Ikke bare en drøm

– Drømmen om å dra til Stillehavet har jo alltid vært der, men det er veldig langt å seile dit.

Anne Nygren kikker over til Nakholmen helt innerst i Oslofjorden, men i tankene er hun egentlig på Kapp Verde. Det røper hun når hun skal fortelle om hvordan stillehavsdrømmen ble til. Der inne på netthinnen hennes sitter hun på dekk om bord i «Dvina», båten hun og mannen, Leif Erik Ellingsen, fikk bygd i Arkhangelsk i Russland og som på jomfruturen ble seilt ned elven Dvina og ut i Kvitsjøen og Barentshavet sommeren 1999. Den har senere tjent både som bolig og langturbåt. I Annes bilde blir den knallblå sjøen turkis der den møter den fløyels­myke sandstranden. Innenfor vaier palmene. Vinden er sval. Bildet av sydhavsparadiset.

Men hun ser også noe annet: Et bilde av en gammel gubbe på en av øyene på Kapp Verde som mangler tobakk.

Da de var på Kapp Verde-øyene for noen år siden, fikk Anne høre at innbyggerne på mange av øyene manglet varer – blant annet tobakk. Det går ikke så mange ferger der som har med seg slikt eller frakter passasjerer. Og det å ta fly er for kostbart for de fleste lokale øyboerne.

– Kanskje vi bare skal seile over til dem med det de trenger, tenkte jeg da jeg var der.

Sier Anne og ler.

– Tobakk er kanskje ikke det mest fornuftige, men situasjonen vekket til live en annen drøm jeg har – og som ingen skjønner noe av. Jeg har lenge drømt om å kunne seile med frakt – og kunne gjøre noe bra og nyttig for folk som bor avsides til. For det er jo faktisk slik at mange som bor på øyer ikke kommer seg rundt. Enten er det for vanskelig eller for dyrt.

En liten pause.

– Kanskje vi kan gjøre det med denne, sier Anne og banker i dekket til nok en selvbygd båt, den fargeglade katamaranen «Bare Bare» som ligger i en bøye utenfor Norsk Maritimt Museum. Der holder også Kystlaget Viken til, som Anne og Leif Erik har vært en del av i mange år.

I vinter skal båten vi sitter i demonteres, puttes i en container og fraktes med skip til Tahiti i Stillehavet. Der skal den pakkes ut igjen, settes sammen og seiles. Selv håper Anne å kunne være med skipet som skal frakte »Bare Bare».

– Nyttelast, sier Anne.

– Jeg kan jo lage supper og indisk gryte til mannskapet om bord.

En kvinne i hvert skrog

Anne Nygren har brakt mange drømmer ut til opplevelseshungrige norske seilere. Hun driver det vesle forlaget Flyt, som i de siste tiårene har utgitt det aller meste og mest vesentlige av beretninger fra havet og historier knyttet til turseiling. En del praktiske nyttebøker er det også blitt, og Anne jakter stadig på nye titler.

Som seiler selv i denne sfæren av fargerike fortellinger har hun ikke klart å sitte helt stille. Hun har vært på langtur flere ganger med «Dvina», og nå vil altså hun og mannen, Leif Erik, ut igjen. Men denne gangen blir «Dvina» liggende i Norge, og selvfølgelig var det en bok som var inspirasjonskilden til den nye farkosten og det nye prosjketet. For et prosjekt er det virkelig – litt av et prosjekt.

– Litt galskap er det jo.

Anne ler igjen.

– Ja, det var boken til konstruktøren, båtbyggeren og eventyreren James Wharram som inspirerte.

«Med en kvinne i hvert skrog» handler om James Wharram som tegnet, bygde og seilte de første europeiske havgående katamaranene på 1950-tallet. Med seg om bord hadde han de tyske kvinnene Ruth og Jutta. Båtene hans er inspirert av Stillehavets eldgamle tradisjon med flerskrogsbåter i ulike former og varianter. Da han bygde den første, «Tangaroa», på 23 fot, hadde ingen tro på at disse enkle, polynesiske «flerskrogs­kanoene» kunne klare seg på havet.

Wharram ville motbevise dette og seilte over Atlanterhavet til Trinidad i 23-foteren. I 1957/58 bygde han en ny dobbel-kano på 40 fot, «Rongo», som han også seilte over Atlanterhavet med – fra New York til Irland – i 1959.

En av dem som hjalp ham å bygge båten, var franskmannen Bernard Moitessier. Han ble senere verdenskjent da han seilte soloseilasen Golden Globe Race i 1968 – regattaen som norske Are Wiig deltok i i 2018. Da Moitessier var på vei nordover i Atlanterhavet og mot mål, bestemte han seg for å bryte seilasen. I stedet fortsatte han soloseilasen sin en halv gang til rundt jorden for til slutt å slå seg ned på Tahiti i Fransk Polynesia – dit «Bare Bare» nå skal sendes.

Anne understreker at det var dette med seilingen og båtene til James Wharram som inspirerte.

Hun ler igjen – noe Anne gjør titt og ofte.

Wharram bygde flere katamaraner og seilte rundt i verden med sine to tyske kvinner – en i hvert skrog. Han fikk barn med en av dem, men sønnen, Hannes, ble omtalt av alle tre som «vårt» barn. I 2013 døde Ruth. 15. mai 2018 fylte James Wharram 90 år – og han er fortsatt aktiv som båtkonstruktør sammen med sin nåværende partner, Hanneke Boon.

Et budsjett på 150 000 kroner

– Vi falt for konstruksjonen som heter «Tiki 38» og kjøpte tegningsett nummer 148 av den, men vi har gjort våre egne tilpasninger. Vi ville blant annet ha en flush-dekket variant – vi ville ha utekjøkken og «öppet landskap» mellom skrogene – og fikk aksept fra James Wharram for det. Vi har hatt god kontakt med ham under hele byggeprosessen, forteller Anne.

Hun forteller at James og Hanneke gjerne ville komme til sjøsettingen av «Bare Bare», men at de ikke kunne. 90-åringen holder på å restaurere 63-foteren «Spirit of Gaia» i Hellas, som han og Hanneke seilte jorden rundt med i 1994–98. Det var en slags studiereise i hvordan en polynesisk-inspirert katamaran oppførte seg i alle tenkelige vind- og bølgeforhold.

– Men vi hadde besøk av et film-team som holder på å lage en film om Wharram.

Det startet i 2015 da Anne og Leif Erik luftet ideene sine blant venner og kjente om det å bygge en båt de kunne ta fra hverandre, putte i en container og sende til indrefileten av Stillehavet. Mange syntes de var sprø. «Hvorfor ikke bare fly til Tahiti og kjøpe en båt der?» var omkvedet. «Hvorfor gjøre det så tungvint?«

– Ja, vær så god, gjør det du, men vi har valgt å gjøre det på vår måte, var Annes svar til dem.

Så vidt hun vet har ingen av de kritiske røstene fulgt sitt eget råd og kjøpt båt i Stillehavet.

Noen tente på ideen. Interiørsnekkeren Jan Krogh hadde vært med å bygge vikingskipet «Havørn» for 30 år siden. Han ble med sammen med samboeren Sofie Rudshaug. Biologilærer og en gammel venn fra Kystlaget Viken, Oddvar Brekke, ville også være med, og byggingen av ett og ett skrog startet sommeren 2016 i hagen til Annes bror, Aslak, på Kråkerøy. Dermed ble også han og samboeren, Itta Helland-Hansen, med på prosjektet.

– Vi bygde begge skrogene i løpet av en måned. Jeg var så sliten etterpå at jeg knapt kunne gå. Vi nærmest badet i epoksy og var vel ikke så flinke til å bruke masker.

Nå sitter Anne på dekk i en katamaran som har ligget som en eksotisk, lyseblå og oransje fargeklatt i en bøye utenfor Bygdøy-landet i hele sommer. Slitet er glemt, epoksy-rusen borte. Sommersola har gjort dekksplankene mellom de to skrogene gode og varme å trå barføtt på.

– Vi fikk et lass med brukte terassebord som så veldig kjipe ut, men da vi begynte å sage i dem viste de seg å være av kebony. Vi forsøker å benytte brukte materialer så langt vi kan, for det er altfor mye sløsing i verden. Dessuten er det noe vi må gjøre, dersom vi skal klare oss innenfor budsjettet vårt på 150 000 kroner, sier Anne.

Kebony er fremstilt av furu som blir tilført en væske utvunnet av planteavfall fra landbruket. Via trykk, vakuum og varmebehandling bindes væsken til treets cellestruktur for å forbedre egenskapene til trevirket permanent.

– Det rare er, sier Anne og gnir føttene mot dekksplankene.

– Plankene blir brune og fine igjen av slitasjen fra føttene våre.

Dekksplankene er surret sammen ved hjelp av tau. Som så mye annet om bord. Som skrogene og de kraftige dekksbjelkene som holder hele konstruksjonen sammen. Det er ikke mange skruer om bord. I den grad det er blitt brukt skruer, er de blitt skrudd ut igjen. Formålet med dem har vært å holde limflater mot hverandre. Som finérplatene skrogene er bygd av. De er limt sammen ved hjelp av glassfiber og epoksy. Et 200 liters fat med epoksy har vært den største enkeltutgiften i prosjektet.

Anne farer barbeint rundt på dekk og viser frem. Stryker kjærlig over detaljer. Se her! Se denne! Masten blir holdt oppe ved hjelp av spectra-liner som er UV-beskyttet av ishockey-teip og tjæret hamp. De har utviklet en egen måte å gjøre dette på.

– Vantene er lette som bare det, jeg kan bære dem på en arm. Hadde de vært av vaier, ville jeg knapt klart å bære ett vant.

Røstjernene består av tauløkker surret rundt dekksbjelkene, og i toppen av masten er vantene spleiset til en løkke i enden. Løkken tres over masten og henger i et slags spesiallagd kryssholt der oppe.

– Det var spennende om vi hadde lagd vantene i riktig lengde.

Anne ser opp i masten. Den er også selvbygd av tre – av kvadratiske, lange bord som er limt sammen og høvlet til slik at masten er blitt rund og hul. Den ble lagd på litt over en dag. Anne skryter av mannen sin. Han er en praktisk tusenkunstner som finner løsninger på det meste. Det være seg å sveise og støpe beslag, finne løsninger eller se muligheter. Når mannskapet i tillegg består av en møbelsnekker, en som kan sy detaljer i lær og Anne selv som har lært seg å sy seil, står de sjelden opprådd.

– Vi lager ting raskt, og med så mye kunnskap blir det ganske fint også, sier hun.

Ni seil med personlighet

Høsten 2017 ble skrogene fraktet på bil fra Kråkerøy til Bygdøy der de stod side om side med Fridtjof Nansens «Gjøa» i et telt gjennom vinteren. Der ble «Bare Bare» satt sammen og gjort ferdig til sjøsetting våren etter.

– Hvorfor navnet «Bare Bare»?

– Det kom vel litt av seg selv. Vi diskuterte mange navn. Vi ville ha noe som uttrykte noe om en båt som er veldig enkel. «Bare» på engelsk betyr naken. Og så var jo ikke dette prosjektet helt bare bare å gjennomføre. Ja, så ble det, da; «Bare Bare». Nå lurer vi på om jolla skal hete «Ikke» eller «Hvorfor ikke»

De har drodlet mye om navn og per i dag heter prosjektet «Bare Bare to Bora Bora and back».

Navn har de også på alt de har fått til båten. Seilgarderoben teller nå i alt ni seil og de har alle fått navn: «Mette», «Synnøve», «Bråthe», «Tim», «Per Morten», «Geir», «North» og «Gran». Det niende seilet er en svært gammel spinnaker i silkeaktig nylon med vaier i likene.

– Den vil muligens hete «5». Det står et femtall i den.

Om den holder sammen, da. Hvis ikke blir den sydd om til noe annet de kan ha bruk for om bord; et putetrekk eller kanskje en duk.

«Tim» er en stor fokk som trolig har tilhørt en IOD i Fredrikstad, mens storseilet heter «Mette« og tidligere er blitt heist om bord i en Jeanneau-båt. Nå er det sydd om til gaffel-storseil.

– Noen vil kanskje kjenne igjen seilnummeret ute på fjorden, humrer Anne.

– «Per Morten» kom i en gul pose vi fikk av Per Morten i kystlaget, men han håper at vi aldri får bruk for det. Det er stormfokka.

Ønsket skulle vise seg ikke å bli oppfylt, for allerede under den første «langturen» til Bolærne under friske forhold i sommer, var «Per Morten» et av seilene de brukte aller mest. Og «Mette», hun viste seg å være for liten.

– «Bare Bare» seiler utrolig lett og raskt, men vi klarte ikke å gå over stag da vi skulle krysse nedover Drøbaksundet. Så for å kunne skifte halser, måtte vi kuvende, og det ga ikke noe videre avansement, så med vedvarende sønnavind ble det flere overnattinger i Sandspollen. «Mette» ga oss trolig ikke nok kraft til at vi klarte å komme igjennom vindøyet. Vi har også fått et gammelt gaffelseil som vi tenkte var altfor stort, men det har vi klippet av ved det første revet, og det ser ut til å passe perfekt.

En hyggelig og sosial båt

– Mer kaffe?

Anne byr på en kopp til fra en termos hun har med seg. «Bare Bare» ble sjøsatt 5. mai i fjor. Alt er ikke ferdig ennå der vi sitter på dekk en tidlig sommerdag i sola som skulle bli så varm denne sommeren. I hvert av skrogene blir det dobbelkøyer «for gode venner». Omtrent 120 cm brede. Det er plass til seks om bord. Ned til dem kommer man via store skyveluker som glir på gamle genuaskinner. I enden av det ene skroget er det en liten navigasjonsplass umiddelbart under skyveluken. Om bord omtales plassen som «hang out lounge».

– Er det ikke fint å sitte der med den store åpningen, sier Anne entusiastisk.

Forut i skrogene er det rom for seil og annet utstyr.

På dekket skal det bli plass til ti rundt et stort bord. Man sitter på dekksbjelkene som løper på tvers mellom skrogene. Bestikket om bord kommer fra redningsskøyta «Liv».

– Vi fikk restene av et over 50 år gammelt bestikk som har vært på Tahiti. Fem kniver, åtte gafler og tjue skjeer. Bestikket heter «Liv».

Øynene lyser og Anne ler ved tanken på at noen blir forundret når hun ber om at «kan du hente Liv til meg?».

– Dette er en ekstremt hyggelig og sosial båt med denne store uteplassen. Det er morsomt å dra på tur med båten. Vi får mye oppmerksomhet. Folk lurer på hva vi skal.

Og det de skal, er å demontere båten igjen nå i vinter og sende den til Tahiti slik at den ankommer våren 2019. På Tahiti settes båten sammen igjen. Anne er litt spent på hvordan de skal få hjelp til det, for med skrog som hver seg veier halvannet tonn er det snakk om et ikke ubetydelig behov for «man power». Men bekymret er hun ikke. Det meste løser seg. Det har det gjort så langt, og en av Annes store egenskaper er å komme i kontakt med folk.

Deretter skal de seile i et halvt års tid. Vestover. Akkurat hvor har de ingen planer om, og mens andre haster over Stillehavet på en tre- eller fireårig jordomseiling, har de tenkt å ta seg god tid og komme i kontakt med folk på øyene de seiler innom.

– Ja, vi vil gjerne bli liggende på et sted og være med og oppleve hvordan folk lever, hvordan de fisker, hvordan de bruker hendene. Kanskje jeg skal ta med meg hekletøyet mitt? Sånt har lett for å skape kontakt.

Etter et halvt års seiling skal de hjem igjen.

– Vi vil hjem til familie og Norge. Vi har hjertet vårt der også, sier Anne.

Båten vil de legge igjen et eller annet sted, for så å komme igjen året etter og seile i et nytt halvår. Kanskje kan noen til og med ha nytte av den der den er? Anne er ikke fremmed for tanken. Hun tenker på mannen som manglet tobakk på Kapp Verde-øyene. Hvor lenge de vil holde på å pendle mellom Norge og Stillehavet, vet hun ikke. Å drive et forlag i en moderne tidsalder er ikke stedsavhengig. Hvor hun er, betyr ikke så mye.

– Nå kan jeg gjøre det meste fra iPhonen min. Det eneste jeg trenger er en lader og mobildekning.

Det siste kan kanskje bli en utfordring på avsidesliggende stillehavsøyer. Det første lar seg gjøre ved hjelp av et solcellepanel. Og sol er det nok av på de kanter. Så noen solceller blir trolig også eneste strømkilde om bord i «Bare Bare».

Hvorfor ikke «Bare Bare?

– Hvorfor i all verden gjør vi dette? Hva er dette for galskap?

Anne Nygren stiller selv spørsmålet der hun ser ut på det som ligner et hav så godt det lar seg gjøre der vi sitter innerst i Oslofjorden om bord i «Bare Bare».

Den nesten skyfrie himmelen speiler seg og gjør sjøen utenfor Bygdøy-landet blå, men der Nakholmen møter Oslofjorden på den andre siden av innseilingen til hovedstaden fins ingen blekgul sandstrand. Strandkanten er knudrete og mørk og steinene dekket av skjellrue. Det er vondt å gå i land barfotet der.

– Ligger det en slags protest mot noe i prosjektet deres? Noen ideologiske tanker?

Anne tenker før hun sier:

– Nei, det gjør vel egentlig ikke det. Vi skal ikke sette søkelys på noe, vi har ikke noe genialt konsept. Vi drømte bare om å seile i Stillehavet, og da vi kom til det punktet at vi sa «Hvorfor ikke?», så ble dette vår måte å virkeliggjøre drømmen på innenfor de ressursene og de mulighetene vi har. Forhåpentlig vil det vi gjør inspirere andre. Vårt lille snev av idealisme i dette er vel et håp om at reisen vil gi oss større forståelse for hvordan verden rundt oss er.

Budsjettet på 150 000 kroner holder ikke. De er allerede på 160 000 kroner, så de vil ryke på noen titusener før «Bare Bare» ligger i en container om bord i et frakteskip på vei til Tahiti. Men ved siden av at dette måtte være et lavbudsjett-prosjekt for å være gjennomførbart, har ønsket om gjenbruk vært som en rød tråd helt fra starten av.

– Ja absolutt, gjenbruk har vært viktig for oss. Vi er daglig vitne til en utrolig sløsing. Folk kaster det utroligste, ikke minst rundt om på båtplassene. Hele seil kan gå i søpla. Vi er slett ikke flinke på gjenbruk i Norge; nordmenn har veldig god råd. Hadde vi hatt enda bedre tid på oss, kunne vi nok ha gjenbrukt enda mer, for eksempel alle finerplatene skroget er bygd av. Under oppussingen av en kirke ble det brukt en mengde finérplater. Eneste skavank var at det var skruehull i dem.

Anne lister opp hva som er gjenbrukt: Hele dekket, byssa, tauverk, kjetting, ankerspill, blokker og tauklemmer. Blant annet.

– Det meste om bord har vi enten fått eller kjøpt på ulike markeder og loppemarkeder.

Anne forteller om en tur til det store bruktmarkedet «Beaulieu» i Sør-England hvorfra de reiste hjem med en stor haug.

– Det var et utrolig sted, sier hun.

– Det å gjøre noe sammen med andre har dessuten vært en utrolig positiv opplevelse. Vi har hatt det gøy, lærerikt og inspirerende. Alt behøver ikke være så flott og fint. Det er veldig mye man kan få til selv.

Et løfte for åpen mikrofon

Ny scene; ny kaffe, ny utsikt – denne gangen fra et rundt bord på Akershuskaia utenfor Skur 28 der Anne har verdens minste kontor, men Oslos beste utsikt. Det er i slutten av september, sommeren er over og Oslofjorden er blitt gråere. Anne er i ferd med å legge siste hånd på høstens maritime foredrag i Flyt Forlags regi. Foredrag om drømmer som er blitt realisert og drømmer som skal komme. Flyt Forlag er ikke bare et forlag, men det er blitt et kraftsenter i langturseilermiljøet i Norge drevet av en ukuelig og utrettelig entusiast.

Nærmest alt som er verdt å lese av maritim litteratur på norsk har Anne Nygren gitt ut. Hun har hentet frem gamle klassikere som er utgitt på nytt, og hun har sluppet til nye skribenter. Nå mangler kun en bok i samlingen: Hennes egen…?

Anne ler høyt.

– Jeg kan jo bare skrive den. Skal jeg love deg det nå?

Anne Nygren bøyer seg ned mot mikrofonen som ligger på det runde bordet mellom kaffekoppene og en skål med snop.

– Ja, jeg lover her og nå å skrive en bok fra turen!

Hun snur seg, fyker inn på det lille kontoret og henter frem en bok.

– Det skal bli min variant av denne boken.

Hun viser frem en bok i stort A4-format der innholdet består av tegninger og håndskrift. Originalen ble utgitt på Dreyers Forlag i 1949 og forfatter var Erik Hesselberg, som var med på Thor Heyerdahls første flåteferd. Om bord tegnet, skrev og lagde Hesselberg treskulpturer, og han underholdt mannskapet med sang, gitarspill og eventyrlige historier. En tusenkunstner, ifølge Anne. Erik Hesselberg var dessuten den mest erfarne sjømannen og seileren om bord. «Kon-Tiki og jeg» heter boken hun har tatt frem. Den er nå utgitt på Flyt Forlag på norsk, engelsk og tysk.

– Jeg elsker den boken, sier Anne.

– Min skal hete «Bare Bare og jeg».