«Fatuhiva» etter grunnstøtingen
Vi har lært at det finnes to typer seilere, de som har gått på grunn og de som kommer til å gå på grunn. Vi på «Fatuhiva» er nå med i den andre kategorien.
Publisert
16. august seilte vi fra Oslo, første stopp ble Skagen før vi suste videre til Anholt og Kiel i løpet av de første fem dagene. Det var nydelig vær, medvind og sol. Gleden av å være ute på havet var enorm og vi kunne ikke hatt en bedre start!
Blåste opp
Da vi satte seil ut fra den siste slusen i Kielkanalen blåste det opp, bølgene ble krappe og regnbygene kom på løpende bånd. Vi bestemte oss for å gå inn til havn og ble liggende på været i Cuxhaven i rundt et døgn. Mens vi ventet på at vinden skulle løye og at strømmen skulle snu i vår favør, brukte vi tiden på å forberede oss i lys av uværet dagen før. Vi gikk gjennom ulike scenarioer, nødsituasjoner og sikkerhetsrutiner. Vi diskuterte også hva vi skal gjøre i fremtidige situasjoner når en nødhavn ikke er like tilgjengelig. Det er godt å føle seg forberedt når man forlater en havn, men lite visste vi at det virkelig skulle komme oss til gode noen timer senere.
Lørdag ettermiddag 23. august kastet vi endelig loss fra Cuxhaven. Kursen var satt mot Amsterdam, en strekning vi anslo tilbakelagt på omtrent halvannet døgn.
Det var fortsatt en del vind og vi skulle gjennom et trafikkert område, så vi besluttet før avreise at det skulle være tre personer på vakt med rotasjon hver fjerde time. Av lokale seilere i havnen, som kjente området godt, fikk vi anbefalt å seile syd for trafikkseparasjonsveien. Dette viste også kartprogrammet og vi valgte derfor den ruten. Av hensyn til sikkerheten seilte vi kun med revet forseil, ettersom vi må opp på dekk for å både reve og ta inn storseilet fordi linene ikke er trukket bak i cockpiten. Motoren var som alltid klar med nøkkelen i tenningen og påskrudd startbatteriet i tilfelle vi måtte manøvrere raskt. Kysten utenfor Nord-Tyskland er spesielt vanskelig å navigere i fordi sandbankene markert på draftet ofte er dekket av vann. Det var ikke mulig å se eller måle avstander, og da det ble mørkt ble det mer uoversiktlig, ettersom de store skipene ble redusert til hvite, røde og grønne lanterner. Selv om de første fire timene gikk veldig bra, anbefaler vi andre seilere å ta dette strekket i dagslys.
Rett etter kl. 22.00 gikk distressalarmen av på VHF-radioen nede i salongen. Det er både lytteplikt og hjelpeplikt i nødsituasjoner på radio, så en av de tre på vakt løp ned til VHF-radioen for å sjekke nødalarmen.
Smalt hardt i bunn
Samtidig var to av oss på dekk klare til å utføre et slag. Vi var nøye med å ha god nok avstand til det grunne området ettersom vi tidligere hadde trengt å falle av og jibbe i stedet for å slå hvis vi ikke kom gjennom vindøyet med kun revet genoa. Likevel gikk det galt og vi smalt hardt i bunnen i omtrent 4 knop. Hele båten bråstoppet og vi krenget raskt og hardt over til siden. Vi ble alle tatt på sengen av støtet ettersom vi fortsatt var utenfor det grunne området på sjøkartet.
To av tre som hvilte nede hadde delvis våknet av den høye distressalarmen som hadde gått av rett før, men alle våknet av braket fra grunnstøtingen og nødfløyten. På grunn av gjennomgangen dagen før husket alle å kle seg godt før man løp på dekk for å bistå. Sikkerhetslinjene som ble montert noen dager i forveien kom også godt i bruk.
Vi skrudde på motoren med en gang og tok inn seil samtidig som vi sendte ut nødsignal på VHF-radioen. Selv med motor og baugpropell klarte vi ikke å manøvrere oss ut på dypet igjen. I tillegg forsøkte vi flere ganger å bruke forseil til å få kraft til å krenge båten av grunn. Heller ikke dette hjalp, og vi drev lenger og lenger innover sandbanken. Vi fikk kontakt med redningsselskapet på radioen og de sendte en redningsskøyte som skulle være hos oss etter 45 minutter. Redningssentralen kontaktet også andre båter i området og det kom en SAR-båt som var standby hos oss noen hundre meter unna, men som ikke kunne kjøre nærmere for å hjelpe oss ut.
Redningsskøyte med filmcrew
Det smalt og ristet i hele båten da vi gjentatte ganger smalt på grunn med kjølen og roret. Vi var fem på dekk, to på roret som var festet med sele og tre som satt i cockpiten under sprayhooden som standby. Sistemann var nede og holdt kontakt med redningssentralen på VHF-radioen og sjekket kjølen og skroget for vanninntak. Etter en halvtime mistet vi kontroll på roret og hadde ikke lenger muligheten til å manøvrere.
Redningsskøyten kom etter det som føltes ut som flere timer, men som i realiteten ikke var mer enn drøye 60 minutter. Da de kom måtte en person frem i baugen for å ta i mot tau fra redningsbåten som ble festet på hvert sitt kryssholdt foran. Det var mørkt og bølgene slo og kastet seg over skroget. Alt var vått, og i kampens hete var vi overbevist om at det regnet tett. Samtidig som båten smalt mot bakken og ristet, fikk vi festet tauene fra redningsflåten og ble til slutt trukket ut på dypet igjen.
Vi var usikre på skadeomfanget, men skjønte at det var omfattende og takket derfor ja til å bli tauet rett til et skipsverft tilbake i Cuxhaven. Da vi var ute på dypt vann igjen og skjønte at det hadde gått bra med alle ombord og at båten fortsatt fløt, så vi at skøyten hadde filmcrew som filmet situasjonen med kamera, mikrofon og lys. De filmet sesong to av braksuksessen «Die Seenotretter» til tysk tv. Det var absurd at ulykken vår ble dokumentert, men vi ser fram til å se opptaket. Hele redningsmannskapet fortjener virkelig all heder og ære for den utrolig viktige jobben de gjør. Turen tilbake til land tok rundt to timer, og vi stresset over hvor mye bergingen ville komme til å koste oss. Til vår store glede viste det seg at dette var en offentlig finansiert redningstjeneste og at mannskapet var frivillige.
Store skader og nedslående beskjed
Vi ble tauet inn til havn litt etter midnatt søndag 24.08, og redningsmannskapet sjekket kjølen. De konkluderte med at vi ikke tok inn vann og at vi kunne sove i båten. Etter en liten rutine-dialog med politiet ble vi sittende sammen lenge i salongen for å oppsummere hendelsen. Vi hadde alle mange ulike følelser og tanker, så det ble en sen kveld hvor ingen var i seng før kl. 04.00. Tidlig samme morgen ble «Fatuhiva» løftet opp og vi så skader på både kjøl og ror.
Det var sprekker på utsiden av kjølen og i laminatet på innsiden ved boltefestene. Roret, som vi først håpet bare hadde fått jolletauet surret rundt seg, var mer skadet enn som så. Rorstammen var helt bøyd til babord side og det var tydelig at roret hadde slått mot glassfiberen på undersiden av skroget. Vi fikk umiddelbart den beinharde beskjeden fra sjefen på verftet om at vi ikke kom til å rekke å seile over Atlanterhavet i år, og at det beste for oss var å dra hjem og vente. Vi kunne ikke tro det vi fikk høre og alle var helt knust. Ventetiden på å reparere skadene kom til å ta opp mot seks uker.
Det er mange tanker som oppstår i en slik situasjon, og uansett hvor mye man forbereder seg og snakker om ulike scenarioer vil det alltid komme uforutsette situasjoner. Vi har alle seks en veldig ulik oppfatning av hva som skjedde, og hva vi trodde utfallet av situasjonen kunne bli til i øyeblikket. Noe av det vanskeligste har vært at bare halvparten var på vakt mens det skjedde. Å føle på skyld for en slik hendelse er en tung byrde å bære. Det er også vondt å føle på svekket tillit til hverandre og ikke minst egen selvtillit på seiling. Det er sårt å snakke om når drømmen er å seile i to år, men vi har heldigvis hatt en veldig åpen dialog i etterkant om hvordan vi reagerte forskjellig i situasjonen og hvilke tanker og følelser som sitter igjen.
Forsikring dekket skadene
Mandag 25.08 kom en inspektør fra verkstedet som gjorde en ordentlig og omfattende gjennomgang av skadene. Det var ubeskrivelig lettende å høre at alt kunne repareres og reisen vår kunne fortsette om en stund. Likevel måtte vi flytte ut alle eiendelene våre fra salongen, byssa og kartbordet. Det var vondt å pakke ned hjemmet vårt og rydde bort alt vi hadde flyttet inn med en drøy uke tidligere. Siden vi måtte flytte ut pakket vi også hver vår bag og booket inn på hotell rett ved verftet mens vi ventet på oversikt over skadene, prisanslag og dokumenter som vi kunne sende til en takstmann i forsikringsselskapet. Dagene var lange og ventingen tok aldri slutt.
Usikkerheten om hva forsikringen ville dekke satt som en stor klump i magen. Gleden ble desto større da vi fikk beskjed om at kaskoforsikringen gjennom Storebrand dekket skadene på båten. Den foreløpige regningen på 270 000kr ble redusert til kun 8000kr i egenandel. Samtidig er ingenting hugget i stein og vi får stadig nye beskjeder fra verftet som tærer på tålmodigheten. Det er slitsomt og overveldende å ikke vite hva neste dag bringer av nyheter om hjemmet vårt.
Seiler videre
Det neste spørsmålet som stilte seg var hva vi skulle gjøre ukene frem til Fatuhiva kunne sjøsettes igjen. Vi har alle flyttet hjemmefra og seilbåten har blitt hjemmet vårt. Tanken på å dra tilbake til Norge føltes som et overveldende nederlag og det siste vi ville var å skille lag etter denne grusomme opplevelsen.
Vi begynte å se etter muligheter for å fortsette turen etter halvannen måned med reparasjon, og kom inn på tanken om å frakte båten på trailer eller lasteskip for å ta igjen tapt tid. Vi fikk utrolig mange gode kontakter gjennom venner og Facebook-gruppen på Facebook som kunne hjelpe oss med å frakte både på land og til sjøs, men det var et dyrt alternativ med en gjennomsnittlig pris på 170 000 kroner.
Vi har lenge planlagt å krysse Atlanterhavet rett før ARC i midten av november. Det er av hensyn til stabile passatvinder og sikkerheten som følger med at det er mange båter på havet samtidig. Av erfarne langturseilere har vi derimot lært at sesongen for å krysse dammen er lang, og at vi fint kan dra fra Kanariøyene eller Kapp Verde rundt juletider. Det løftet et stort lass av skuldrene våre, og planen er derfor at vi selv skal seile Fatuhiva fra Tyskland når hun blir ferdig rundt månedsskiftet august/september. Samtidig begynner vi å forstå at alt endrer seg hele tiden, så vi får se hvor vinden blåser oss når den tid kommer.
I etterkant av hendelsen er vi først og fremst utrolig takknemlige for at ingen gikk over bord eller ble skadet. Vi har også virkelig forstått hvor viktig det er å samarbeide som et lag, ikke bare når vi står midt i en vanskelig situasjon, men i ettertid også. Det finnes alltid løsninger, man må bare støtte hverandre og tenke sammen. Ingen står sterkere enn laget sammen. Alt i alt har grunnstøtingen gjort oss sterkere som en gruppe, og vi ser frem til å løse alle utfordringer som kommer vår vei.
