Den kortseilte sommeren
Det var den sommeren alle skulle seile til Lofoten. Det var den sommeren jeg ble hjemme og utforsket skjærgården jeg har vokst opp i.
Roen har endelig senket seg i Hankøsund. Vannet et flatt og kjettingen på 33 båter peker rett ned. Den ene blå bøyen til Oslofjordens Friluftsråd er midlertidig hjem for tre båter som ligger fender mot fender.
To timer tidligere var det rene autobahn her inne. Alt fra en liten Killing som krysset mellom båtene, til en fossiltørst motorbåt på 62 fot med stereoanlegget på kneppet under maks, hadde passert i løpet av en lang dag. Hundrevis. Kanskje tusenvis med varierende respekt for fart og hekkbølger. Men det var absolutt forventet. Dette var jo sommeren alle måtte være hjemme. Så det er absolutt ingen grunn til å klage på at mange flere har kommet seg på sjøen denne covid-sommeren.
En av de mange gledene ved å ha egen båt er jo at du kan flytte deg hvis naboen blir dum eller gjennomgangstrafikken for stor. Så gjort. En pen medvind fra nord tok oss ut Hankøsund og sydover. På yttersiden av alle holmer, sund og skjær forsvant den konstante motorduren og da vi var på innsiden av Søndre Søster var det nesten bare seilbåter igjen. Bare en fisker som putret inn mot Utgårdskilen med dagens fangst i store kar på dekk. Køen utenfor fiskebutikken inne i den lille fiskelandsbyen ville ikke ha stått forgjeves når trekassene i disken igjen ble fylt opp med ferske hvalerreker.
Digitalt abonnement - 49 kroner per måned, første måned gratis
Bestill her
