Erfaringen fra Skagerrak får meg til å revurdere

Sist postkort endte med at jeg, min bror Viggo og far Øyvind sto ved kanonene på østre Bolærne og speidet ut mot havet. Nå er «Dus» i Skagen. Her er det som skjedde imellom:

Onsdag, etter Norges seier mot Elfenbenskysten, sto vi tidlig opp. Målet for dagen var å finne en naturskjønn øy i nærheten av Sandøsund, hvor vi, etter at et lavtrykk hadde passert, skulle gjøre et forsøk på å krysse Skagerrak fredag. 

Ildverket ble blinket ut som et yndet sted, med sin strand Paradisbukta på østsiden og brygger på andre siden. I svak nordavind lot vi trossene gå og seilte for platt lens sørover. Med åpen horisont fikk vi vår første smak av dønninger, noe det senere skulle bli mye av.

Etter hvert døde vinden helt ut, og vi bestemte oss for å bade. Trosser ble slengt ut, og vi hoppet uti. Med én mann på slep sto båten dønn stille. Motoren ble skrudd på, og vi putret inn til Ildverket, hvor vi la oss med baugen inn mot brygge og hekkanker ute bak. Deilig. Vi disket opp lunsj og nøt varmen. Tok en høneblund i piggen, som ble avbrutt av vann som sprutet inn forluken fra et plask til noen ungdommer som hoppet uti ved siden av.

Brann i det fjerne

På ettermiddagen var det tid for utforskning, og vi gikk for å gå opp på den fine øya. Klatrende og hoppende på klippene. Far på slep. Vinden blåste frisk på toppene, og båtlivet kokte under oss. Færder ruget i det nå ikke så fjerne. Vi kom til en liten strand ikke nevnt i havnebøkene, og fattern badet. Oslofjorden lå som et stuegulv utover, og på andre siden av fjorden så vi svart røyk over Østfold. Hva kan det være, lurte vi på. Senere fant vi ut at dette var røyk fra cabincruiseren som nylig ble slukt av flammene der.

Omsider nådde vi Paradisbukta, omtalt i litteraturen om bord som «en av Oslofjordens fineste sandstrender». Det kan vi skrive under på. En beskyttet, grunn vik med svært fin sand, og et ideelt sted å legge til med motorbåt, men for seilbåter er det for grunt. Gjennom et juv fylt med fuglekvitter fant vi veien tilbake til båten, hvor vi så på fotball med den bærbare TV-en vi har med for turen.

Værfast i stormen

Et lavtrykk var på vei og ville herje torsdag, så vi sto opp grytidlig og putret til Sandøsund for å legge til før vinden tok seg opp. Og tok seg opp gjorde den. Ved middag blåste det 17 meter per sekund ved Færder, og «Dus» krenget i havn mens regnet trommet på dekk. Vi dro frem vifteovnen jeg har hatt liggende siden i vinter, og fyrte opp. Far var kald, hadde fått frosten i seg. I sannhet brygget han på noe, som gjorde at hans videre deltagelse så mindre og mindre sannsynlig ut. Utover dagen ble det bestemt at jeg og min bror Viggo skulle seile videre, og han ta buss hjem.

Vi visste at neste dag ville det være nordavind, men fremdeles en del sjø, men vi valgte å gi det et forsøk. Gassflasken ble derfor byttet ut med en ny en. Kudos til Joker Sandøsund for å tilby denne tjenesten to båtfolket. Vanntanken fylt. Diesel fylt. Båten ryddet og vasket. En gryte bolognese laget, for enkelt å kunne få i oss mat til sjøs. I tillegg gikk jeg over riggen og tunet den på nytt. Jeg visste it kunne bli hard seiling i overfarten som etter planen skulle ende i Læsø.

Lunefulle Skagerrak

Jeg har seilt over Atlanteren tre ganger, men likevel har få overfarter vært like stressende som denne. Skagerrak er ikke til å spøke med, har jeg funnet ut.

I Den norske los er farvannet i munningen av Oslofjorden markert som et sted med farlige bølger. Dette er i hovedsak på grunn av Norskestrømmen, som kommer ut fra Østersjøen, nordover langs Sveriges vestkyst, før den brekker vest ved Oslofjorden og fortsetter mot Sørlandet. Akkurat i denne knekken er bølgene uforutsigbare. Vi var klar over dette, men hadde fått nyss om at hvis du seilte langt nok ut fra svenskekysten, ville en unngå motstrømmen. Og ved Skagen gikk en annen strøm østover, så løsningen for en rask krysning var å seile ut fra Færder og seile overbue mot Skagen. Så det var planen, og mens far vinket på brygga la vi ut i frisk nordavind mot Færder fyr.

Enhver seilers mareritt

Umiddelbart kom dønningene. Det hadde vi forventet, men vi hadde håpet at de ville være noe mindre enn det vi erfarte. Vi erfarte også at i løpet av et par hundre meter kunne sjøene dramatisk endre karakter, indikativt av strømforholdene nevnt. Fort ble vi gjort klar over de gjenstandene vi ennå ikke hadde sjøsikret godt nok. I det jeg ba min bror hente termosen, kom det beskjed fra luka:

– Bror, det er vann her, sa Viggo.

Det gikk kaldt nedover ryggen på meg, og jeg ba ham ta roret. I det han kom opp luken klarte jeg å skape en ufrivillig jibb, og Viggo fått bommen i hodet. På fem sekunder hadde vi gått fra å suse av gårde med friskt mot til å stå der i en kalddusj av mulige scenarioer som løp gjennom hodet. Førsteprioritet ble bommen i hodet. Heldigvis sneiet bommen  bare. Det så verre ut enn det var. Okay, videre til vannet under dekk.

Synet som møtte meg var ikke pent. Vann skylte rundt under dekk, ikke mye, men nok til å utløse fornemmelser av enhver seilers verste mareritt. Først: smaker det salt? Nei, konkluderte jeg med etter mange munnfuller. Jeg lenset ut kjølsvinet mens jeg vurderte alternativene. Kysten var bak oss, og vi kostet av gårde i fem knop. Ikke et godt sted å få vanninntrengning, men det var jo ferskvann? Nå, hvor kommer det fra? Jeg iverksatte deretter en jobb jeg håper å ikke måtte gjøre flere ganger. Alle puter gikk av. Tepper ut. Dørkplater opp og hodelykten frem. Gjennomføringene så bra ut, vanntanken lakk ikke, fotpumpen til salt- og ferskvann lakk heller ikke. Mystisk, for vannet kom fra babord side under en av benkene der dette står. Der batteriene er, til styrbord, var det tørt.

I slike situasjoner lærer en viktigheten av å ha ryddig båt. Heldigvis har jeg gjennom våren fjernet absolutt alt unødvendig om bord, og organisert alt på en pen måte. Dermed fikk jeg fort tilgang til skott og benkeplass for utredning. Jeg begynte etter hvert å tømme ut alt vannet som skylte rundt under benkene og i kjølsvinet. Så klutet jeg det helt tørt. Det kom ikke noe mer, virket det som, så jeg bestemte meg for å seile videre og overvåke situasjonen. Hadde det vært saltvann, hadde vi søkt havn umiddelbart.

Når jeg igjen kom opp på dekk etter kanskje en halvtime, skjønte jeg hvor intens situasjonen hadde vært, og blandingen av frykt, voldsomme bevegelser i strømsjøen og smaking av ulike væsker gjorde meg kvalm, ja, ganske slått ut. Men situasjonen var under kontroll, og vi seilte videre.

Kamp om hver meter

Etter hvert døde vinden, og selv om sjøene var noe roligere enn akkurat utafor kysten, rullet det fremdeles inn sett på tre-fire meter fra vest, som der og da virket å samspille med strømmen som nå kom fra øst. Voldsomme bevegelser og seil som slo var resultatet. Og to brødre på nippet til sjøsyke. Jeg blir vanligvis aldri sjøsyk, men «Dus» i disse forholdene var forhold som krevde sort belte. Mens vi drev vestover prøvde vi forskjellige konfigurasjoner. Bompreventer, storseil ned og bare fokk, bare storseil – ingenting utenom å skjære på styrbord halser inn i bølgene virket å funke. Så sakte kom vi lenger og lenger ut.

Vi fikk noen blaff hvor vi kunne peke rett på Læsø, men de varte sjeldent mer enn noen titalls minutter, og selv da, med en kompasskurs på 180 grader, drev vi såpass mye vestover at vi over bakken pekte på England. Og sånn fortsatte det gjennom dagen. Jobbet for hver eneste meter, og etter 12 timer hadde vi gjort unna en snittfart på 2,2 knop.

Ved solnedgang kom vinden fra nordvæst, endelig. Vi suste av gårde for fulle seil i seks knop og slukte igjen mil. Rundt midnatt skrudde vinden seg opp enda et par hakk, og roret begynte å glippe. Storseilet ble berget, og vi seilte for bare fokk. I tillegg begynte sjøen å plukke seg opp igjen nå som vi var tett på, nord for Skagen. Det ble en vill seilas under månen, og noen av bølgene må ha vært opp mot fem meter, og krappe. Det var litt som kulekjøring, bare med båt. Voldsomme g-krefter, og «Dus» humpet og spratt av gårde som en kork.

Flatvannseiler?

I lysningen så vi blinket fra Skagen fyr, og med et lettelsens sukk rundet vi Skagens rev og sjøen stilnet hen. Dus krysset de siste nautiske i full bravur. I flatt vann seiler Cirrusen bra, men i store havbølger er den ikke god. Inne i en tiidligere sak vi hadde om noen som seilte langtur i Cirrus skrev de at båten ikke er noe god på havet, at den er for rund, og jeg har alltid lurt på hva de egentlig mente med det. Nå tror jeg at jeg vet. Den er rund, litt uregjerlig. Går ikke akkurat som et tog.

På vei inn til Skagen fikk jeg fornemmelsen av at den ruten jeg har lagt opp, med seilas kun på åpne havstrekk til Læsø, Anholt og Bornholm, kanskje ikke er en så god idé.

Jeg har fått min dose dønninger. Erfaringen satte en liten støkk i meg. Hvorfor presse på til Bornholm? Er «Dus» båten å gjøre det i?

Betenkt la jeg meg til å sove i Skagen, og når jeg våknet fattet jeg en beslutning. Mer om veien videre i neste postkort.

Kanskje målet ikke er å finne på et kart?

Les mer:

Mannskapet finner rytmen

Dus har kastet loss fra Oslo med kurs Bornholm. Allerede har vi opplevd minner for livet.

Følg med for postkort fra «Dus»

I sommer skal jeg forsøke å seile fra Oslo til Bornholm med Albin Cirrus «Dus». Jeg skriver forsøke, for jeg skal jo seile, og det i en båt fra 1983.

Nå kan du bli med «Dus» til Bornholm – episode 1 er ute

Hvordan er det egentlig å legge ut på langtur i en 43 år gammel Albin Cirrus? Nå kan du bli med om bord. Første episode i videoserien «Postkort fra Dus» er publisert.