom seiler denne sommeren med seilbåten «Pelagica», en Jeanneau Sun Odyssey 34. Turen går til Barentshavet og Bjørnøya for å dokumentere naturen, klimaet og hva som truer det. Seilerne skriver underveis om reisen for SEILmagasinet. Mannskapet består av Sigurd Gautun, August Gautun, Susanne Kingren Storaker, Thor Due og Audun Karlstad.

Du kan følge ekspedisjonen her

Nyhetsbrev

KOMMENTARER

Har du en mening om denne saken – del den med oss! Vi ber om saklighet, respekt for andres meninger og at man holder seg til emnet. Les våre retningslinjer her.  Vi modererer diskusjonen om nødvendig. Vennlig hilsen redaktør Morten Jensen.

Gå til toppen