Fatuhiva seiler videre
De fem unge langturseilerne om bord Fatuhiva har endelig fått båten på vannet igjen, og snart går ferden over til Madeira.
Publisert
Mindre enn to måneder inn i langturen opplevde Elisa, Thelma, Eva, Amalie og Lisa om bord Fatuhiva, en Hero 114, både grunnstøting med egen båt og spekkhoggerangrep om bord i en annen båt. Nå er båten endelig reparert og jentene har seilt videre. Her forteller gjengen selv om hvordan de siste ukene har vært.
Store skader på ror og kjøl
Kun en uke etter avreise gikk vi på en sandbank i utkanten av elven Elbe etter Kielkanalen. Da båten ble løftet på verftet Boots- und Schiffswerft Cuxhaven så vi omfattende skader på roret og kjølen, men det var ingenting som ikke kunne repareres. Vi måtte flytte ut av hjemmet vårt og bli i området til reparasjonene var i gang. Heldigvis for reisekassen vår hadde vi kaskoforsikring i Storebrand som dekket skadene. Til tross for sjokket over den nye og ganske kjipe situasjonen vi befant oss i ville vi gjøre det beste ut av det.
Derfor dro vi på en innholdsrik interrail mot familie i Spania. Lengselen etter å komme seg tilbake på bølgene var likevel stor, og etter nesten seks uker på land tok vi flyet fra Spania tilbake til kalde Cuxhaven i Tyskland. Vi hadde hatt god dialog med verftet, men var spente på hva som ville møte oss.
Omfattende reparasjoner
Båten var på land i 45 dager, og det var store sprekker i kjølen, både på innsiden og utsiden. Fra utsiden slipte de ned til overgangen mellom kjølen og skroget og la ny fugemasse. På innsiden av kjølen var det dype sprekker i laminatet som de slipte ned til og la nytt laminat. For å komme til alle sprekkene ble verkstedet nødt til å ta ut hele dieseltanken. I tillegg måtte hele rorstammen støpes på nytt og rorhylsen byttes. De oppdaget også at mastefestet var helt rustent og måtte byttes. Vi kan være takknemlige for at grunnstøtingen skjedde med en såpass solid båt som vår Hero 114 fra 1985 med blykjøl og sandwichlaminat.
Storm og brakkesyke
Etter vi hadde flyttet hjem igjen ble vi liggende på været mens orkanen Amy herjet utenfor kysten. Vi brukte tiden på å sette oss enda bedre inn i hvordan tidevann og strøm fungerer og kartprogrammet vårt Navionics. Uværet ga også tid til ymse prosjekter som å stramme rekkestøtter, gå gjennom rutiner og å gjøre Fatuhiva hjemmekoselig igjen etter hun hadde vært en arbeidsplass i seks uker. Samtidig merket vi at brakkesyken kom snikende.
En dag tidlig i oktober kunne vi endelig fortsette på langturen vår. Det er ingen hemmelighet at vi lå litt bak skjema, så like etter ulykken var vi innom tanken på å frakte båten sydover med trailer for å ta igjen tapt tid. Heldigvis kunne vi legge den ideen bak oss etter betryggende ord fra flere erfarne langturseilere som var tydelige på at det er både trygt og gøy å seile i Nord-Europa om høsten så lenge man forbereder seg godt. Værvarselet var tydelig preget av høstens anmarsj, men vi fikk et godt værvindu og gikk inn for å seile flere lengre etapper.
Cuxhaven til Cherbourg
På seks dager kom vi oss fra Cuxhaven til Cherbourg med en natt i Calais. Det var lange dager med mye motstrøm, motvind og noe sjøsyke, men også seilglede. Vi luftet gennakeren, og vi fikk flere timer med delfinshow langs baugen. Det er dogme på havet at ting blir ødelagt, og etappens største utfordring var en rift i en søm på genoaen. Vi hadde likevel flaksen på vår side i Calais da vi oppdaget at nabobåten i havnen var fra Greenpeace og kunne låne oss en symaskin.
Over Biscaya
I midten av oktober seilte vi videre fra Cherbourg og over Biscaya. Vi brukte fem døgn over, og seilasen gikk overraskende fint. Vi suste sørover på lens med en gjennomsnittlig fart på 6,1 knop. Nå er vi i La Coruna i Spania. Etter spekkhoggerangrepet flere av oss opplevde, og all interaksjon med dyrene i området i det siste, har vi bestemt oss for å seile ut fra Nord-Spania til Madeira før vi seiler videre til Kanariøyene.
I et senere reisebrev forteller gjengen om bord Fatuhiva mer detaljert om seilasen over Biscaya.
