«Nova Vida»: andreplass overall i ARC
Skipper Morten Grønneberg forteller med egne ord om årets seilas, som har bydd på både spekkhoggerangrep, klasseseier og andreplass overall i årets ARC.
Publisert
Sist oppdatert
Hva gjør man når man igjen begynner å bli lei høsten og den lange norske vinteren? Jo – man kjøper seilbåt og melder seg på ARC. Igjen, skriver Morten Grønneberg.
Dette skulle bli skipperens fjerde ARC og åttende Atlanterhavskrysning, fordelt over de siste 25 årene. Som vanlig skjedde det hele litt på sparket, og båten ble kjøpt i England i april 2025. Denne gangen falt valget på en Najad 570 fra 2007, som de siste fire, fem årene var blitt strukket opp etter alle kunstens regler av tidligere, svært pertentlige eiere.
Likevel gikk turen videre til Orust Yacht Service (Najad) for litt småplukk og oppgraderinger. OYS, med Jimmy i spissen, leverte en helt outstanding service. Samarbeidet resulterte også i at Najad lånte båten som visningsbåt på Öppet Varv – noe som var litt ekstra stas for en nybakt båteier, skriver Morten Grønneberg.
Sydover – og møte med spekkhoggerne
Etter Öppet Varv satte vi kursen sydover 25. august. Denne gangen gikk seilasen via Kielkanalen, som absolutt kan anbefales. Fast mannskap om bord, i tillegg til skipperen, er Anders Nilsson. Samtidig mønstret det på forskjellig mannskap underveis.
Planen var enkel: seile så raskt som mulig sydover til Cascais i Portugal for å slippe unna alt som kunne minne om høst. Utgangspunktet for Biscaya var Cherbourg, med La Coruña som naturlig stopp videre. For å minimere risikoen for spekkhoggerangrep valgte vi, ironisk nok, å droppe La Coruña og heller gå langt ut i havet og seile Cherbourg–Cascais i ett strekk. Det fungerte helt utmerket, og vi ankom Cascais 10. september.
Med god tid før ARC-starten var planen å seile noen uker inn i Middelhavet. Vi kastet loss fra Cascais formiddagen lørdag 13. september, fullt klar over risikoen for spekkhoggerangrep. Vi hadde lest det meste som fantes av forumtråder om hva man burde, og ikke burde gjøre.
Noen mener man er trygg på grunt vann. Like etter leste vi om en båt som ble angrepet nesten inne på stranden. Andre hevder det er tryggest å gå om natten, mens en annen båt har blitt angrepet klokken 03.00. Det vi trodde mest på, siden de fleste angrep har vært i nærheten av land, var å gå langt ut i havet på dypt vann. Problemet denne gangen var bare at vi skulle inn i Middelhavet, og ikke ut på havet.
Valget ble til slutt å gå korteste vei så raskt som mulig, med den klassiske tanken i bakhodet: «Det skjer selvfølgelig ikke oss.»
To timer etter avreise smalt det.
Rattene spant hardt til den ene siden. Først trodde vi autopiloten hadde koblet seg ut, og at det var propellwash som tok roret. Men da rattene noen sekunder senere spant like hardt motsatt vei, var det ganske klart: spekkhoggere.
Angrepet
Vi hadde selvfølgelig lest oss opp på hva vi burde gjøre dersom vi ble angrepet. Noen mener båten skal stoppes helt, slå av motor og elektronikk og ligge i ro til de mister interessen – kanskje litt defensivt? Andre mener full gass mot land er løsningen.
Vår strategi dersom vi skulle bli angrepet var å bakke båten slik at roret ble mindre tilgjengelig.
Angrepet hadde allerede ført til at rorkvadranten hadde knekt, og roret var kilt helt fast til den ene siden, så kurs mot land var uansett ikke et alternativ. Vi fikk slått motoren i revers, og med fullt rorutslag gjorde vi sikkert femti 360-gradere der ute.
Til slutt ga spekkhoggerne seg.
Om det var bakkingen av båten som gjorde utslaget, eller interessen for den betydelig mindre båten som lå rett ved siden av oss, er umulig å si. Men de svømte i alle fall over til nabobåten, en Jeanneau 349, og gikk løs på den helt til rorstammen lagde et stort hull i skroget, og båten sank. Alle om bord kom seg trygt over i en stor RIB før båten gikk ned.
Tilbake til Cascais
For vår del handlet det nå om å få løsnet roret og få montert nødrorkulten. Det skulle vise seg å bli en utfordring – roret satt dønn fast, kilt under båten. Etter et par timer med ulike forsøk endte vi med å koble nødrorkulten til en av vinsjene og vinsje alt vi kunne.
Resultatet var at nødrorkulten begynte å bøye seg. Etter hvert ble det ganske spennende: Hva gir seg først – roret eller rorkulten?
Det så lenge dårlig ut for rorkulten. Den bøyde seg mer og mer, men akkurat da vi var sikre på at den kom til å knekke, løsnet roret.
Med et nødror som nå var nesten knekt og helt ute av vinkel, begynte den lange turen tilbake til Cascais. Timene det tok, var egentlig de mest nervepirrende i hele opplevelsen. Etter å ha sett hvor enorme krefter som var i angrepet, kjente vi på bekymringen for et nytt angrep – denne gangen med roret koblet til nødrorkulten som vi nærmest satt med i fanget.
Hadde det smelt igjen, hadde det gjort ordentlig vondt.
Heldigvis gikk det helt fint, og vi kom trygt tilbake til Cascais. Marinaen der er åpenbart blitt ganske rutinerte når det gjelder båter utsatt for spekkhoggerangrep. Vi ble godt tatt vare på, og hjelpen kom raskt.
Det tok heller ikke mange timene før Fredrik Malmqvist, CEO i Najad, var på tråden og spurte om det var noe de kunne bistå med. Det ga en ekstra trygghet i situasjonen – og en følelse av at dette kom til å ordne seg. Vi var usikre på om eieren av Jeanneau-båten fikk samme telefon fra sitt verft. Den påfølgende uken ble det angrepet båter hver eneste dag utenfor Portugals kyst.
Vi slapp heldigvis billig unna, og rorkvadranten var det eneste som ble ødelagt. Etter noen uker i Cascais var den reparert, og vi var klare for avreise igjen. Denne gangen gikk kursen rett vest for full maskin, langt ut i havet, før vi følte oss trygge nok til å svinge sydover mot Kanariøyene og ARC 2025.
Mot ARC 2025
Atlantic Rally for Cruisers er i utgangspunktet tenkt som rally mer enn en regatta. Det ble godt illustrert i 2019 da skipperen tok overall-seieren med en Farr 50 PH – og premien var et gavekort for to på en lokal restaurant. Samtidig fikk vinneren av største fisk underveis et Omega-armbåndsur.
Det er helt greit. ARC er et familievennlig opplegg som gir økt sikkerhet ved at mange båter krysser Atlanteren samtidig. ARC+ via Kapp Verde er spesielt populær for familier. Når man krysser et hav, tar det gjerne tre til fire dager før rutiner og rytme sitter. Med ARC+ må den jobben gjøres to ganger. På den annen side får man oppleve Kapp Verde. Personlig synes jeg ARC er en smidigere måte å krysse Atlanteren på.
ARC er litt mer regattapreget, og det er vel kanskje halvparten av båtene som ser på dette som nettopp det. Som man sier: Møtes to seilbåter på fjorden, så er det regatta.
Regattamodus på «Nova Vida»
Vi om bord «Nova Vida» stilte definitivt i regattakategorien. I tillegg til Anders og skipperen hadde vi med Sondre Dahle, Are Huser, Jakob Nordan og Bo Vivike.
Anders og Sondre hadde allerede røde bukser i skapet. De øvrige hadde mer begrenset havseilingserfaring, men Are er en ivrig regattaseiler, og både Jakob og Bo har vært på en seiltur eller ti tidligere.
Med seieren i 2019 friskt i minne var ambisjonsnivået høyt. Her skulle hver stein snus for å få skuta til å gå raskest mulig. Vi var nok blant svært få båter som flyttet all ankerkjetting over kjølen og surret ankeret fast til salongbordet. Det er egentlig litt rart at ikke flere gjør det. Da blir båten raskere, og med 300, 400 kilo mindre på baugen, blir det også mer behagelig å seile, med mindre pitch. Det ble også noen kommentarer på brygga da deler av mannskapet ble skremt ut i det ikke helt rene vannet i Las Palmas for å vaske skuta ren under.
Men hvorfor ikke gjøre alt man kan? Det er uansett ikke så mye annet å finne på i Las Palmas før start.
Vi kjente også litt på underdogstempelet der vi lå mellom en Oyster 565 og en Oyster 595, begge nærmest nye og med en ekstra null i prislappen sammenlignet med vår eldre dame. Innerst inne var vel alle litt usikre: Hva kunne et over 20 år gammelt design stille opp med mot disse vesentlig mer moderne båtene, hvorav flere av de faktisk hadde leid inn profesjonelt mannskap? Handicapet hjalp heller ikke – Oyster 565 fikk faktisk snillere handicap enn oss. Her var det bare å brette opp ermene.
Overfarten
Strategisk er det gjerne to hovedvalg over Atlanteren: gå langt sør og treffe passatvindene, eller gå rett vest og seile korteste vei, men med mer uforutsigbart vær. Begge strategier er gode, men den største feilen mange gjør, er å ikke være lojale mot valget man tar.
Vår strategi var enkel: svinge til venstre rett etter Granca, seile korteste vei med litt slingringsmonn for å holde maksimal båtfart, og ta været som det kom. Vi justerte selvfølgelig underveis i forhold til værvarsel, men bortsett fra én båt som hadde seilt noen få nautiske mil kortere enn oss, var vi båten med kortest utseilt distanse.
Motorbruk gir tilleggstid i ARC, og straffen er som regel langt større enn gevinsten. Derfor hadde vi, som i 2019, bestemt oss for å seile hele veien. Motoren skulle få hvile, uansett hvor lang tid det tok. Gevinst eller ikke – man kjører da ikke motor når man seiler regatta.
Vi valgte også å presse hardt fra start. De fleste er naturlig nok litt forsiktige de første dagene, men det hadde ikke vi tid til. Fra start var vi helt oppe i teten. Dessverre var det lite vind den første uken, og våre 30 tonn trenger litt mer trykk for å flytte på seg. Vi ramlet greit nedover listene – helt ned til 17. plass i klassen (av 22) og 55. plass totalt (av 110).
Så begynte det endelig å blåse.
«Butterfly»-seilet
I tillegg til gennaker og Code zero ombord hadde vi, med god hjelp fra Henrik og Thomas hos Evolution Sails på Skøyen, fått sydd et hemmelig våpen: «Butterfly»-seilet. Det er enkelt forklart to romslige «genoaer» i tung spinnakerduk, sydd på torsjonsfri kabel på rull. Seilt spridd ut på to bommer kunne vi pushe ganske hardt.
I løpet av 2–3 dager seilte vi oss opp gjennom nesten hele feltet og luktet pall igjen. Da vindmåleren nærmet seg 40 knop og Anders logget 20,4 knop på en surf, vurderte vi selvfølgelig å redusere seilføring, men vi følte vi hadde kontroll og duret på videre. Seilet lever fortsatt i beste velgående.
Siste uken løyet vinden igjen. Vi brukte i utgangspunktet lite autopilot, men da ble det helt slutt på autopilot. Det ble kortere vakter for at gutta skulle klare å holde fullt fokus. Vi klarte å holde stand mot nyere og lettere båter, og optimismen om et ok resultat levde fortsatt.
Målgang og resultat
Årets ARC var den med desidert minst vind av de jeg har seilt. Bortsett fra tre, fire dager midtveis var det ikke de store utfordringene. Nest siste natt dro det seg imidlertid til igjen, og et par uheldige seilbytter kostet oss tid.
Plutselig dukket en Swan 55 opp bak oss – med Tapio Lehtinen som skipper, kjent fra Golden Globe Race og Ocean Globe Race. Vi fikk et par dager med spennende kappseiling. Det er en båt vi egentlig skulle seile greit fra, men de hadde noen store spinnakere som passet forholdene bedre. Likevel klarte vi å holde dem bak oss.
I mål skilte det kun 0,4 nautiske mil etter over 2750 seilte mil. Det skulle vise seg at de hadde kjørt en del motor underveis så vi hadde nok slått de uansett på utregnet tid, men spennende match var det likevel, og de var trivelige folk å ta en rompunch med i baren etter målgang.
Klasseseier og andreplass
Det tok noen dager før vi fikk endelig plassering, og det ble mye prat og diskusjoner, spesielt med Oystergjengen på brygga i Saint Lucia. Vi var ganske trygge på pallplass i klassen og topp 10 overall, men usikre på hvor høyt. Omsider kom resultatene , og det var bortimot maks uttelling og bedre enn selv den mest optimistiske kalkulatoren om bord hadde klart å regne seg frem til:
Klasseseier for «Nova Vida» og andreplass overall!
Vi ble kun slått av en regattarigget XP44, og var – beskjedent sagt – greit fornøyde med oss selv. Som en liten bonus ble vi også tildelt Philip Hitchcock Award for Safety, en pris til båten som var best forberedt sikkerhetsmessig før start. En hyggelig anerkjennelse for innsatsen som ble lagt ned for å få mannskap og båt trygt over blåmyra.
Et par av de andre norske båtene var ikke like heldige, så honnør til både «Miss U» og «Sea More», som begge hadde sin solide dose uflaks, men sto i det som best de kunne. Begge båtene ble belønnet med «Adversity Awards» for å ha overvunnet store utfordringer for å komme i mål – vel fortjent.
Les også
