Falsk trygghet?

Fra 1. mai i år er det forbudt å seile, kjøre eller ro båter under åtte meter uten vest. Påbudet ble vedtatt av Stortinget med én stemmes flertall etter at sittende regjering hadde gått mot et påbud. Og forrige regjering lot være å fremme forslaget.

Norsk Folkehjelps drukningsstatistikk viser at i 2014 druknet 115 personer i Norge. 55 druknet etter fall fra land, særlig brygger og kaianlegg er risikosoner. 21 druknet fra fritidsbåt (Sjøfartsdirektoratets statistikk viser at 28 druknet fra båt).

Dette betyr at kun ca hver sjette drukning i fjor var relatert til fritidsbåt. Dermed får vestpåbudet effekt for kun en liten gruppe av ulykkene. Vi kunne sannsynligvis ha reddet flere fra drukning ved også å innføre påbud om bruk av vest ved opphold på brygger og kaianlegg, og ved bading i basseng og på strender.

Å ferdes på sjøen dreier seg om mestring av situasjoner der risikovurderingene er mer sammensatte enn bruk av vest eller ikke. Vest er ett av hjelpemidlene for å redde liv, og det må være skipperens ansvar å velge rett utstyr i forhold til situasjonen. Å redusere sikkerhetsspørsmålet til spørsmål om kun vest vil sannsynligvis bare gi falsk trygghetsfølelse for de kunnskapløse.

Politkontroller

Hundrevis av facebook-kommentarer påpeker det urimelige i at erfarne båtfolk som er ute og seiler i laber bris en solskinnsdag gjør noe ulovlig om de tar av seg vesten. Samtidig kan en totalt uerfaren båtfører i en stor båt med hundrevis av hestekrefter la ungene sitte på baugen og dingle med beina uten vest i full fart i all slags vær. Med loven i ryggen! Raske båter av den typen tidligere Kiwi-sjef Per-Erik Burud omkom med omfattes for eksempel ikke av påbudet.

Arbeidsgruppen som leverte forlaget til regjeringen gikk inn for å øke antallet politikontroller fra ca 8500 i dag til 50.000 kontroller. Dette mente regjeringen var feil bruk av politiets ressurser. Nå sier Gjensidige i en pressemelding at påbudet blir en papirlov fordi det ikke finnes ressurser til håndheving. Også i politiet er skepsisen til påbudet stor, ifølge NRK.

Samtidig er det jo slik at de fleste drukningsulykker ikke er knyttet til båtbruk. Å montere stiger på brygger og kaier slik at folk som faller uti kan komme seg på land igjen, kan dermed være et målrettet tiltak for å få ned drukningsulykkene. Forsikringsselskapene har jo her tatt ansvar i lang tid: Tryg gjennom å utplassere livbøyer man kaste ut til folk som faller i sjøen, og Gjensidige gjennom svømmeopplæring.

Dyktige

Nordmenn har et dypt og nært forhold til sjøen, og dette forklarer nok noe av engasjementet i saken. Ifølge Transportøkonomisk Institutt er halvparten av den norske befolkningen i fritidsbåt hvert år. Når kun 21 av dem druknet i fjor forteller jo dette også noe om hvor trygt det er på sjøen. Statistisk sett.

Det sier også noe om hvor mange ansvarsfulle og dyktige seilere og båtfolk vi har her i landet. Ansvarlige skippere skaper sikkerheten på sjøen. Vi må bygge opp under ansvarsfølelsen på sjøen. Det gjør vi ikke ved å tre firkantete regler over hodene på folk. Når vesten kommer til anvendelse i en fritidsbåt har ulykken allerede skjedd.

Det er trist når skrivebordspolitikere lager papirlover som gir falsk trygghet på sjøen. Påbudet fjerne noe friheten på sjøen, uten å øke sikkerheten, slik jeg ser det.

Men jeg håper at jeg tar feil.