– Endelig ute av Spekkhoggerland!
Med hyppige interaksjoner mellom seilbåter og spekkhogger, ble første del av Fatuhivas seilas mer dramatisk enn de hadde sett for seg.
Publisert
Vi trodde vi hadde møtt nok motstand da vi gikk på grunn med Fatuhiva utenfor kysten av Nord-Tyskland, kun én uke etter avreise. Likevel skulle det vise seg at veien sørover fra Spania ble mer dramatisk enn vi hadde sett for oss da vi startet eventyret denne høsten. Før avreise hadde vi lest om de angripende spekkhoggerne utenfor den iberiske kysten. Det det var en av få bekymringer vi hadde.
Første møtet med spekkhoggerne
I perioden Fatuhiva sto på land, fikk tre av oss, Elise, Eva og jeg, Lisa muligheten til å være mannskap om bord på Nova Vida, en 57-fot Najad med Morten Grønneberg som kaptein. Vi mønstret på i Cherbourg og seilte til Cascais uten problemer. Vi valgte å ikke stoppe i La Coruna. Både for å redusere sannsynligheten for å møte på spekhoggerne, og samtidig utnytte den gunstige vinden. Før avreise fra Frankrike gikk vi gjennom hva vi skulle gjøre om vi så spekhoggere.
Alt vi lente oss på var kjerringråd. Hvis det utenkelige skulle skje var planen å bakke, og å helle eddik og sand i vannet. Vi fulgte også nøye med på nettsiden www.orcas.pt og Facebook-gruppene «Orca Attack Iberia» og «Orca Attack Reports» som begge informerer om angrep og observasjoner av spekkhoggerne.
Da vi senere kastet loss fra Cascais i Portugal den 13. september, forventet vi en rolig dagsetappe til Sines, men slik ble det ikke. Vi dro ut rundt klokken 11. Solen stekte og vannet var speilblankt. Vi var på vei til å lage lunsj og motoren durte i bakgrunnen. Vi valgte å gå nært land ettersom det sjeldnere er angrep på under 20 meters dybde. Etter en drøy time ristet plutselig hele båten og roret spant ut av kontroll. Vi hadde tidligere hatt litt småtrøbbel med autopiloten, og vi tenkte umiddelbart at den hadde slått seg vrang.
Vi kunne knapt tro våre egne øyne da en mørk skygge svømte opp fra under skroget.
Vi begynte umiddelbart å bakke, men styringsmekanismen hadde røket så vi endte med å bakke i sirkler. Vi hadde eddiken og sanden parat og begynte å helle på begge sider av båten, slik vi hadde blitt enige om. I etterkant vet vi at slike tiltak ikke har dokumentert effekt, men i øyeblikket føltes det bedre å gjøre noe enn å stå å se på.
Etter noen minutter stoppet angrepet på båten, og spekkhoggerne forsvant fra oss. Men ikke langt. Det var to andre, litt mindre båter, i nærheten som spekkhoggerne virket mer interessert i. En av dem fikk så hard medfart at den begynte å ta inn vann og etter to timer sank den! Vi så masten forsvinne under vann. Heldigvis gikk det fint med alle ombord, i alle båtene.
Whale-PAL og selvkonstruert skott
Hendelsen gjorde inntrykk, og preget senere seilasen da vi returnerte til Fatuhiva. Vi skulle seile i samme farvann en gang til. Etter seks uker på verft ble Fatuhiva endelig sjøsatt og da vi kastet loss fra Cuxhaven hadde vi fått låne en Whale-PAL. Det er en sonar som slepes bak båten og sender ut et bredt spekter med akustiske signaler. Dette er det eneste tiltaket som har vist dokumentert effekt mot spekkhoggere. En større brukerundersøkelse analyserte 248 seilaser i spekkhoggerområder og viste at 99,1 prosent av båtene med Whale-PAL seilte skadefritt gjennom områdene, mens skadefrekvensen ligger mellom fem og elleve prosent blant båter uten tiltak (Culik, 2025). Da vi seilte i de mest utsatte områdene, ga dette oss en følelse av ro vi ikke hadde hatt uten.
Vi hadde også bygget et skott rundt rorstammen før avreise fra Oslo, et tips vi fikk fra en annen Hero-eier tidligere i sommer. Hensikten var å lage en boks rundt rorstammen, laminert med tre lag glassfiber og epoxy. Skottet ble konstruert høyere enn vannlinjen, slik at vann i verste fall ville samle seg der i stedet for å renne ned i kjølen og fylle båten, dersom rorgjennomføringen skulle sprekke.
Planer er bare et forslag
Lite gikk egentlig slik vi hadde planlagt. Det føltes også som hele eventyret ble satt litt på spill, ettersom vi ikke fikk forlenget eller ny kaskoforsikring utenfor Norden så sent på året til vår Hero 114 fra 1985. Storebrand var en god støtte i forbindelse med grunnstøtingen, men fra 1. oktober måtte vi fortsette med bare ansvarsforsikring.
Etter den andre kryssingen av Biscaya denne høsten, hadde vi egentlig tenkt å sette kurs fra La Coruña direkte til Madeira, langt utenfor sonen der spekkhoggerne jakter tunfisk. Det finnes nemlig ingen dokumenterte angrep i områder med mer enn 1000 meter dyp, og det var der vi helst ville seile.
Men været var ikke på vår side. I stedet måtte vi ta korte etapper langs land, til Laxe og videre til Ribeira. På disse etappene fikk vi to ganger høre over VHF-en at spekkhoggere var observert innenfor samme sektor. Vi valgte umiddelbart å sette kursen mot grunnere områder. Dette er også i tråd med det forskningen viser – angrep forekommer nesten utelukkende i farvann dypere enn 20 meter, der tunfisken trekker. Inne på grunt vann har det vært ekstremt få hendelser.
Da vi nok en gang forsøkte å slå ut mot Madeira, kom vi oss ikke lenger enn til Peniche, da vi måtte reparere seil. Igjen måtte vi følge kysten, selv om vi helst ville langt ut fra land. At vi befant oss i et område som siden 2020 har hatt over 800 registrerte interaksjoner mellom spekkhoggere og båter (Culik, 2025), lå hele tiden i bakhodet. Den klare høstsolen gjorde lite for å redusere spenningen om bord. Vi var konstant oppmerksomme på lyder gjennom skroget, bevegelser i roret og alt som kunne minne om kontakt. Selv små endringer i vannlyden gjorde oss fokuserte, heldigvis var det som regel bare delfiner som ville leke.
Whale-PAL var i bruk langs hele Iberiakysten, og frem til neste stopp, El Jadida i Marokko. Vi vet ikke med sikkerhet om den virket, men den ga oss trygghet - og vi ble ikke angrepet denne gangen. For seilere som planlegger seilaser ved Iberias kyst, er kunnskap om spekkhoggeraktivitet nå like viktig og relevant som værmeldinger og navigasjonsforhold. Vi er veldig takknemlige for at vi kom oss forbi spekkhoggerne i god behold.
