Lærerik soloseilas

Sommer ferien startet med et par dager turseiling alene og ble avsluttet med regatta med bare meg om bord. Det ble hektisk i Drøbaksund.

Publisert

Asker Rundt i august ble min første singlehandedregatta. Det ble seks intense timer hvor jeg mistet opplevelsen av tid. Med vinden kom adrenalinet i kroppen, som gjorde at ingen ting ble vanskelig. Det ble 35 nautiske mil med vinden rett i mot, og med vindkast over 10 m/s. At det pøsregnet betydde ingen ting.

Å seile regatta alene er en rask måte å bli trygg på egen båt, kunnskap som er godt å ha også under ferieseilas. Du oppdager båtens svake sider, og kan komme på løsninger som gjør båten enklere å håndtere, raskere og kanskje også tryggere.

Å seile alene handler om å ha kontroll. For å ha kontroll må seileren kjenne båten, samt seile etter prinsippet føre var. Jeg er fasinert av 60-foterne som seiles rundt jorda av bare enn mann, eller kvinne. Selv er jeg er glad for at båten min ikke er større enn 36 fot. Mindre båt betyr mindre krefter, og da er det enklere å rette opp feil.

Jeg liker å seile alene, det gjør at jeg kan bruke båten mer impulsivt, bruke de få timene etter jobb, om været frister. Sommerens ferietur startet også som soloseilas.

Erfaringer med å seile alene kom godt med i regattaen, selv om jeg aldri har seilt solo i så mye vind. Vinden var også kraftigere enn ventet. Jeg måtte sloss med en 150 prosent genua ut Drøbaksund i stedet for en 105 prosent fokk som jeg vanligvis bruker til turseiling.

Aktivitetsmåleren på armbåndsuret viste 240 prosent etter regattaen, og så høy aktivitet har jeg aldri hatt, selv etter dager på fjellet, eller i marka på ski eller sykkel. Jeg var glad for at jeg hadde planlagt mat og drikke, men litt sur for at jeg hadde lagt dette klart i vasken i byssa, og ikke i cockpiten.

Det mest ukomfortable var å krysse i Drøbaksund på det smaleste. Her konsentrerte feltet seg, det var motstrøm, og det var her vinden økte. Det var en lettelse hver gang jeg kunne seile på styrbord halser.

Jeg liker meg best i cockpiten, og ville aldri satt en gennaker eller spinnaker i så mye vind alene. Om det var lens i mindre vind så ville jeg seilt gennaker for å slippe å gå på dekk under en jibb.

Jeg er alltid engstelig for å falle over bord, men vurderte det som at det ikke var en overhengende fare. Vi seilte nær land, det var tett med båter, og vanntemperaturen også ganske behagelig.

Soloregattaen gir motivasjon for å lære mer, og det gjør at båten blir liggende mindre ved brygga. Her hjemme er det en elite som seiler singlehanded. I Danmark har de lykkes bedre med å nå bredere. Silverrudder har 450 deltagere og blir utsolgt, men denne regattaen seiles uten målebrev, og det gjør det hele mindre konkurransepreget, og mer som et bevis på god båthåndtering. Jeg håper flere vil bli fristet av single- og shorthandedseiling, ikke for å samle medaljer, men for å utvikle seg som seilere, og som en motivasjon for å bruke båten oftere.

Axel Nissen-Lie

Powered by Labrador CMS