Seiling som terapi
Da min datter Bianca, to år gammel, ble innlagt på sykehuset med leukemi raknet verden.
Publisert
Det finnes øyeblikk i livet hvor alt man trodde var solid blir porøst. Hvor gulv blir myr og vegger blir tynne som papir. Dette var et slikt øyeblikk. Jeg klarte ikke å reise hjem til huset vårt i Drøbak da jeg måtte forlate sykehuset. Reglene i Norge er slik at kun én forelder får overnatte og siden hun var så liten ble mor igjen. Hun måtte amme tross alt. Jeg forsto det med hodet, men kroppen nektet å finne ro.
Disse nettene da huset var tomt var nesten verre enn sykehuskorridorene. Tomme barnerom lyste imot meg. Fraværet av stemmer rundt kjøkkenbordet gjorde hjemmet fremmed. Stillheten var ikke fredelig, den var anklagende. Den spurte hvor resten av livet mitt hadde blitt av.
Mellom holmer og skjær
Da ble båten svaret. Sommer, høst og vinter. Det var ikke en flukt, men en nødvendighet.
En enkel båt med seil ble et rom hvor tankene fikk plass uten å kollapse. På sjøen var det ingen som forventet noe av meg annet enn at jeg var til stede. At jeg så vinden. At jeg leste skyene. At jeg tok ansvar for det som faktisk lot seg styre. De lo godt på Skjeløy i Østfold da jeg en snøtung desemberdag pløyet meg vei ut på boblehavna for å sove i båten. For noen så det sikkert både rart og dramatisk ut. For meg var det det mest rasjonelle jeg kunne gjøre. Der ute var det ingen tomme barnesenger som stirret på meg. Bare vann som bar og en mast som knirket som en gammel venn.
Seiling ble terapi uten timebestilling og uten journalføring. Naturen helbreder. Det gjør hvite seil mot blå himmel også. Det gjør rytmen i bølgene og den langsomme samtalen mellom vind og duk. På sjøen er det umulig å late som. Du er enten til stede eller så får du betale prisen. Jeg skrev faktisk en diktsamling der ute. Ordene kom ikke ved skrivebordet, men mellom holmer og skjær. Mellom Søndre Missingen og Hankø ble flere vers til. Flere kom mellom Fjällbacka og Lysekil. Ordene kom fordi det endelig var stille nok inni meg til å høre dem.
Rom til å puste
Jeg vil faktisk påstå at Helse-Norge har spart mye penger på at jeg seiler. For i samme periode ble jeg også rammet av infarkt. Kroppen sa stopp når hodet ikke ville. Også da var medisinen den samme. Først heise seilene og så rett til Eldøya på svai. Ingen pille har gitt meg samme kombinasjon av ro, ydmykhet og livsvilje. Seiling løser ikke alt. Det helbreder ikke sykdom. Men det gir rom. Rom til sorg. Rom til frykt. Rom til håp. På havet lærer man å leve med det man ikke kan kontrollere og ta ansvar for det man faktisk kan. Kanskje det er derfor det virker. For noen er terapi et rom med stoler og en klokke på veggen. For meg er det horisonten. Et stykke lerret mot himmelen. Og vissheten om at selv når verden rakner finnes det steder hvor man kan puste igjen.
