Langtur på familiens premisser
For noen dager siden la vi som familie ut på vårt livs største eventyr. I alle fall så langt. Benedicte (33), Bianca (4), Bentley (1) og jeg, Kjell-Ola (48), skal seile lengre enn vi noen gang har seilt.
Publisert
Sist oppdatert
Det er en merkelig setning å skrive, for den høres både stor og enkel ut på samme tid. Som om livet plutselig lot seg oppsummere i én avgang fra en brygge. Men slik føltes det faktisk. Vi kastet loss fra det kjente hjemme i Drøbak, fra hverdagen, fra huset, kalenderen, avtalene og alt det som vanligvis holder et familieliv fast i en nokså forutsigbar rytme.
Bare ordet langtur gjør noe med meg. Det lukter av salt, solkrem, våte tauverk og varm kaffe i cockpiten. Det smaker av livet på svai utenfor kystlinjer man ennå ikke kjenner navnet på. Det bærer i seg en gammel drøm om å seile litt saktere enn verden ellers beveger seg.
Etter at jeg sa opp jobben, kona mi tok permisjon, og vi fikk klarert med sykehuset at oppfølgingen av datteren vår kan gjøres også utenfor Norge, satte vi seil sørover. Bianca hadde leukemi frem til i fjor. Det skriver jeg ikke for å gjøre reisen tyngre enn den er, men fordi det hører med til kartet vårt. Noen reiser begynner ikke ved bryggekanten. De begynner lenge før. På sykehusrom. I samtaler man aldri glemmer. I netter der man lover seg selv at hvis man en dag får livet litt mer tilbake, så skal man ikke sløse det bort på å vente.
Nå seiler vi.
Måneder, muligens år
Vi skal være ute i noen måneder, muligens år. Kanskje lenger. Kanskje kortere. Det viktigste for oss er ikke å kunne peke på et endelig mål og si at det er dit vi skal. Det viktigste er reisen i seg selv. Derfor går vi heller ikke høyt ut med en fast endestasjon. Vi vil ikke gjøre eventyret til en kontrakt. Vi vil heller la det få være det det er. En familie på vei. Med tid nok til å lytte til værmeldingen, barna, kroppen og magefølelsen.
I skrivende stund er vi i ferd med å krysse mot Sverige. Vinden står stødig. Båten går fint. Over dekk ligger lyset mykt over sjøen, og under dekk lever småbarnslivet videre med tegnesaker, snacks, leker, klær som aldri ligger der de skal, og den særegne blandingen av kaos og lykke som bare små barn kan skape på et begrenset antall kvadratmeter.
Rent mentalt har vi bestemt oss for én ting. Dette skal skje på familiens premisser. Ikke på drømmen alene. Ikke på kartets premisser. Ikke på Instagram sine premisser. Ikke på forestillingen om hva en ekte langtur skal være. Alle har fått være med i planleggingen, også når det gjelder båten.
Kjenne sine begrensninger
Vi seiler en Bavaria 44 Vision fra 2007. Det er en båt med komfort i høysetet. Den har god plass til å være en 44-foter, og etter noen viktige oppgraderinger føles den nå litt nærmere 2026 enn de snart tjue årene på papiret skulle tilsi. Da vi vurderte båten, nevnte vi under et seminar om langtur at den hadde storseil på rull. Vi ble ganske raskt frarådet det. Jeg forstår innvendingene. Jeg forstår også at mange seilere har sterke meninger om slikt. Likevel så vi det mer som en fordel enn en ulempe. For oss handler dette ikke om å imponere noen. Vi er en småbarnsfamilie på tur. Vi er opptatt av å gjøre ting enkelt. Vi er opptatt av trivsel. Vi er opptatt av å kunne seile aktivt med færrest mulig hender på dekk. Det hender faktisk at minsten på ett år må vugges i søvn akkurat idet vi skal legge til i en havn. Hvis Benedicte ammer, er det jeg som må håndtere det meste alene. Da blir ikke teorien om den perfekte seilbåt like viktig som hverdagen om bord. Derfor har vi også truster i begge ender av skuta.
En seilerkompis sa at det ikke er nødvendig for ekte seilere. Jeg svarte vel noe i retning av ja, sikkert – samtidig som jeg visste at jeg var helt uenig. Jeg orket bare ikke diskusjonen. For meg handler ikke truster om stolthet. Det handler om trygghet. Det handler om å kunne manøvrere en tung familiebåt inn i trange havner langs kysten, gjerne med vind fra feil kant, en ettåring som gråter, en fireåring som spør om vi snart er fremme, og en skipper som helst vil unngå å lage havnekino i hver eneste gjestehavn sørover. Noen ganger er godt sjømannskap å kjenne sine egne begrensninger før andre får øye på dem.
.
Vind i håret, verden i øyekroken
Hvor lenge vi skal seile, vet vi ikke. Det er kanskje det ærligste svaret vi kan gi. Planen er egentlig ganske enkel. Vi fortsetter så lenge vi trives. Så lenge barna har det godt. Så lenge livet om bord gir mer enn det tar. Så lenge havet fortsatt føles som riktig vei videre.
Underveis skal vi dele små og store øyeblikk fra livet om bord. Eventyrene. Hverdagen. Utfordringene. De vakre stedene. De dårlige beslutningene. De gode samtalene. De rare dagene. De øyeblikkene vi aldri kunne planlagt på forhånd. Vi er to store og to små på vei med vindens hjelp. De første ukene har vi også med min kone Benedictes bror, Julian. Han har tatt et lite avbrekk fra livet ved NTNU i Trondheim for å seile mot land han ikke har besøkt før.
Det er fint å ha ham med. Ikke bare fordi flere hender gjør livet enklere om bord, men fordi slike reiser også består av vitner. Mennesker som kan være der når minnene blir skapt. Som kan le av det samme regnet, den samme fortøyningen som ikke ville sitte, den samme middagen som veltet i sjøgangen, og den samme solnedgangen som plutselig gjorde alle stille. Planen er at vi skal slippe han av i Skagen, før vi fire fortsetter på reisen. Kanskje er det nettopp derfor vi gjør dette. Ikke for å flykte fra livet, men for å komme tettere på det. Ikke for å bevise at vi er eventyrere, men for å gi barna våre en barndom med vind i håret og verden i øyekroken. Ikke for å legge bak oss alt som har vært vanskelig, men for å la noe nytt få vokse ved siden av det. Havet lover oss ingenting. Det har det aldri gjort. Men det gir oss en retning, en rytme og et rom der dagene blir enklere å forstå.
Akkurat nå er det nok.
