Radioprogram fra seiltur til Antarktis

Edvard Hambro har tidligere laget den prisbelønte dokumentaren «Den gule Hawaiiskjorta», historien om Petter Norengs dramatiske mann over bord opplevelse og redning under ARC seilasen i 1999. Han har også selv deltatt i TwoStar, tomannsregattan over Atlanterhavet, Tidligere i år var Hambro med Svenning Torp og Tore Bjørn-Hansen i deres Swan 46 «Anne Mari» til Antarktis. Her hadde han med seg opptaksutstyr og fanget 70 timer med lyder fra naturen, båt og mannskap. Dette er nå redigert til et 43 minutters radioprogram som skal sendes på NRK2 lørdag 12. mai kl 1003 med reprise søndag 13. mai kl 2103.

Hambro tar utgangspunkt i seilernes indre reise i mektig natur og har bygget opp programmet rundt de fem karenes egne "ord for dagen" som ble et rituale for seilerne ombord på «Anne Mari». Her får man høre hva hver og enkelt har på hjertet i en seilbåt under ekstreme forhold. der marginene er små og seilerne ydmykhet og indre følelser kommer til uttrykk.

Hør programmet her

Her er en smakebit fra Edvards inntrykk og forventninger i forkant formidlet til Anne Maris blogg:

Lørdag 14. januar.

Stemningen ombord på Anne mai er full av forventning. Kanskje skal vi heise seil og dra sydove til det store eventyret...Frokost og kaffe blir servert. Skippern setter seg ved kartbordet for n`te gang og sjekker gribfilene...det meste ser lovende ut. Det meste.

Så venter vi bare på mail fra Fritz - vår egen værguru. Hans ord er loven ombord. Før han har sagt sitt blir ingen avgjørelse tatt. Så kommer mailen - som vanlig til avtl tid. beskjeden fra Brüssel er klar: "No go. No go. The start of Drake looks promising, but on arival you will get a very deep and menacing low. No go." Dermed er saken klar; ikke sydover, men vestover skal ferden gå. Ikke ut på den beryktede Drake passage, men innover i de milde fjorder. Ren lystseilas i sol med laber bris. Knut skal til å klistre på seg Scopodermen for alle tilfelles skyld, men Svenning sier han ikke behøver. "V skal seile innaskjærs, Knut. Det blir ikke sjøer her. Du kommer ikke til å merke noen ting.

Omtent en time etter å ha kastet fortøyiningene i Puerto Williams er vindstyrken oppe i tredve knop, så stiger den videre oppover. Sjøene er ganske store og de er korte og illsinte.

"Skjønner ikke dette", sier skippern, "det pleier da ikke sjøe så mye her...?!" Knut skjønner ikke så mye av det han heller, han bare merker at alt det han har gruet seg for med hensyn til sjølivets gleder nå viser seg å stemme.

Anne Mari som vanlgvis er ganske lett på foten sliter nå i den tunge sjøen med tre rev i stor`n og tre tusen omdreininger på jernhesten.  For Knut virker hun mer som en drektig ku i vll panikk over lettkupert myrterreng. Det blir for mye for ham. Magen gjør opprør.

Først kommer siste dagers mat opp. Så kommer middagen fra flytuen og til sist torsdagens middag på Gardermoen. I kjølvannstripen blander det seg nå rødgrønne, brune og grønne farger som vitner om Knuts kulinariske opplevelser over flere kontinenter. Vi syns alle synd på ham. For Edvard og Wilhelm er derimot dagen en kjærkommen anledning til å bli bedre kjent med damen som kal bringe oss alle trygt til Syden og tilbake. Vi er glade vi får denne kulingen i Beagle Channel og ikke på Drake'n. Etter ca syv timers mareritt eller morro - alt ettersom hvodan man tar det - er vi fremme ved Caleta Ferrari og kaster anker. Den nødvendige drammen blir bragt opp i cockpitten og herlig middag følger. Knut vender tilbake fra de døde.

Søndag 15. januar.

Vi letter anker og seiler videre nordover. Knut har for lengst klistret på seg Scopodermen, men da vinden og sjøen tar en encore må han melde pass igjen. Stakkars mann. Og dette er bare starten. Det hjelper litt utpå dagen da vi seiler med vinden litt rommere og sjøene får dårligere tak på Knuts indre øre. Noen horisont finnes ikke, men det er sandelig nok å feste øynene på. Landskapet er rett og slett overveldende. Snart titter solen frem. Fjorden er mørkeblå med hvite hester på sjøene.  Fjelltoppene er dekket med snø og breene går helt ned i vannkanten. Det minner om Nord Norge, men er enda mektigere og det finnes knapt tegn til folk noe sted.  Utpå ettermiddagen kommer vi frem til en vakker liten strand omkranset av trær - Caleta Olla. Anker i bånn og to liner til lands. Deretter ut på gummibåten og tur på land. Endelig er Knut i sitt rette element og fører an i ulendt terreng. Det er tette kratt og lave trær, myrer og små dammer og elver overalt - som skapt for bever. Det er nettopp de som regjerer her og vi er så heldige å få øye på noen prakteksemplarer. Omtrent ved hver femte meter kommer vi over stubber som er gnaget over. De ser ut som enden av en blyant som nettopp har vært en tur innom spissern - de er nesten perfekt symmetrisk fortært fra 360 grader.Noen ganger har trærme vært for store. Bevern har gått til verks med sin vanlige iver, men har måttet gi opp sånn ca halvannen meter inn i stammen. Det som står igjen er nok til at treet holder seg oppreist og ikke stuper. Naturen er snodig. Eetter denne oppløftende turen på terra-nesten-ferma har Knut igjen fått apetitt og kveldens svinestek blir nesten for liten.

Mandag 16. januar.

Endelig er det stille og fint. Ingen blir sjøsyke. Ingen seil må reves. Vi trenger ikke rustningen fra Musto and Hyde. I vakkert sommervær tøffer vi videre til enden av Pia-fjorden hvor Darwin-breen  velter helt ned i vannkanten og fjellene bak rager 2800 meter rett til værs. Vi brøyter oss vei gjennom isen og går så tett som vi våger inntil brekanten som går ca 10-15 meter  rett opp fra sjøen. Skulle det kalves er det greit å ligge et stykke unna. Så kutter vi motoren. Tore gjør et sprang overbord og skaffer oss isbiter på noen tusen års alder til GT`en. Jeg vet det er barnslig, men det er gøy allikevel. Det blir skålt og smilt og ledd. Mens vi hører dumpe brak og dunder fra breen over oss blir lunchen satt til livs. Hvem trenger Draken når vi har det slik?

Full av inntrykk river vi oss løs og setter kursen mot syd til Caleta Beaulieu - den vakre bukten. Navnet lyver ikke. Her er så vakkert at det tar pusten fra oss. Vi drar iland og bestiger nærmeste topp som er bestigelig for hele mannskapet. Ikke alle er like spreke på landjorden. Hofter og rygger gjør sitt, men på demokratisk vis kommer vi i alle fall såpass høyt at vår stolte Anne Mari ser svært så liten ut der hun duver under oss. Vi knipser i vei og er lykkelige over denne fantastiske dagen.

Tirsdag 17. januar.

Våknet til strålende vær. Skippern sjekker gribben. Joda, vi har ikke glemt Draken. Vi SKAL sydover på tross av at hverken Scopoderm eller Stugeron eller noe annet kan redde Knut fra sjøsyken. Han gleder seg voldsomt til Antarktis, men gruer seg like voldsomt til overfarten. Vi føler med ham selv om det er fattig trøst. Men Svenning er som vanlig full av optimisme - været begynner å bedre seg. Fritz er også med på notene. Joda, det kan hende at det åpner seg et værvindu om noen dager. Dermed er det opp med ankeret og inn med landlinene og fulle seil østover de 85 milene til Puero Willliams. Anne Mari skummer avgårde. Det er som hun merker at noe helt spesielt er på gang...Kanskje skal hun snart få vise hva hun virkelig er god for. Det er lett å bli overtroisk tl sjøs. Enda lettere er det i dette farvannet. Her seiler vi i samme strøk som Darwrin og Fitzroy. Vi seiler forbi øyer som er oppkalt etter de innfødte de møtte og tok med seg tilbake tl England for å "sivilisere" dem. Det eksperimentet gikk selvfølgelig helt galt. Ikke at ikke Button og de andre lærte seg noen manerer, men de ble selvfølgelig utstøtt da de kom tilbake. Utstøtt og ulykkelige. Men navn på kartet det fikk de. Button Island. Og her seiler vi fem. Fire av oss har drømt om Kapp Horn og Antarktis i tilsammen minst to hundre år.Vi skal bare stoppe i Puerto Wiliams og bunkre litt til, sjekke gribbene, lytte til Fritz og så lytte på skipperns avgjøerlse og så skal vi ut på det store eventyret. Ikke rart vi må innom baren på Micalvi før vi køyer. Øre i hodet av inntrykk fra de siste dagene, mette og fornøyde kommer søvnen. Snart skulle våre drømmer bli virkelighet.