Gjennom tapperhet til seier

En dag i november 1915: Et ekspedisjonsskip brytes ned av isen i Wedellhavet og synker.

En dag i mars 2022: Det samme skipet blir funnet på 3000 meters dyp.

Skipets navn: Endurance. Ekspedisjonens leder: Den sagnomsuste britiske polfarer Sir Ernest Shackleton.

Da meldingen kom om at vraket av Endurance var lokalisert, gikk det et gisp gjennom maritime og polarhistoriske miljøer. Funnet av skipet som gjennom 106 år hadde fått ikonisk status, der det lå gjemt på 3000 meters dyp, var en begivenhet som kunne tåle å bli sammenliknet med Titanic.

Shackletons Endurance er intet mindre enn en relikvie fra en svunnen, heroisk tid i polarforskningens historie.

Etter at både Roald Amundsen og Robert Scott nådde Sydpolen med noen ukers mellomrom rundt årsskiftet 1911-1912,

mente Ernest Shackleton at det fortsatt gjenstod ett overordnet mål i Antarktis. Han ville krysse sydpolkontinentet fra kyst til kyst. Han hadde selv vært nær ved å bli førstemann til Sydpolen i 1909, men utmattet av sult og kulde ble han tvunget til å snu bare 180 kilometer fra polpunktet. Siden hadde han vært besatt av tanken på å vende tilbake, til å legge under seg den lille fliken som gjenstod.

Sist Shackleton forsøkte seg, angrep han fra sin base ved Rosshavet, der også Amundsen og Scott senere startet sine erobringstokt. Denne gangen skulle Shackleton angripe fra Weddellhavet på motsatt side av kontinentet.

For å komme i posisjon trengte han naturligvis et skip, helst et som kunne stå i mot de krefter drivisen i Weddellhavet hadde å by på. Men Shackleton hadde det travelt med å komme i gang, flust med kapital hadde han heller ikke. Å bygge nytt kom ikke på tale, han måtte se seg om etter brukt.

Valget falt på en tremastet skonnertbark, bygget ved Framnæs verft i Sandefjord og sjøsatt i 1912. Skipet, som også hadde en dampmaskin på 350 hestekrefter, ble konstruert for seilas med velbeslåtte turister til Svalbard og Grønland. Bak denne forretningsideen stod den belgiske marineoffiseren Adrien de Gerlache og den norske hvalfangstrederen og sandefjordsmannen Lars Christensen. Med skipet Belgica, og med Roald Amundsen påmønstret som førstestyrmann, ledet de Gerlache i årene 1897-99 ekspedisjonen som skulle bli den første til å overvintre i Antarktis. Lars Christensen kom senere til å utruste flere vitenskapelige ekspedisjoner til Antarktis, og det var han som stod for den norske annekteringen av Bouvet-øya i 1927.

Det skulle snart vise seg at de Gerlaches og Christensens prosjekt ikke var liv laga. Det var urolige tider i Europa, og de velbeslåtte turistene uteble. Belgieren trakk seg ut, og Christensen ble sittende igjen med regningen. Skipet ble lagt ut for salg, men ingen kjøper meldte seg, inntil salget kom Shackleton for øre. Hvalfangstrederen fattet interesse for polfarerens plan om å krysse sydpolkontinentet. En sum langt under kost ble avtalt, og da Christensen i tillegg gav Shackleton henstand med betalingen, var saken avgjort.

Skipet het opprinnelig Polaris. For at det skulle stå i stil med familien Shackletons motto Fortitudine vincemus, gjennom tapperhet til seier, døpte den nye eier det om til Endurance. Med det navnet satte Shackleton også navn på hva den kommende ekspedisjonen måtte ha i seg for å lykkes: utholdenhet.

Under den pompøse tittel The British Imperial Transantarctic Expedition satte Shackleton seil den 8. august 1914 med 28 mann om bord. Verdenskrigen hadde nettopp brutt ut, og det var ikke uten kvaler leder og mannskap forberedte seg på avreise. For burde de ikke blitt hjemme for å kjempe? Men Admiralitetet gav dem sin velsignelse, og de dro med samvittigheten i behold.

Endurance nådde ikke sitt bestemmelsessted. Shackleton fikk aldri satt ekspedisjonen i land på sydpolkontinentet. I slutten av januar 1915 frøs skipet fast i isen. Målet om å krysse kontinentet måtte oppgis. Heretter dreide alt seg om å overleve.

Verftet i Sandefjord hadde gitt skipet et sterkere skrog enn det som var vanlig, slik at det skulle tåle møtet med isen rundt Svalbard. Men mot den kvernende og langt vanskeligere pakkisen i Weddellhavet hadde det ingen sjanse. Langsomt ble Endurance skrudd ned, og 21. november gikk skipet til bunns. Da hadde de sittet fast i 281 døgn og drevet 570 nautiske mil.

Med sekstant og kronometer fastsatte skipets kaptein, den legendariske navigatøren Frank Worsley, posisjonen til 68°39’30” syd og 52°26’30” vest. Det var også denne posisjonen den anerkjente marine arkeologen Mensun Bound hadde å gå etter da han ved hjelp av små ubemannede ubåter skulle lete etter vraket.

Men hvor nøyaktig var den? Loggboken viser at overskyet vær hindret Worsley i få en himmelhøyde den dagen skipet sank. Bound mistenkte også at kronometeret ikke lenger viste riktig tid. Men gjennom prøving og feiling i et utvidet leteområde lyktes det å finne skipet knappe syv kilometer unna Worsleys kalkulerte posisjon.

Bilder tatt av vraket viser at selve skroget var utrolig godt bevart. De ble publisert i medier verden over, og den enorme oppmerksomheten viser med all mulig tydelighet hvor fengende historien om Shackleton og hans skip fortsatt er.

Skipet var knapt borte før Shackleton lovet sine menn at han skulle få dem trygt hjem. Det var ingen lett oppgave, der de stod på isen med bare tre små livbåter til å hjelpe seg, skulle de en dag drive så langt nord at de nådde åpent hav. Og hvilket hav! Havet syd og øst for Kapp Horn, det villeste av alle hav.

Etter utrolige strabaser, båret oppe av dristighet, mot og en slump flaks, klarte Shackleton å innfri sitt løfte. Med sine lederegenskaper klarte han å skape en lagånd som fikk mennene til å føle ansvar for hverandre, til å dra lasset sammen.

Shackleton bar på en drøm om å vinne Sydpolen. Han kom, så, men vant ikke. Til tross for at han ikke nådde polen, er det kanskje likevel han som i størst grad fremstår som et forbilde for dagens generasjoner. De andre, Amundsen og Scott, har fått sine fortjente laurbær, og er på et vis avsluttede kapitler. Sånn sett treffer Didrik spikeren på hodet med dagens tegning, der han har fanget Shackleton i et tankevekkende svev over den sydpol Amundsen erobret med sitt lands flagg.

Med funnet av Endurance er vår polarhistorie blitt rikere.

Fortitudine vincemus.•