Tre hardhauser fra Drammen (del 2)

Øya het Norfolk Island. Den ligger øst for Brisbane i Australia og nordvest for Auckland i New Zealand. Båten, en 39-fots Colin Archer-skøyte, het «Ho-Ho». Gutta fra Drammen var forretningsmann B.J. Bryhn, arkitekt T.H.Schyberg og bestyrer T.H. Østmoen. De var på jordomseiling, og kom de seg rundt, ville «Ho-Ho» være den første norkse lystseileren som klarte det. I forrige Bestikk beskrev vi seilasen fra Drammen til Norfolk Island. Her følger hva som videre skjedde.

Dato: 7. august 1935. Klokkeslett: 08:00. «Ho-Ho» ligger ankret 150 meter fra land og på fem favners dyp i Ball Bay, en liten bukt på øyas sørøstre hjørne. Gutta var på land kvelden før og kom sent om bord. De har ikke riktig stått opp ennå, men merker at noe er galt. Båten beveger seg annerledes, og er ikke lyden av brenningen der ute kommet nærmere?

I et byks er gutta på dekk. For sent. Ankerkjettingen har røket. Det blåser ikke, men dønning og tidevann fører dem mot land. De forsøker å sette et nødanker, men lykkes ikke. «Ho-Ho» nærmer seg stranden som er full av rullestein. En bølge vokser seg sterk, brekker og kaster båten sideveis opp i steinene. Lyden av planker som splintrer, skjærer hardhausene fra Drammen i hjertet. Båten blir liggende og dunke. Til slutt er hele babord side slått inn.

Snipp, snapp, snute, skulle man tro.

Men folk på øya mente det var mulig å reparere båten. Om nordmennene ville, skulle de få den hjelp de trengte. Det bodde rundt tusen mennesker på øya, og de hadde det nødvendige utstyret og kyndige håndverkere. Materialet til nye bordganger kunne de hogge på rot.

De skipbrudne ble ikke lenge i tenkeboksen. Etter at det verste sjokket hadde gitt seg, og de så mer nøkternt på situasjonen, bestemte de seg for å prøve. De var takknemlige for tilbudet om lån av redskaper, men mente de skulle klare å utføre arbeidet selv.

Hogge på rot? Ja visst. På Norfolk Island vokser et tre som heter Norfolk Pine. Det er et nåletre med snorett stamme og kan bli opp til 60 meter høyt. Opprinnelig vokste dette treet bare på Norfolk Isand, men brukes i dag som prydplante rundt om i verden. Da James Cook som den første europeer la til ved øya i 1774, ble han så begeistret for trærne at han erklærte øya for britisk. Han mente trærne egnet seg til master og rær for seilskuter, og at øya derfor var av stor strategisk betydning. Han skulle bli skuffet for det viste seg at tømmeret var for sprøtt. En mast av furutre fra Norfolk Island knakk for et godt ord. Men som lappesaker for «Ho-Ho» fungerte det utmerket.

Selve reparasjonen tok en måned. Men mye gjenstod. Ikke minst brukte de mye tid på å drive natene med stry og sy nye seil. Først ut på nyåret i 1936 var «Ho-Ho» sjøklar.

Underveis lærte de norske jordomseilerne mye om øyas spesielle historie. Etter mytteriet på Bounty i 1789 slo mytteristene seg ned på Pitcairn sammen med noen kvinner som fulgte med fra Tahiti. Øya var liten, men fruktbar, og befolkningen vokste raskt. Til slutt ble de så mange at de spurte sine foresatte i London om de kunne finne en annen, større øy til dem. Britene var i ferd med å avvikle en koloni for straffanger på Norfolk Island. I 1856 flyttet 196 mennesker fra Pitcairn inn i de falleferdige brakkene fangene nettopp hadde forlatt. Etter en stund savnet flere av dem Pitcairn, og noen år senere vendte 46 tilbake til mytteristenes øy.

«Ho-Ho»-karene ble godt kjent med Bounty-folket. En av dem het Steve Christian. Han var barnebarns barn av Fletcher Christian som ledet mytteriet mot den forhatte kaptein Bligh.

Å få «Ho-Ho» sjøsatt igjen var lettere sagt enn gjort. Men etter flere forsøk var de endelig klare til avreise, og 21. juni kunne de sette sine nye selvsydde seil.

Deres opprinnelige plan gikk ut på å seile rundt Kapp Horn, opp til Buenos Aires og videre hjem derfra. Men «Ho-Ho» var tross alt bare rekonvalesent. Å utsette henne for det brutale været ved hornet uten at hun hadde fått gått seg til var ikke tilrådelig. Som de forsiktige seilere de heretter ville være, loggførte de at den sikreste veien til Norge gikk gjennom Panamakanalen.

Et av de få stedene de stoppet under ferden over det endeløse Stillehavet, var Pitcairn. Der overleverte de gaver fra slektningene på Norfolk Island.

Etter å ha passert den kunstige vannveien som skiller Stillehavet fra Atlanterhavet, seilte «Ho-Ho» videre til New York. Dit kom de i juli 1937, et drøyt år etter at de forlot Norfolk Island. Først 20. september tok de fatt på siste del av jordomseilingen. Høsten nærmet seg, og de skulle over det nordlige Atlanterhav. De visste det var vågalt, men de var ikke forsiktige seilere lenger. De ville hjem.

På vei til Azorene ble de truffet av en orkan, og mens vinden var på sitt verste, ble det plutselig blikk stille. De hadde havnet i stormens øye og farligere blir det ikke. Men «gamla» som de stundom kalte båten, stod i mot.

Fra Azorene strevde de i høstens møkkavær opp til Den engelske kanal, inntil de i desembers vintervær kunne stikke snuten ut i Nordsjøen. Derfra seilte de om kapp med tiden for å nå hjem til jul.

– Norge, gamle mor Norge, der på styrbords baug, var det en som plutselig skrek en dag; han hadde klatret opp i masten. Han kunne se fyret på et snødekt Lindesnes. En nordøst kuling drev dem imidlertid vestover, og først ved Egersund klarte de å komme seg i havn.

Det dårlige været fortsatte i flere dager, og de vurderte å løse billett på kystruten for å være sikre på at de var i Drammen når lutefisken på byens vis skulle serveres julaften. Men de var navngjetne karer nå, hele Norge satt og ventet på dem. Redningsselskapet stilte opp, og med skøyter i stafett slepte de «Ho-Ho» langs kysten opp til Holmsbu, ytterst på Hurumlandet. Der ventet isbryteren Thor som det siste stykket inn til Drammen brøytet råk gjennom 30-40 centimeter tykk is.

20. desember la de til ved honnørbryggen, der de hadde kastet loss drøyt fire år tidligere. Borgermester Ragnar Kvam, min bestefar om jeg tør nevne det, tok i mot på byens vegne og gratulerte med den første norske jordomseilingen foretatt av en lystbåt.

Jeg slutter meg til bestefar. «Ho-Ho»s jordomseiling var ikke bare den første. Den er stadig den mest makalause.

Les også

Pluss

Tre hardhauser fra Drammen

En dag i oktober 1934 fattet tre karer fra Drammen en merkelig beslutning. De befant seg i en seilbåt utenfor kysten av Brasil, på vei mot Buenos Aires. De hadde vært underveis fra Norge i snart et år og besøkt mange land og steder. Planen var å seile jorden rundt, som de første nordmenn i et lystfartøy. Fra Drammen til Drammen.