Ekte jordomseiling

[Denne artikkelen stod første gang på trykk i SEILmagasinet 10/2008]

Det fryser på ryggen. Stillhet og ettertanke preger det ellers så muntre mannskapet. Vi slører forsiktig mellom de enorme tankerne. Et hundretalls frakteskip omringer utålmodig den lille staten Gibraltar. Sola senker seg på Atlanterhav-siden av det smale stredet mellom fattigdom og rikdom. Mellom drømmer og knuste drømmer.

Nærmere land går det opp for oss at noe uvanlig har skjedd. Langs land ligger sunkne livsgrunnlag. De små fiskebåtene er blitt slengt på land eller ligger sunket ved bøyene sine. En 100 meters lastebåt ligger kveilet opp på land ved fyret som en slaktet hval, og innvollene flyter over alt. Oljesølet må ryddes, og alle havnene er stengt. Heldigvis har vi unngått stormen denne gangen.

Motortrøbbel

To skitne menn har tatt kontroll over salongen. De dykker dypere og dypere i motoren.

– Det er tre muligheter, sier den minst møkkete. Det er tydelig at han er sjefen.

De er fascinerende hierarkiske her i Spania. Nesten på grensen til kastete. En er sjef, mens den andre jobber.

Den reneste forteller at det vil koste fra 2000 til 20 000 euro å fikse motoren, avhengig av helvetesgraden på skaden. Pengekvalmen slår over meg igjen. Vi krysser fingrene til i morgen, for da faller dommen. Himmel eller helvete. Himmel blir det strengt talt ikke uansett. Kanskje mer som Hamar eller Helvete.

Den skitneste av de to er tilbake, sammen med en som er enda mer møkkete. Nå er rollene helt annerledes.

Den mellomskitne har gått fra tenor til bass, og løfter ikke en tå. Det sparkes nedover. Møkkingsen er sopran. Han puster og peser mellom banningen. Jeg ligger i køya og hører på. Jeg skjønner noen av ordene.

Jeg klyper meg lett i armen for å sjekke om jeg drømmer. Jeg drømmer ikke.

– De sier det bare er å pælme hele dritten, informerer Otto monotont fra salongen.

Jeg har allerede forstått. Jeg svarer ikke. Orker ikke. Det skrus fortsatt, så det kan ennå være håp. Skruingen avtar. Livet står ikke til å redde. Det blir mørkt i kapteinens lugar. For første gang på reisen er jeg motløs. Tom.

Dyre erfaringer

Det er nå snart to måneder siden vi fikk den tunge beskjeden om at motoren måtte byttes ut. Dagen etter bestemte vi oss for å snu det hele til noe positivt. Ny motor betyr trygghet, og det var flaks det skjedde her og ikke i Afrika eller over Atlanteren.

Den gamle, tilsynelatende strøkne, motoren hadde fått vann i sylinderne, og prisen for å reparere tilsvarte prisen for en ny. Vi overtok båten med papirer på at motoren hadde hatt full overhaling i fjor. Et ironisk «takk skal du ha» rettes til overhaleren.

Ingen visste helt hva som hadde skjedd, eller kanskje vi ikke helt forstod hva de sa? Otto snakker flytende spansk, men han er visst medium på «verkstedspansk» som han kaller det. Uansett, resultatet ble en måned på en likstinkende fiskebrygge i Motril, akkompagnert av en budsjettsmell av dimensjoner.

Måneden i Motril ble brukt til å bli kjent med denne fascinerende delen av Spania og de herlige menneskene. Best av alt var juvvandring i elva Rio Verde.

Juvvandring

Vi kaster oss ut i elva og svever av gårde. Våtdraktene og de vanntette sekkene holder oss flytende. Vi er ekstatiske unger i verdens største badeland.  Fjellveggene fanger oss på begge sider, så det er kun en vei videre. Utfor stupet. Ned i fossen. Min første rappellering ender med at jeg må slippe taket, slik at jeg deiser i bassenget under.

Vi klatrer skrått nedover mot en ny kulp, mens froskene hopper oss klumsete i møte. En gjennomsiktig variant lander i fanget mitt, stopper opp og kikker forundret på meg. Jeg ber om forlatelse før han spretter videre opp de sleipe steinene. Rett over oss står et fjellgeitpar og bevitner det hele, før de hjorter elegant opp den tilsynelatende vertikale fjellskrenten.

Vi har ikke flytt lenge før vi hører storfossens umiskjennelige brus.

– Tienes huevos?, spør Carlos meg. – Har du egg?, betyr det.

Det har jeg lært av mannen på intensivkurset på PCen.

– Hva i rumpetaska skal vi med egg nå, tenker jeg. Klippen fremfor oss avslører at han refererer til testiklene mine.

Det er 15 meter ned dit de to majestetiske fossene møtes i en esmeraldfarget kulp. Plutselig skjønner jeg hvorfor de kaller den Rio Verde – den grønne elven. To kroppslengder skiller klippene på hver side, og det er ingen vei tilbake.

Jeg smeller i kulpen og berører forsiktig bunnen. En grei landing. Otto kommer straks deisende etter. De påfølgende primale hylene er ikke til å unngå. Her er det kun oss og naturen. Villmark, bare en times kjøring fra turistbyene langs kysten. Den lille, viktige timen som gjør en måned i måkemekka verdt hvert eneste sekund.

Vi er på vei til Stillehavet. Det er der min virkelige jordomseiling begynner. Slik har jeg tenkt til nå.

– Live slow, skålte Henry, en herlig champagnebonde vi møtte i Gibraltar. Lev sakte. Det var gode ord. Vi må leve hele tiden. Veien må jo være viktigere enn målet, for livet er nå, i dag. På Madeira skal vi klatre i fjellene, kjøre slede og oppleve lokal kultur. Vi skal leve sakte.

[Artikkelen fortsetter under bildet]

Alene på nattvakt

Nå sitter jeg og kikker rett i seilene. Kanskje i 10 minutter, kanskje i en time. Vinden er utstabil. Retningen og styrken varierer. Da må det trimmes og justeres. Det er god trening. Tiden om bord eksisterer kun i form av vaktskifter og forventet tid til ankomst. Jeg er på jordomseiling og det er først nå jeg virkelig innser det. Vi er langt ute på Atlanterhavet. En og annen sule kretser rundt meg, for så å forsvinne i natten. Ellers er jeg helt alene.

Jeg har ikke helt bestemt meg, men jeg tror jeg liker nattevaktene best. Da er jeg alene. Alene med skuta, alene med havet. Sammen bra, alene best. På disse nattevaktene får jeg tid til å tenke.

Jeg har seilt hele livet

– Hva var det vi gjorde? Tenker jeg.

Otto og jeg la av gårde til Mallorca etter å ha kjøpt båten usett. Det var med blandede følelser jeg møtte skuta. Sannheten er at jeg ble mest redd. Først da innrømmet jeg for meg selv hvilken seilerfaring jeg egentlig hadde. Det minnet meg om den gangen jeg hang i to ishakker i en vertikal vegg 6000 meter over havet i Sør-Amerika og måtte innrømme overfor den sjokkerte sherpaen at jeg kanskje egentlig ikke hadde noe særlig klatreerfaring likevel.

Det gikk bra den gangen, og foreløpig går det bra denne gangen også.

– Jeg har seilt hele livet, har jeg sagt til dem som har spurt. Jo da, masse seilerfaring. I virkeligheten satt jeg over manntauet og duppa føttene i vannet, mens fatter tok seg av seilingen. Senere fikk jeg lov til å låne familiebåten. Jeg ble nødt til å lære litt mer. Totalt ble det kanskje fem gutteturer, der Skagen var fjerneste destinasjon. Det er seilerfaringen sin det. Allikevel har jeg følt meg helt trygg om bord i To Fluer, alltid.

Angrer ikke tross lærepengene

Jeg klipser meg til akterstaget for å late kaffen. Det er et forunderlig syn som møter meg. Himmelen og havet går i ett, og klodens stjerneklare tak får sitt gjenskinn i den ekstreme forekomsten av morild som danser ut fra hekken. Etter planen skulle jeg stått her forundret for en måned siden. Slik ble det ikke.

Uansett var det riktig valg av oss bare å pakke og dra. Det er jeg overbevist om nå. Jeg hører om altfor mange som forbereder seg for alltid – og aldri kommer seg av gårde. Ja vel, så fikk vi smake på uerfarenheten, og smertelig ta konsekvensene av noen nybegynnerfeil. Hittil har vi mestret tre revnede seil, to ganger løsnet ankeret, to redningsaksjoner har vi vært igjennom og en totalhavarert motor. I tillegg kommer alle småtingene som jeg ikke orker å ramse opp. Disse utfordrende hendelsene dedikeres noe til uflaks, men mest til mangel på erfaring.

Hullredd

Jeg har alltid vært hullredd. Skrur jeg i en skrue, blir det et hull. Hva om hullet kommer på feil sted? Hva om alt blir opp ned eller vrengt. Som regel ble det feil. Da fikk de rett igjen, kritikerne.

Siden – før jeg fikk tannregulering og nattbøyle – har jeg vært den som ikke duger til den slags. «Du er flink til andre ting du, Kyrre». Jeg ville heller være handy, men frykten gjorde det lettest å overlate ansvaret til andre.

Disse første måneders erfaringer tyder på at Otto har vært litt av den samme typen. Om bord har det derimot ikke vært noen vei utenom. Vi har verken hatt råd, lyst eller anledning til å bestille noe gjort. Så vi har fikset selv, eller rettere sagt; forsøkt å fikse selv. Moro er det, selv om resultatene har variert voldsomt. Litt lim her, en skrue der og sølvteip. Med Marcus om bord byttes de klebrige halvløsningene med solide løsninger. Vi lærer mye, hver dag.

To er blitt fire

Vi er fire nå. Otto og jeg, Kjegla og Sokken. Ketil Løkke og Marcus Soknes har gjort firkløveret komplett. Marcus har vært i båt med meg før, og jeg vet at han er en solid type. Ketil kjenner jeg fra forberedelsene til turen og vet at han er en blid fyr. Jeg har ikke grunn til å tvile på deres sjødyktighet, men jeg har likevel sovet med ett øye åpent de første to ukene de har vært om bord. Lydene fra dekk levner nå ingen tvil om at Ketil setter rev i storseilet i mørket alene. Jeg noterer meg bak øret at jeg skal gi ham skryt, og samtidig foreslå at vi skal være to på vakt når storseilet reves.

Jordomseiling er et skvulpende samlivskurs. Vi lever oppå hverandre hele tiden, og alenetid finnes i form av handletur, nattevakt og dobesøk. Jeg har et løpende fokus på å forbedre min egen evne til å kommunisere, og lykkes akkurat middels med det. Alle tidligere forsøk på samboerskap har endt i fiasko, men denne gangen er det alvor. Redningen må være ærlighet, humor, tillit, og ikke minst – bra folk om bord.

På kollisjonskurs

– Er det bra eller?

Ketil kikker opp av luken. Han oser av fryd, og det virker i sannhet som om han gleder seg til 3,5 timers vakt, etterfulgt av tilsvarende hvilevakt. Vi har konstruert vårt eget vaktsystem som foreløpig virker solid. Hvilevaktens intensitet avhenger av tid på døgnet og værets grad av fandenivoldskhet. Ketil setter på kaffen, og jeg takker ja til en kopp. Jeg skriver meg ut i loggboka. Vi fullfører kaffen mens vi prater om livet hjemme. Det er ikke mye vi vet om hverandre før nå.

– Der kommer et tankskip, nevner Ketil, mens autopiloten leder oss trygt vestover.

Mens samtalen skrider frem, forsøker jeg å heime den enorme tankeren i forhold til oss. Det er vrient, for bølgene kommer fra alle kanter. Etter litt konstaterer jeg at tankskipet holder seg rett bak punktet jeg har valgt meg ut på manntauet. Det tyder på én ting –at vi er på kollisjonskurs.

Jeg kaller opp på VHFen, men ingen svarer. Han har vikeplikt, men her ute er vikeplikten like mye verd som en zimbabwedollar på juleshopping. Det blåser frisk bris aktenifra. Jeg vil nødig forsøke å passere foran, så vi må etter hvert jibbe for å unngå kollisjon.

[Artikkelen fortsetter under bildet]

Ny bekjentskap

Tankene mine går med ett til soloseileren Ian som vi møtte i Gibraltar. Ville han ha sovet nå? Ville han i så fall ha seilt rett i tankskipet?

Det er vanskelig å si. For et år siden satte Ian for første gang sine ben i en seilbåt. Nå skal han krysse Atlanterhavet alene. Vi passerer aktenom etter justeringene, men er nær nok til at pulsen har økt betraktelig.

Ian er en av de mange spennende folkene vi har møtt. I havn går praten løst, og vi møter stadig nye, herlige typer. Man lærer smarte løsninger og hører spennende historier om hvorfor og hvordan hverdagen er lagt til side for å få muligheten til smake litt på livet. Vi passer på å notere kontaktinfo, slik at vi kanskje kan få glede av disse menneskene senere på reisen eller i livet.

– God vakt, ønsker jeg Kjegla før jeg legger meg påkledd i salongen. Nå venter 3,5 timer med hvilevakt. Jeg får fundert litt til før jeg slukner i den naturlige vuggen, skapt i en sliten, skinnlignende salong av vindens og bølgenes kraft.  Kjemien er der. Gutta smiler. Jeg fryder meg. Nå er vi endelig på ordentlig jordomseiling, konkluderer jeg.

Jeg faller i dyp søvn med begge øynene lukket denne gangen. Raskt glir jeg over i en tilbakevendende drøm der jeg spiller kortspillet idiot med Benedicte Adrian.

Det er som regel et godt tegn, et tegn på trygghet.

Drykt og mestring

Av Otto Hildeng

Det var ikke før avreisen stod for døra at jeg ble det var. Først da de siste forberedelsene var på plass og den forestående seilasen var en uunngåelig kjensgjerning, lot jeg meg selv merke det: Jeg gruet meg. Gruet meg ganske dyktig.

Vi hadde ligget trygt i Malaga havn mens stormen raste, og jeg torturerte meg selv med å forestille meg oss der ute. En hundremeters tremaster så ut som en lekebåt i værgudens badekar, og jeg kom på spørsmålet jeg stilte Kyrre da vi ble tauet etter havariet vårt:

– Hva hvis noe sånt skjer når vi er midt på Atlanteren a?

– Sånt skjer jo ikke.

– Nei. Det er klart.

Det er strutsen sin det, men jeg skjønner poenget. Jeg skal ikke tenke på det. Problemet mitt er imidlertid at jeg tenker på det. Og ikke bare det, men også på alle andre mindre hyggelige, tenkelige utfall av en seiltur.

Den plassen inne i meg som tidligere bare var fylt av selvsikkerhet og udødelighet, hadde plutselig invitert Mr. Irrasjonell Frykt inn til middag. Jeg skammet meg over noen gang å ha håpet at turen skulle inneholde ekstreme situasjoner for å «åpne dører og lære om meg selv».
Da vinden på vei til Gibraltar tiltok, snørte det seg sammen der inne og over halve Otto så plutselig det sjarmerende ved tilværelsens uendelige letthet.  Jeg tenkte tilbake på mine refleksjoner rundt Maslow og selvrealisering. Toppen stod for tur, men hvordan fokusere på toppen når pyramiden plutselig har utviklet sprekker i grunnmuren?

Seiledelen av turen forekom meg som et nødvendig onde for å nå de målene som var satt. Er det ikke slik med alt som virkelig er verdt noe for oss her i livet? Jeg opplever det slik. Jeg jobber og jobber mot et mål jeg har satt, og selv om jeg på veien ikke alltid skjønner hvorfor jeg satte meg det, tillater jeg meg ikke å ta opp til vurdering om «det er verdt det». Jeg er overbevist om at jeg da aldri ville nådd noen ting.

Som Lars Winnerbäck sier det: «Jag er uslagbar. Jag för helre framåt mot min vilja, enn jag vänder». Om veien til målet er så lett at man aldri har lyst til å vende på veien dit, er målet sjelden særlig å stå etter.

Jeg har akkurat gått av nattevakt midt mellom Afrika og Madeira, og på denne vakten var det noe som klikket på plass. Endelig føler jeg at vi er i stand til å mestre situasjonen vår igjen. Jeg nøt en fantastisk måneoppgang gjennom snille cirrusskyer. Helt alene i natten med vannet fossende om baugen ble jeg kilt, massert, klødd og stimulert rett i belønningssenteret i hjernen. Varm og god i svart-Musto’n, styrende for hånd til lyden av fart, for autopilot med nesa i boka, speidende etter stjerneskudd med musikk på øret, repeterende fransk etter Michel Thomas  eller lekende med seilene for å øke farten.

Da vi dro fra Norge, var jeg fylt av lengsel til havet. Å se havet ga meg ro. En stormfull natt ble lengselen drevet vekk og erstattet med frykt. Å se havet gjorde meg liten. I natt har jeg for første gang satt preventer, revet og justert seil alene, og frykten gikk over i respekt.
Mestringsfølelse er en verdig motstander til frykt.